FINNMARK INTRAVENØST - EN LITEN FORTELLING OM NOE STORT - Lars Haugan 2010

Hvis du aldri har vært i Finnmark, men tenkt at  Ja, det er et fylke jeg kunne tenke meg å besøke, og samtidig er av den typen som liker intensiv, japansk turiststil og å sykle utenfor allfarvei, da er Offroad Finnmark 700 noe for deg. I løpet av maks fem døgn får du oppleve å besøke over 1000 av Finnmarkviddas myrer, syklet mange hundre kilometer med ATV-spor og bli kjent med 10 000 mygg, 1000 klegg og et par samer. Du får videre besøkt Kautokeino, Masi, Karasjok, Skoganvarre, Biggjovagge og til og med Valjok, et tettsted med 8 fastboende. Du får kort sagt Finnmark intravenøst.
Dette er historien om Trøndertråkk, et tomannslag fra Trondheim som ønsket å delta på et lengre ritt. Etter å ha vært alt for sent ute med påmeldingen til "Cape Epic" i Sør-Afrika, ikke vunnet i lotteriet med trekning om plass til "Trans Alp" og måtte svelge en avlysning av Craft MTB 6-dagers Trondheim-Oslo meldte vi oss på Offroad Finnmark 700. Vi var ikke i nærheten av å vite hva vi gikk til.

Kåfjord - Halddetoppen (prolog - ca. 900 klatremeter 1t 5 min 23 sek)

Ca. 40 min rolig sykling langs E6 sørover fra Alta ligger Kåfjord. Herfra og opp langs en kjerrevei mot det gamle nordlysobservatoriet skulle prologen til Offroad Finnmark 700 avholdes. 900 høydemeter på til dels svært teknisk kjerrevei med opp mot 10 % stigning er vel ingenting når du skal ut og sykle 700 km dagen etter. Jeg startet nest sist, 2 min før Bjørnstad og med litt for mye luft i dekkene. Det tok ikke lang tid før jeg ble tatt igjen av fjorårets norgesmester i maratonterrengsykling, men jeg følte jeg hadde brukbart tempo og vel oppe fikk jeg 5. beste tid, 1:05:23.

  

Trøndertråkk -  Lars Haugan  ogMorten Bjerkås

Alta - Sørstraumen (1. etappe 80 km 7t 22 min 10,9km/t)

Med friske bein rullet vi ut fra Alta sentrum ca. 35 min etter det første og antatt beste laget, Team KTM Proteinfabrikken. På startstreken oppdaget Haugan at bakhjulet var vel mykt. Det måtte være en punktering, trolig som en følge av den harde nedkjøringen fra Halddetoppen dagen før. At jeg ikke hadde oppdaget det før nå? Lateksguffa hjalp meg likevel, og vi syklet nærmere to mil før jeg måtte legge i slange. Morten fikk også en punktering ca. halvveis på denne etappen etter en litt hard nedkjøring. Vi var nå tomme for reserveslanger, og tempoet på nedkjøringene ble med det redusert for å minske risikoen for enda en punktering.
Været var dog upåklagelig og vi skjønte tidlig at vi hadde med, og på, oss alt for mye klær. Det gikk i delvis teknisk sti og ATV‐spor oppe på vidda. Jeg skal innrømme at vi begge ble overrasket over hvor vedvarende teknisk traseen gikk. Skulle det være så vanskelig hele veien? Den bratte nedkjøringen til Sørstraumen, med innslag av partier med store rullesteiner, gikk litt for fort for oss begge. Jeg hadde flaks, det hadde ikke Morten. Han gikk over styret to ganger og slo blant annet hofta hardt. Adrenalinet og det varme været skjulte nok mye av smertene hans, men uhellet skulle senere vise seg å bli Trøndertråkks bane. Vi ankom Sørstraumen etter nesten sju og en halv time.

Jeg har under hver etappe klippet inn arrangørens beskrivelse av traseen. Dette for å gi et inntrykk av hvordan etappene er objektivt sett, med friske bein og nok søvn. I overskriften har jeg lagt inn etappenummer, ‐ distanse, tid (eksklusive sjekkpunkt) og snitthastighet på etappen. Under følger den første beskrivelsen:

"Start fra Gakori Skole etter lysløype med sti og delvis lett terreng med noen korte myrdrag (9,1 km). Asfaltstrekk fra Eiby til Gampvannslia (3,4 km). Kjerrevei opp Gampvannslia og over til Badderen. Her er det fin sykling etter stort sett tørr vei med ca 2 km med myrdrag. Terrenget er bratt i starten og ellers ganske småkupert og innbyr til rask sykling på flere partier. Nedkomsten mot Badderen er bratt, steinete og setter tekniske ferdigheter på plass, i tillegg får du en spektakulær utsikt med Tromsalpene i bakgrunn. Dermed er standarden for hva OffroadFinnmark har å by på satt (56,7 km). Asfaltstrekk fra Badderen til Sørstraumen (7,3 km)."

Sørstraumen-Biggjovagge (2. etappe 88 km 9 t 40 min 9,1 km/t)

Det var blitt sent på lørdags kveld i det vi rullet ut fra Sørstraumen. Været var fortsatt upåklagelig med midnattssol bak noen få skyer. Vi spiste fort kilometer innover grusveien mot Kvenangsbotn. Etter ca. 20 km knekte sporet av og stigningen oppover mot Biggjovagge begynte. Her var rittets lengste kontinuerlige stigning på ca. 1000 høydemeter opp mot diverse demninger og de endeløse vidder. Etter hvert gikk grusveien over til firhjulingspor, og etter det gikk firhjuligsporene over i dårligere firhjulingspor. Til slutt måtte vi gå i motbakkene på grunn av store steiner i sporet. Hardtailen kom til kort når vi ikke klarer å holde farten oppe på tekniske partier. Vi begynte allerede nå å merke hvor vanskelig det var å ikke vite hvor langt det var til neste sjekkpunkt. GPS‐en stod på 30‐50 m zoom, og det var vanskelig å få et godt overblikk over etappen på den lille skjermen. Kart og kompass skal ikke undervurderes. Vi burde ha studert deletappene bedre før rittet, i alle fall meg, slik at en hadde et bedre mentalt bilde av hvor langt det var. Landskapet flatet ut og midnattssola i ryggen gjorde at vi måtte stoppe og nyte utsikten flere ganger. Vi nærmet oss rittets høyeste punkt. Terrenget sugde likevel krefter fra oss begge, både mentalt og fysisk. Vi måtte av sykkelen i den minste bakken, og på igjen når det flatet ut. Ettersom vi begynte å nærme oss Biggjovagge ble terrenget gradvis lettere, og vi hadde noen kjempefine nedkjøringer i fin, duvende morenesand mot slutten. Tåka møtte oss på den aller siste nedkjøringen, og på Biggjovagge var det bare 40‐50 m sikt. Vi var begge innstilt på å bruke minst mulig tid her. Kautokeino og 3 timers obligatorisk hvile lokket oss videre. Vi fikk servert varm mat og kjørt et enkelt vedlikehold på syklene. Ingen tekniske problemer på dette delstrekket, bortsett fra at jeg hadde kjørt uten bakbrems halve etappen. Team Anton, med Tor Oskar Thomassen og Arnulf Nilsen, forlot sjekkpunktet akkurat i det vi ankom, mens Team Predator kom krypende ut av telte i det vi satte oss for å spise. Vi fikk et lite mentalt løft av å ha tatt innpå disse langene.

"Grusvei fra Sørstraumen og inn til Kvænangsbotten og videre oppover etter anleggsvei til Abojavre. Fra Kvænangsbotten og opp til Abojavre skal det klatres ca 940 m over en distanse på ca. 20 km. Dette klatrepartiet med alle serpentinersvingene gir en følelse av å være i Alpene da vegetasjonen stopper ved 400 m og landskapet er vilt rundt deg. De siste 15 km mot Abojavre går etter litt steinete grusvei med lite klatring (46,1 km). Fra Abojavre går det etter kjerrevei og sti til de gamle gruvene i Bidjovaggi. Dette strekket har noen sugende stigninger, teknisk stisykling med steinete partier hvor farten er lav og enkelte kryssinger av myrdrag. Terrenget endrer seg etter hvert fra steinete fjellterreng til åpent viddeterreng med finere stier hvor det går raskt unna (40,1 km)."

Biggjovagge-Kaotokeino (3. etappe - 47 km - 6 t 35 min - 7,1 km/t)

Grusveien ned fra Biggjovagge var bratt, og den dårlige sikten i tåka bremset oss. Midt i nedkjøringen, litt etter at vi hadde tatt av fra grusveien, passerte vi Geir og Espen (Team Predator) som satt og skrudde på Geirs Canyon‐fulldemper. Vi var nå på femteplass i rittet. Men etter en kort pause for å drenere tarmsystemet ved Turistforeningshytta ved Reisavann, passerte de oss og dro i fra over myrdragene. Regnet kom ikke lenge etter dette. Noe vindøkning ble det også, men temperaturen lå på rundt 15 grader så vi holdt varmen. Vi fulgt på dette partiet Turistforeningsstien ned fra Reisavann. Den gikk over duvende åskammer med vanskelig stisykling. Vi måtte også her gå i de fleste motbakker. Kreftene var fraværende og vi begynte begge å bli ganske trøtte. Etter at stien skar inn på et noe bedre firhjulingspor økte endelig tempoet. Dog like etter slet Morten vaieren til bakgiret. Heldigvis har vi med ekstra vaier, tenkte jeg. Det skulle imidlertid vise seg å bli umulig å få tredd vaieren i den trange og fleksible, lettvekts aluminiumsstrømpa. Vi ga opp etter kort tid, og Morten syklet med tre gir resten av strekket inn til Kautokeino. Så mye for de grammene.
I løpet av pausen med mekking ble jeg skikkelig kald for første gang på rittet. Jeg kledde på meg alt av ullundertøy og jakker, men uten at jeg klarte å holde varmen. Tempoet hadde gått betydelig ned i forhold til hva vi startet med fra Alta, og dette var nok noe av forklaringen. Den siste biten inn til Kautokeino gikk på asfalt, og vi ankom sjekkpunkt over ett døgn etter at vi rullet ut fra Alta sentrum. En  behjelpelig mekaniker sa han skulle hjelpe oss med skifte av strømpe og girvaier, samt bytte bakbrems på min sykkel mens vi hvilte. Upåklagelig sørvis fra arrangøren. Etter en dusj og varm mat la vi oss til å sove i to timer. Totaltiden på stoppet skulle bli 3 t og 15 min.

"Etter avkjøring fra asfalt, bærer det inn på sti til Reisavann hvor det er grei sti å følge (4,3 km). Fra Reisavannshytta følger vi den gamle "Nordkalottleden" som er en gammel vandringsvei. Fra Reisavann følger man en sti som etter hvert blir utydelig og man må følge gamle oransje merker på steiner, samt støtte seg til GPS eller kart. Den første mila går det ganske sakte fordi man må av sykkelen en del og enkelte høydedrag og myrer skal passeres. Etter hvert blir stien tydeligere og går over til kjerreveg frem til asfalten (24,6 km). Asfaltparti frem til Kautokeino (15,7 km)."

Kautokeino-Masi (4. etappe - 70 km - "DNF" - "DNF")

Jeg ble vekt av Morten og visste ikke hvor jeg var. Det er lenge siden jeg har vært så desorientert og så trøtt når jeg har våknet. Jeg visste ikke hvor jeg var og alt gikk i sirup. Jeg brukte sikkert et kvarter mer enn vanlig på å få på meg de halvtørre klærne igjen. Det å ta på seg de våte neoprensokkene, som forøvrig gjorde god nytte for seg under hele rittet, var det verste. Regnet som hadde avsluttet "gårsdagen" så ikke ut til å ha avtatt. Vi bunkret opp med mat for neste etappe og hoppet på de nå reparerte syklene. Etappen skulle etter beskrivelsene være av de enkleste teknisk sett: Birkebeinertraséstandard. Vi fulgte asfalten nordover i 17 km før vi brakk av og inn på grusveien. Til vår glede var virkelig veien lettsyklet. Vi spiste km fort til tross for at kroppen min ikke hadde våknet. Morten sprudlet tilsynelatende av energi, og dyttet meg i flere motbakker.

Vi hadde bare en drøy mil igjen da vi ble tatt igjen av en grå vegg med tungt regn. Det begynte samtidig å lyne og tordne hyppig og på alle kanter. Vi, eller rettere sagt undertegnede, var lettere bekymret ettersom det høyeste punktet på vidda var meg. Hvis lynet var på jakt etter en plass å slå ned, var jeg plutselig blitt den perfekte lynavleder. Grusveien ble fort til en elv. Jeg har aldri opplevd maken til regnvær i mitt liv. Etter å ha kommet inn i skogen, bar det nedover mot Masi. Kalde og våte sjekket vi nn hos fire pene og imøtekommende, voksne ungjenter. Etter å ha fått i seg varm mat klaget Morten på tiltagende smerter i hoften etter veltene på 1. etappe. Vi var blitt våte og kalde, og dette underbygget nok smertene han hadde. Morten så bekymret ut. Han ringte rittlegen og fikk følgende beskjed etter å ha forklart hendelsen, smertene og symptomene: "Om du fullførere rittet, vil du mest sannsynlig få en betennelse i hofta. Denne betennelsen kan ta opp til 2 år å lege." Morten valgte å bryte rittet ved Masi. Trøndertråkk ble historie etter ca. 30 mil på Finnmarksvidda.

Vi ønsket begge at jeg skulle prøve å fullføre rittet hvis jeg fikk haik med laget som kom bak. Team Fjellog sykkelservice lå ca 4 timer bak oss, så jeg la meg til å hvile, mens Morten returnerte til Alta.

"Følger E6 nordover til Mieron (17 km). Et stykke etter Mieron tar vi av fra E6 og følger den gamle veien helt til Masi. Dette stykket følger god grusvei frem til riksvei 93 (47,8 km). Siste biten inn til Masi følger asfalt (5,5 km)."

Masi-Sousjavre (5. etappe - 43 km - 7 t 57 min - 5,0 km/t)

Team Fjell‐ og sykkelservice, bestående av to menn i 50‐årene med store baller og temmelig mye hår på brystet, Tor Erling Johansen og Torstein Hole, var noe bekymret i blikket når de trillet inn til sjekkpunkt 4. De hadde fått "den grå veggen" relativt sett tidligere i rittet, og bar preg av utmattelse og nedkjøling. De store vannmengdene som vi hadde opplevd på slutten av 4. etappe hadde disse fått mye tidligere, helt fra Kautokeino. Tor Erling ringte rittleder og lurte på om det var forsvarlig å fortsette konkurransen ettersom det ventet oss vading over store elver på senere etapper. Rittleder svarte at blant andre Geir Elde, 160 cm på strømpelesten, hadde kommet over Valjohka. Det ble til at Team Fjell‐ og sykkelservice, nå med tre mann, rullet ut fra Masi ca 4,5 t etter at jeg og Morten hadde ankommet.

Ambisjonsnivået mitt var nå kraftig justert. Trøndertråkk var ute av lagkonkurransen og dermed også resultatlistene. Det eneste som dro meg mot Alta var ønske om å fullføre, og selvfølgelig drømmen om å kunne ta på seg Offroad Finnmark 700 finisher‐trøya. Tempoet ble nesten halvert i forhold til hva jeg og Morten hadde holdt fram til Masi. Jeg tenkte, dette blir en lang tur. Etter hvert løsnet samtalen og jeg omstilte hode til at dette måtte jeg ta som en tur, og ikke mase i front på et høyere tempo som aldri ville komme. De holdt et relativt lavt, men samtidig forbausende jamt tempo. "Gutta" fra Ålesund, dvs. Tor Erling var født i Alta og Torstein i Kristiansund, viste seg å være to svært så livsglade og humørfylte individer. Spesielt Tor Erling fikk latteren til å sitte løst. Det er interessant å møte nye mennesker i en så presset situasjon. Tiss‐, bæsj‐ og promphumor får en helt spesiell verdi. Team Fjell‐ og sykkelservice mestret faget til fingerspissene. ‐ Lars, har du hørt om ho Anna Berit som stod og haika et stykke utenfor Kauto. En kar plukka ho opp. Han syns ho var fin og spurte etter ei stund om dem skulle pule. Ja, svarte ho Anna Berit og dem pulte. Han syntes det var godt, og etter ei stund spurte han på nytt om dem skulle pule. Ja, svarte ho Anna Berit. Ka du heite, spurte mannen. Anna Berit, svarte ho Anna Berit. Kor du skal hen, spurte mannen. Jeg skulle egentlig til Birtavarre, svarte Anna Berit, men det var nå så godt, så nå sitter jeg på så lenge *biip*vare. Slik gikk det mil på mil og stadig nærmere Suosjavrre.

"Etter et kort stykke grusvei bærer det ut på kjerrevei som går over til fin sti. Det første partiet har en del høydemeter som skal bestiges. Dette strekket følger gammel postvei som er merket med røde T‐er. Strekket kan by på flott stisykling med en del kryssinger av myrer. Etter ca 2 mil innover vidda kommer man til Raggisjokka som skal krysses. Elva kan være ganske stri, og kryssing kan bli en våt affære. Deretter kommer man inn på gårdstunet i Raggis, og dette oppleves veldig eksotisk. Følg nøye med på kart og GPS da det er flere veier og stier i området (20,9 km). Fra Raggis bærer det sydover mot indre riksvei. Dette strekket byr på en ny elvekryssing og kryssing over myr på en 200 meter lang tømmerbro. Strekket byr på mye fin stisykling etter morenerygger (18,3 km). Ved ankomst riksvei følges denne østover mot Suosjavrre (3 km)."

Suosjavrre-NedreMollisjokk (6. etappe - 32 km - 2 t 28 min - 11,8 km/t)

På Sousjavrre ble vi mottatt med store smil og et kamera trødd opp i ansiktet. Vi var på TV! I alle fall trodde vi det. Her kunne de tilby badstue og dusj, selv om dette ikke var en av de plassene med pålagt hvile. Jeg glemmer aldri synet av tre voksne menn, stående nakne og bøyd framover i møysommelig arbeid med å dekorere både bakre og fremre del av underlivet med sinksalve. Dr. Hole lærte meg mye nyttig angående kroppslig vedlikehold her. For eksempel at det ikke er så dumt å barbere seg nedentil noen uker i forveien av slike ekspedisjoner. Vi ble servert varm mat, med vafler og gulrotkake til dessert. Nydelig. Tor Erling tok seg 10 min på øyet mens jeg tok vedlikeholdet på syklene. Vask og oljing av kjedet ble rutine på alle sjekkpunktene. Jeg hadde slitt ned klossene til forbremsen, og måtte klare meg uten til jeg fikk supplert med nye i Karasjok. Turen fra Suosjavrre til Nedre Mollisjokk fjellstue var fantastisk. Lettsyklet, med duvende, sandsmurte ATV‐spor som gjorde at du klarte å holde høy fart. Vi klarte nesten 12 km/t i snitt på dette strekket. Været var også på vår side og humøret var stigende på alle tre. Vi ankom Mollisjokk og tre blide damer etter to og en halv time.

"Ut fra Suosjavre bærer det videre østover etter afalten frem til Cuovdattmuotki (6,6 km). Fra Cuovdattmuotki og inn til Nedre Mollisjok Fjellstue finner vi kanskje det flotteste strekket for de som liker rask stisykling (19,5 km).

Nedre Mollisjokk-Ravnastua (7. etappe - 26 km - 5 t 57 min - 4,7 km/t)

Fra Mollisjokk og nordover gikk det om mulig på enda finere ATV‐spor enn til Mollisjokk. Vi fulgte en morenerygg og hadde 360 graders utsikt. Underlaget var som hardpakket sandvolleyballbanesand, og sporet slynget seg lett bortover. Gleden ble imidlertid kortvarig, for etter en knapp kilometer knakk vi inn på T‐merket sti over den beryktede "Hundvidda". Gradvis ble stien mer og mer teknisk ettersom vi klatret sakte oppover. Til slutt måtte vil alle tre av sykkelen, og resten av etappen gikk vi av og på utallige ganger. Kun de siste kilometerne ned til Ravnastua klarte vi å holde oss noenlunde kontinuerlig på setet. Det skal nevnes at jeg fra Suosjavrre hadde syklet med "varmmat" til oss alle tre nederst i sekken. Med klær, reparasjonsutstyr og 3,75 l vann i tillegg veide sekken ca. 10 kg ut fra Sousjavrre. Vi var vel de eneste som spiste varmmat på Ravnastua, til vertskapets store undring: De hadde aldri sett posemat, det vil si en lokal variant av Fjordland, bli sluppet ned i en kjele med kokende vann, med plasten på! Denne nymotens verden.

"Dette strekket blir av mange lokale betegnet som "Hundvidda" for sitt tøffe og krevende landskap. Regn med lav snittfart, og de med gode tekniske ferdigheter vil ha stor fordel. Kan by på en del spasering for enkelte og for andre fin teknisk sti. (26,1 km)"

Ravnastua-Karasjok (8. etappe - 28 km - 2 t 21 min - 12,0 km/t)

Dette var den til nå enkleste etappen på turen. Været var upåklagelig, og når vi nådde høyeste punkt - før det bærer ned mot Karasjok - tok jeg 1 min stillhet og nøt restene av midnattssola mens jeg ventet
på Tor Erling og Torstein. Tor Erling formante meg om å ta det med ro i nedkjøringen mot Karasjok. Den var lang og delvis teknisk. De store nedbørsmengdene i dagene før hadde vasket vekk mye av jord og fin
grus i traktorsporet, men vi kom oss ned til asfalten uten velt. Det siste strekket langs Karasjohka og inn til Karasjok føltes uendelig langt. Stille luft og inversjon gjorde at kald luft hadde samlet seg nede ved
elva, og jeg måtte ta på meg skotrekk og buff for å holde varmen. Da vi rullet inn på Karasjok skole hang et ukjent og smilende fjes ut av vinduet på skolekjøkkenet.

"Første del av strekket følger kjerreveg med en lang nedkjøring til Assebakt hvor enkelte partier byr på rask teknisk sykling (14,7 km). Fra Assebakt og inn til Karasjok er det asfalt (13,4 km)."

Karasjok-Valjok (9. etappe - 36 km - 4 t 31 min - 8,1 km/t)

Per Kåre Jakobsen skulle bli min nye makker den siste tredjedelen av konkurransen. "Kågtind Multisport Team" hadde mistet CK Victoria‐rytteren Helge Johansen på grunn av tiltagende luftveisproblemer. Jeg er ikke sikker på hvor lenge Per Kåre hadde ventet på meg i Karasjok, men han var klar som et egg til å fortsette med meg. Arrangøren var informert om det nye lagbyttet og jeg mønstret av fra Team Fjell‐ og sykkelservice. Jeg og Per Kåre startet ca. en halvtime før Torstein og Tor Erling ut fra Karasjok. Lange myrdrag preget denne etappen. Jeg har ikke vært mye i Finnland, men terrenget gav med assosiasjoner til hvordan jeg har lest Finnlands innland kan være. Per Kåre viste tidlig at han var sterkere enn meg i bakkene. Jeg unnskyldte meg med at det måtte være all hvilen han hadde fått mens han ventet på Team Fjell‐ og sykkelservice i Karasjok som var forklaringen. Vi hadde likevel godt driv, og sjekket inn på Valjok etter 4 t og 31 min, 3. beste etappetid.

"Etter et kort asfaltparti bærer det inn på kjerrevei som går over til sti med enkelte korte partier hvor man må følge GPS eller kart/kompass. Dette gjelder kun noen hundre meter og etter hvert kommer man inn på fin sti og kjerrevei. (28,1 km)"

Valjok-Skoganvarre (10. etappe - 46 km - 7 t 23 min - 6,2 km/t)

Dette skulle bli den desidert vanskeligste etappen psykisk. Etter å ha syklet et par km langs grusvei, krysset vi over den angivelig største elven på ekspedisjonen, Valjohka. Deretter bar det bratt opp på vidda og innover utallige tverrgående myrdrag. Det "dypeste" myrdraget kom litt over halvveis. Her måtte vi blant annet krysse "Hengemyra", den som på klatrespråket ville blitt kalt "cruxet" på ruta. Jeg brånektet først, og sa til Per Kåre at her går jeg ikke over for alt i verden. Per Kåre svarte kort - Jeg er vel eldst, før han la i vei. Jeg ble stående et sekund i dyp tvil, før jeg koblet ut hjernen og vasset etter. Det føltes som å gå på skyer. Selv om jeg la godt med vekt over på sykkelen, gikk myra til godt opp på lårene. I skilpaddetempo, men SONE 5‐puls, tråkket jeg sakte men bestemt i Per Kåres spor. Blikket gikk raskt fra GPS‐en med 20 m zoom og bort på neste gresstrå som stakk opp av vannet. Det gikk selvfølgelig bra, og jeg fikk enda en ny referanse på hva terrengsykling kan være. Nok en gang tenkte på hvor dypt Geir Eldes bein måtte ha gått i ned i den myra.

Etter litt over sju timer og uendelig med luretopper og luremyrer kom vi inn på en grusvei, og grusveien gikk raskt over i en asfaltvei, og asfaltveien var E6. E6 føltes som silke for baken etter det steinete ATVsporet vi hadde fulgt de siste timene. Per Kåres mange feilslåtte estimater på hvor lenge det var til vi var framme var glemt, og da han spanderte en "Burn" (Red Bull dobbeltgjenger) var alle sorger glemt. Vi rullet inn til Skoganvarre og siste obligatoriske hvileplass i lett regnvær. Vi fikk 4. beste tid på dette strekket.

"Ut fra Valjok følger traseen en grusvei nordover og parallelt med Valjohka. Etter kryssing av denne elva bærer det oppover og en god del klatremeter skal forseres. Mesteparten av dette er fin stisykling med lav fart. Oppe på snaufjellet følges fin kjerrevei et stykke hvor man deretter tar av fra denne og følger tydelig sti videre etter nedlagt telefonlinje. Denne tydelige stien følges noen km innover før man skal av og inn på en gjengrodd sti (19,3 km). Rittet er nå inne i et krevende terreng hvor myr og kratt krever sitt av deltakerne. GPS logg vil være avgjørende for å få en raskest mulig linje, men kart og kompass vil også bringe rytterne inn på stien etter hvert. Stien blir mer tydelig etter hvert, og det blir mer og mer syklbart (2,3 km). Siste halvdel av strekket byr på flott stisykling med raske tekniske utforpartier og en del steinete partier. Noen korte bekker skal også passeres (16,9 km). Avslutningen mot Skoganvarre er på grus og asfalt (9,3 km).

Skoganvarre-Jotkavei (11. etappe - 71 km - 15 t 23 min - 4,6 km/t)

Jeg våknet til skyfri himmel og en nyoverhalt sykkel. Jeg hadde fått på nye bremser, nytt kjede og "ny" frikrans. Selv om dette var ekspedisjonsrittets desidert lengste etappe, skulle den ikke på langt nær bli så psykisk tung som den forrige. Jeg var bedre forberedt på at det var langt, og området vi "syklet" gjennom var preget at høyfjell. Første halvdel gikk forbi Leavnnjasjavri, omfavnet av Bieggavakkegaisa og Vuorji. Fjellene minte meg faktisk om de på Svalbard; flate og nakne med løse, eroderte masser på sidene. Når jeg skriver "syklet" mener jeg å gå med syklene ved siden. Jeg tror vi gikk i 7 timer på denne etappen. I frykt for at mine superstive karbonsko skulle ødelegge akillessene tok jeg med meg mine Teva‐sandaler, som jeg i siste liten før start hadde pakket ned i bagg nr. 1. De skulle komme til nytte tidlig, og store deler av første halvdel av etappen gikk jeg med neoprensokkene inni Teva‐sandalene og neoprentrekkene til sykkelskoene trukket utpå der igjen. Gode å gå med, men ikke fullt så gode å sykle med.
Arrangøren hadde angivelig satt opp en lavvo et lite stykke før Bojobæski. Det skulle vise seg å være et lite gult telt. Vi ble servert tørrmat og cola, og det smakte fantastisk. Høye på karbohydrater, men med et slitent hode, kjørte jeg først på det slake partiet ned mot hytta ved Bojobæski. For å hvile to såre hender holdt jeg oppoverbakkegrep om styret. Det skulle jeg ikke gjort. En stein slo forhjulet til side, jeg glapp taket på venstrehanda og før jeg visste ordet av det landet jeg med brystet først på en, heldigvis, rund stein. Jeg så stjerner og planeter, nebulaer og fjerne galakser. Etter et minutt i fosterstilling på bakken kunne jeg konkludere med at ingenting var brukket. Jeg kom meg på sykkelen og vi rullet varsomt ned den siste biten mot Bojobæski. Nedkjøringene resten av turen gikk i et litt roligere tempo enn før. Det siste partiet ned til Jotkavei gikk gjennom samisk kulturlandskap. Her var det hyppig med reingjerder og Per Kåre pekte ut et gammelt offersted ved en stor, spesiell stein vi passerte. Vi møtte også en kjenning av Per Kåre som hadde vært med på 300‐utgaven av OF2010 og nå var på sykkeltur med sin tilkomne. Vi fikk de første hint om at vi nærmet oss sivilisasjonen.

"Nok en tøff del med over 1300 høydemeter. Strekket byr på meget spektakulær natur som gir en fantastisk følelse å sykle gjennom. Etter 18 km sykling er vi ved vannet Leavnjas (24 km). Langs med vannet er stien delvis borte og først ved vestenden av vannet er den tydelig igjen (7,6 km). Det sykles nå i åpent viddeterreng som består av lange slake stigninger helt frem til nedkjøring mot øvre Stabbursdalen. Fra Stabbursdalsvannet tar løpa av fra den merkede turløypen og med retning sydover etter fin kjerrevei. Den siste biten frem til Bojobæski går gjennom terreng hvor stien er delvis borte og kart eller GPS vil spille en viktig rolle (21,9 km). Opp fra Bojobæski kommer noen tøffe klatringer i teknisk terreng, oppe på snaufjellet byr vidda på rask fin sti helt ned til asfaltert anleggsvei (17,3 km)."

Jotkavei-Jotka (12. etappe - 9 km - 1 t 3 min - 7,9 km/t)

Strekket fra Jotkavei til Jotka gikk radig; Vi fikk 3. beste tid på denne korte etappen. Det ligger i navnet på disse to sjekkpunktene at det ikke kan være langt imellom. Du klatrer opp på et høydedrag, følger høydedraget noen kilometer og bikker så bratt ned mot Jotka, en idyllisk liten gård i ly nede i dalbunnen. Nok et fortreffelig varmt måltid ble inntatt. Lapskausen ble bare bedre og bedre. Vi spanderte til og med
15 min søvn i noe som føltes som himmelsenger.

"Etter et kort stykke på asfalten følger vi merket tur/sykkelsti til Joatka fjellstue. Dette partiet har et klatreparti i begynnelsen og videre fin kjerrevei. Nedkomsten byr på heftig sykling nedover bakkene til fjellstua."

Jotka-Sorrisniva (13. etappe - 51 km - 6 t 13 min - 8,2 km/t)

Vi luktet Alta. I alle fall gjorde jeg det. Selv om vi måtte ta ei mils sløyfe sørover før det bar "straka veien" mot Alta, gikk det lett på god kjerrevei. Vi passerte nedkjøringa til Alta‐demninga og klatret opp på høydedraget som går nordover over Hoalgir og Gamasvarri. Min siste Red Bull ble fortært og jeg presset ned noen krokodiller av vingummi. Man blir aldri lei smågodt. Selv om vi tok 5 min pause hver time, kjørte vi radig. Vi skulle få 2. beste tid på dette strekket, kun 1 t dårligere enn vinnerne. Da vi kom ned hyttefeltet ved Bollo skulle jeg få min siste skikkelige psykiske knekk på ekspedisjonsrittet. Nok en gang hadde Per Kåre gitt meg falske forhåpninger om lett grusveisykling ned gjennom hyttefeltet til Altaelva. Jeg hadde navigert etter min nyanskaffede Garmin Oregon 550t helt fra start, men nå hadde de siste reservebatteriene tatt kvelden og Per Kåre overtok navigeringen med sin Garmin 705. Det føltes uendelig langt å sykle opp og ned langs traktorvei, forbi utallige hytter og små vann. Da, mens jeg jobbet hardt med motivasjonen, fikk jeg et kamera i tryne og pålegg om å gi gass over en bekk slik at det så bra ut på filmen. Vi fikk videre montert GoPro‐kamera på sykkelen, og etter å ha passert et skiferbrudd bar det nedover en av de heftigste stiene jeg har kjørt i mitt liv. Akkurat passe teknisk til at du klarer å dra på med en sliten kropp. Det føltes i alle fall som om du dro på godt, men i følge en uthvilt, syklende kameramann kunne det gått betydelig fortere.

"Trasseen følger nå gammel turistvei sydover mot Lesjavrre. Etter ca 10 km tar løypa av etter sti 5 km vestover mot anleggsvei til kraftanlegget (15,6 km). På anleggsveien følger et kort asfaltparti nordover hvor vi tar av og fortseter etter gammel kjerreveg (1,5 km). Nå følger vi flott kjerre/traktorvei langs et høydedrag helt fram til Bollo hyttefelt (30,3 km). Gjennom Bollo er det traktorvei og noen stiparti før man er på grusvei frem til Detsika skiferbrudd. Ned fra Detsika skal vi følge en gammel og delvis gjengrodd kjerreveg ned til Altaelva hvor vi passerer Friluftsparken som ligger i Sorrisniva (3,3 km)."

Sorrisniva-Alta (14. etappe - 26 km - 2 t 25 min - 10,2 km/t)

Regnet hadde på nytt meldt sin ankomst like før nedkjøringa til Sorrisniva og temperaturen hadde sunket til rundt 10 grader. Både jeg og Per Kåre begynte å bli kalde, så vi pakke på oss ull før vi skulle inn på de "fineste stiene i Alta omegn". Det var kun noen få mil igjen til mål, og det begynte å gå opp for meg at jeg var i ferd med å klare å gjennomføre Offroad Finnmark 2010 på min Canyon Ultimate CF "hardtail" (eller "stivhale" om du vil) og med de stiveste karbonskoene på markedet. Arrangøren har beskrevet at ryttere som fullfører Offroad Finnmark ofte får en euforisk følelse på dette partiet. Jeg slo opp "euforisk" på Wikipedia etter rittet, og der står det blant annet: "Ordet kommer opprinnelig fra gresk via latin og er brukt i psykiatrien som beskrivelse av en tilstand av lykke hos mentalt syke pasienter." Man må kanskje være litt mentalt syk for å delta på Offroad Finnmark 700, og jeg synes betegnelsen passer med den følelsen jeg hadde innover langs Altaelva. En lykkerus som gjorde at jeg neste glemte hvor kald og sliten jeg var. Vi tok en siste pause for å varme oss ved et bål noen laksefiskere hadde fyrt opp langs elva. Vi hang over bålet etter varmen. Det siste stykket langs elva minnet meg om en regnskog, og jeg glemmer aldri synet av Per Kåre omgitt av en hoppende kalv som vi overrasket i en innhegning. Vi kom i mål ca klokka to natt til torsdag 22. juli etter 4 døgn og 14 timer på sykkelen.

"Fra Friluftsparken følger vi veien til vi har krysset brua over Altaelva. Deretter sykler vi langs med elva etter stier på skogsbunn. Vi vil her se Altaelva med sine flotte fiskeplasser og oppleve stemningen på de forskjellige fiskeplassene som passeres. Mange av disse stipartiene er de flotteste i Alta! Eibyelva blir krysset over brua, og et kort stykke følger en riksvegen før det bærer ned mot elva igjen og flere flotte stier. Etter hvert ankommer vi campingplassene i Øvre Alta (14 km). Den siste biten inn mot mål fortsetter videre langs med Altaelva etter å ha krysset over brua i Forbygningen. Her følger løypa grusveier og stier helt ned til Kronstad hvor tettbebyggelsen begynner. Det siste strekket innbyr på noen tekniske moment etter en smal sti gjennom tett skog. Siste strekket inn mot mål følger "Byløypa" hvor det sykles etter asfalt et stykke og resten etter opparbeidet trase på skogsbunn (12 km)."

Hva ville jeg gjort annerledes?

Avslutningsvis vil har jeg listet opp de 10 viktigste erfaringene jeg gjorde meg underveis og hva jeg ville gjort annerledes:
[1] "Hardtail", eller stivhalesykkel, er for de avanserte. Team Proteinfabrikken - KTM, ved Tor Halvor Bjørnstad og Jon Kristian Svaland, vant konkurransen på stivhaler, men de ligger på et nivå godt over Trøndertråkks. Om jeg noen gang stiller til start på nytt, blir det på en fulldempet 29-er, bestilt hos Giant-importør Tor Erling Johansen.
[2] Fullkarbonsko er kaldt og hardt. Myke, varme vintersko er å anbefale.
[3] Teva‐sandaler er et fantastisk, multifunksjonelt fottøy. Kan brukes til alt.
[4] Smågodt er kjempegodt.
[5] 80 mm framgaffel er for grusritt. 100 mm framgaffel er for terrengritt.
[6] GPS er en fantastisk oppfinnelse, men kan på ingen måte fullt ut erstatte verdien av et godt 1:50 000 papirkart og speilkompass. Jeg mistet fullstendig oversikten og avstandsfølelsen med min Garmin
Oregon 550t. (Når det er sagt, er Oregon 550t kanskje det beste GPS-alternativet: Tåler mye og du kan bruke vanlige AA-batterier.)
[7] Samhold og godt humør kan ta deg til verdens ende.
[8] Sinksalve er ikke bare for såre barnerumper. Voksne, såre rumper er også glad i sinksalve.
[9] Du kan får nerveskader i hendene av å holde i et styre som rister i 4,5 døgn. Forøvrig, ikke bruk oppoverbakkegrep på styret når du skal nedover.
[10] Finnmarksvidda er ikke så flat som du tror, og Trøndelag er ikke det eneste stedet i Norge med myr.

Kvinne + offroadfinnmark = sant Hilde Skaret 2010

På forespørsel fra Conny har jeg skrevet om min opplevelse av offroadfinnmark 300, 2010. Offroadfinnmark ønsker å få flere damer på banen, eller mer korrekt sagt ut av banen og videre ut i terrenget. Kanskje vil min historie få andre damer til å skjønne at dette er gjennomførbart. Mitt forhold til offroadfinnmark startet i 2009. Da stilte jeg og min kjære makker opp som frivillige under rittet. Etter et par døgn på Skoganvarre samfunnshus var vi frelst. Inntrykkene og historiene fra rytterne førte til en beslutning om at dette skulle vi også gjøre. Det var fascinerende å høre på Esben fra Danmark som fortalte om de dype myrene han trodde han skulle blir borte i. Nesten like fascinerende var det å ta imot Beitmyren, som så uforskammet opplagt ut. Han slentret inn smurte seg et par brødskiver, takket veldig pent for kaffen og ventet på at guttene fra Proteinfabrikken skulle bli ferdig med å få supporten de skulle ha fra supportteamet sitt.

Vi startet prosessen med å overbevise Greibrokk om at vi kunne sykle 700 km i 2010. Greibrokk var slett ikke overbevist. Verken jeg eller Jørgen hadde noen sykkel-meritter å vise til. Undertegnede startet sykkelkarrieren året før på en litt ugrei måte. Etter at førerkortet ble inndratt på grunn av altfor høy fart i grisgrendte strøk var det bare å ta frem sykkel og sykkelvogn. De første ukene kjentes syklingen ut som en reell straff. Men så snudde det og syklingen ble et must! Sommeren 2009 deltok jeg på et terrengsykkelkurs for jenter med Bjørn Michaelsen. På samme kurs deltok forøvrig de to andre kvinnelige deltakerne i offroadfinnmark 300 også. Med kurset var det gjort - sykling i terreng er gøy. Min makker Jørgen derimot trengte ikke noe kurs. Mange års erfaring med motoriserte fartøy i ulendt terreng og gode gener medførte en utmerket balanse og stor grad av fremkommelighet i terrenget.
Høsten 2009 syklet vi flere av delstrekkene til 700 km. For hver delstrekning vi la bak oss, desto mer tent ble vi på offroadfinnmark. Under vår bestrebelser på å nå opp til deltakelse i 700 2010, ble det bestemt å opprette et ritt på 300 km. Greibrokk ga oss et klart råd om å gjennomføre offroadfinnmark 300 først, så fikk vi en pekepinn på hva 700 går ut på. Litt selvinnsikt har vi, så lørdag 17. juli 2010 stilte vi på startstreken til offroadfinnmark 300 på Alta sentrum.

Start

Stålende solskinn og masse folk ga en flott ramme til starten. Jaktstarten på offroadfinnmark 700 gikk smertefritt. Så var det vår tur. Med et siste råd fra guttungene mine på 10 og 13 år om å ikke bruke forbremsen i nedoverbakkene var vi klare. Skikkelig sug i magen. Noe som lettet litt da ATVen som skulle kjøre foran oss ned til Gakori skolen streiket. Ny ATV kom på plass og så gikk startskuddet. 23 lag: 20 rene mannelag og 3 mix lag satte av gårde.

Alta - Gargia

Dette er sjarmøretappen. Lysløypa opp til Tangen bro er lettsyklet og med et par mil asfalt fikk vi varmen i beina.

Gargia - Soulovoubme

Fra Gargia fjellstue og opp til Holgajavrre er det jevn stigning. Grusveien er god å sykle på og med noen ivrige publikummere oppe i lia, går det fort frem til Holgajavrre. Nå begynner det å bli spredning i feltet. De kjappeste er ute av syne. Vi hadde bestemt oss for følgende strategi før start; 1. Følge vårt eget tempo. 2. Undertegnende skulle ikke prate for mye på sjekkpunktene. Strategi en var helt klart lettest å følge. Det ble verre med den andre strategien, for på hvert et sjekkpunkt var det mange hyggelige og hjelpsomme frivillige. På Suolovuopme spylte vi syklene og hev innpå ferske skillingsboller før vi fortsatte mot Masi.

Suolovuopme - Masi

Den gamle grusveien til Masi byr på gode forhold for fart. Vi ser noen rygger foran oss som vi tar innpå og etter hvert "suser" forbi. Bak oss kommer en hel gjeng. Dette er moro! Konkurranseinstinktet er vekket og nå er det bare på gi på. På vei ned mot Masi treffer jeg godt på en spiss stein, punktering er et faktum. Jeg må springe de siste hundre meterne inn mot grendehuset i Masi. Der er overraskelsen stor over at vi dukker opp: Trackeren vår viser at vi fremdeles er på Suolovuompe.

Vi får bistand fra den tekniske bilen. De pumper opp dekket. Guffen i dekket gjør at hullet tetter seg. Vi får tilbud om bistand til å sette inn slange, dette takker vi nei til. I ettertid er det et helt uforståelig valg og det kostet oss nærmere 40 minutter i tapt tid. Grendehuset i Masi ble styrt av sykkeldamene i Nordlysbyen sykkelklubb: Lena, Merete, Linn og Hege som disket opp med varm mat og cola. Er det noe jeg virkelig ikke liker så er det cola, men under løpet så var cola det beste jeg fikk. Jeg drakk det store mengder til alle måltider og det smakte himmelsk.

I Masi byttet jeg over til Nordslysbyen sin sykkelshorts, utrolig god padding. Under sykkelshortsen tok jeg på en sømløs ullbokser. Ull er gull. Holder på varmen og forhindrer gnagsår både her og der.

Masi - Suosjavre

I følge Greibrokk er det egentlig nå offroaden virkelig begynner - og det er jeg enig i. Dette er en artig delstrekning, for det inneholder alt. Først må man sykle en del høydemeter opp, stien består av partier som bare er terreng og ikke sti, det er kryssing av myrer og elver. Det er steinete ATV stier og noen småheftige høydemeter som går nedover. Midt oppe i alt dette passerer vi Raggis, et gårdstun midt oppe på vidda med alskens rariteter. Helt klart et eksotisk innslag mellom knott, mygg og multebærmyr.
Etter at vi har klatret opp høydemetrene fra Masi, kommer konsekvensene av valget vi gjorde på sjekkpunktet. Bakdekket mitt er på nytt flatt. Det er bare én ting å gjøre; Legge inn slange. Dette gjør Jørgen effektivt og kjapt, men minuttene tikker av gårde. De første lagene som startet etter oss fra Masi passerer oss. Når vi skal pumpe luft i dekket knekker ventilen. Fy søren, hele prosessen må gjentas. Klokken går om mulig enda fortere og resten av feltet har nå passert oss. Det er bare en ting å gjøre og det er å ta opp jakten. Vi ligger lenge og bytter på å dra med et av de andre miks lagene. Det er artig, tempoet stiger. Det blir et par luftige rundkast på flere av oss, terrenget er litt lumskt noen steder. Ingen blir skadet så det er bare å trø på. Innimellom kommer det noen heftige lokale regnbyger. Det er ikke kaldt, men bygene tirrer opp knott og mygg. Inn mot Raggis er det i perioder helt svart av knott. Etter å ha svelget masse knott, skjønte jeg at det var best og la være å snakke og lukket munnen helt. Det er ikke aktuelt med noen tissepauser. Å blottlegge rumpa i denne knottsvermen vil være direkte uklokt. På vei ned fra Raggis har vi tatt igjen det andre mix laget, nå er tempoet høyt og konkurranseinstinktet bryter frem. Nedoverbakkene er helt klart favoritten.

Vel inne på Suosjavre blir vi godt mottatt. Det første som møter oss er en høy, mørk og kjekk mann som tilbyr seg å vaske syklene våre. Fantastisk! Maten smaker nydelig og colaen er om mulig enda bedre. Masse hyggelige mennesker å snakke med. Sjekkpunktansvarlig Janne var supertrivelig. Det ble badstua og en iskald dusj. Den to timers obligatoriske stoppen var faktisk over før vi rakk å blunke. Litt plunder før vi kom oss ut, men det ga oss noen rygger å jakte på så motivasjonen var raskt på plass. Kl var 02.00 ved avgang Suosjavre og været var nydelig, med midnattssol og ennå for kaldt for knotten.

Suosjavre - Mollisjok - Jotkavei

Til nedre Mollisjok gikk det rimelig kjapt. Der ble vi mottatt av hyggelige damer ute på tunet. Kaffe og kjeks smakte godt før ferden fortsatte videre. Vi visste nå at vi var i gang med det lengste delstrekket. Langs østsiden av Iesjavri var det lett å holde et godt tempo på flotte fjellveier/stier. Dette strekket er vel virkelig indrefileten av offroadfinnmark 300. Når vi nærmet oss Bojobæski kom steinene tilbake. Her fikk vi også ferten av flere lag foran oss. Oppe i fjellsiden så vi en lang rekke med fargerike trøyer. På toppen av Bojobæski var avstanden til de fargerike trøyene krympet betraktelig. Herfra og ned til Jotkavei går det stort sett nedover. Kneet mitt som hadde verket siden Raggis fikk nå endelig hvilt seg. Vi senket setene og lot syklene trille det de var god for. Guttungene ville ha applaudert hvis de hadde sett mammas fart ned fra Bojobæski, forbremsen ble overhodet ikke rørt! Vi åt oss inn på gutta sørfra. Fra Jotkakvei startet vi ut som lag ti. Det kjentes rett og slette herlig ut.

Jotkavei - Jotka

Men det var ikke lenge den følelsen varte. Verkingen i kneet ble mer og mer merkbar. Det hjalp ikke lenger å bite tennene sammen og late som smerten ikke var der. Klatrepartiet opp fra Jotkavei ble langt, fordi høyre kne var lite villig til å bøye seg. Derimot var nedkomsten til Jotka fjellstue adskillig mer gøy. Vi freste inn på tunet med gutta som syklet med 29 tommer. De hadde forresten vært jojo laget vårt hele veien - vi lå annenhver gang foran og annenhver gang bak. På Jotka fjellstue fikk jeg låne litt betennelsesdempende krem hos mix laget Røkenes, våre argeste konkurrenter og samtidig nærmeste allierte i det ellers svært så manndominerte miljøet vi befant oss. Rundt bordet på Jotka var stemningen god. Flere av lagene sørfra var tydelig på at dette var det tøffeste de hadde vært med på. De spøkte med at sporten begynte å bli uren på grunn av damene som begynte å ete seg innpå. Ikke nok med at det var med damer, men vi syklet også veldig fort. De lurte på om vi (jeg og Bente) hadde vært proffer. Vi måtte benekte det. Men reklamerte derimot med Bjørn Michalsen sine flotte offroad kurs for jenter i alle aldre.

Jotka - Sorrisniva

Vi startet ut fra Jotka i øsende regnvær. Humøret var for så vidt godt, men kneet var mer eller mindre blitt helt stivt. Den første milen etter Jotka fjellstue syklet vi i sterk motvind før vi snudde nordover og satte kursen mot Bollo hyttefelt. Heldigvis var det en flott kjerrevei hele strekket frem til Bollo. Min kjære makker måtte dytte og dra meg over lange strekninger. Oppe på snaufjellet ble vi tatt igjen av Team Sport 1 Alta laget. Det ga meg et ekstra adrenalin kick, men det varte dessverre ikke så lenge. Kneet ble mindre og mindre medgjørlig. Jeg ble mer og mer desperat etter nedoverbakker og bremsene ble omtrent ikke rørt når nedoverbakkene kom. Til tider var den en hasardiøs ferd frem til Bollo hyttefelt. Jørgen fikk kjørt seg på tur mot Detsika, dra og dytt ble det nye slagordet. Fra toppen av Detsika og ned til Sorrisniva er det litt kronglete, men det går nedover og det passet både meg og Jørgen veldig bra.

Sorrisniva - Alta

På sjekkpunkt Sorrisniva står jammen den høye, mørke og kjekke mannen og tilbyr oss sykkelvask igjen. Fantastisk. Vi takker pent nei. Får påfyll av vann og informasjon om at av våre argeste konkurrenter mix laget Spenst har passert for over 1 time siden. Slaget er tapt. Kneet gjør ingen nytte for seg. Nå begynner jeg å bekymre meg for om noe er ødelagt på alvor. Det er aldri noe alternativ å ikke fullføre. Jeg sier til Jørgen at vi snart er i mål. Det skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner. En strekning som vi vanligvis bruker drøye 90 minutter på bruker vi nå nærmere 4 timer på. Nede på elvebreddens strand ringte jeg Greibrokk, da hadde jeg vondt. "Trill sykkelen i mål, så får dere gjennomført. Daniel Boberg gjorde det samme i fjor på 700" var svaret jeg fikk. Da var det bare å forsette trille. Der Jørgen kunne, dro og dyttet han meg. Vi savnet virkelig et tau de siste 7 - 8 milene.
Klokken var nesten midnatt, så vi var sikker på at vi kom til å luske ubemerket over målstreken og rett i køya. Men den gang ei. I krysset ned til høyskolen stod en del av mottakelseskomiteen. Gjett om det var koselig og jeg ble så glad. Jeg bremset ned og pratet i vei. Da smalt det fra min bedre halvdel: "Hold munn, slipp bremsen og la sykkelen trille!" Han begynte faktisk å bli lei av å trekke på meg! Det var stor stas å komme i mål, og bli tatt imot med applaus og jubel. Vel over målstreken ble det ingen champagne, men derimot en eske ibux fra Greibrokk.
Før vi køyet tok vi en tur innom sekretariatet og meldte i fra at til neste år skal vi være med på 700! Det ønsket ble bare enda klarere etter et besøk hos rytterlegen, Skille. Han fastslo at jeg hadde inflammasjon i kneet (vann, og dermed umulig å bøye). Heldigvis var det ikke noe annet! En eske med ibux og 1 måned i ro førte til et friskt kne. Birken ble gjennomført uten problemer, men det er en annen historie.
Det hører med til historien at verken jeg eller Jørgen hadde noe som helst problemer med syklene våre. Begge syklet fulldempet av merket Specialized.

Avslutningsvis.....

Min melding ut er følgende: offroadfinnmark er helt klart også for damer! I så lange ritt som dette så handler det selvfølgelig om fysisk styrke og teknikk. Men vel så viktig er styrken og utholdenheten du har i hodet. Jeg tror ikke at kvinner er like fysisk sterke som menn, men jeg tror at kvinner kan være vel så seige og utholdende som menn. Når det gjelder evnen til å tåle smerte hevder enkelte at kvinner har en høyere smerteterskel enn menn og viser blant annet til fødsler. Det skal ikke jeg påstå, men jeg tror at vi kvinner er like god på å tåle smerte som menn. Kanskje vi er for gode til å tåle smerte....Jeg har i hvert fall lært at neste gang det begynner å verke her eller der, da sier jeg i fra og får hjelp. Jeg skal ikke bite tennene sammen og tenke at det går over. Men det viktigste rådet mitt til alle som vurderer å delta er å huske at laget er aldri sterkere enn det svakeste ledd! Og selvfølgelig så er det ingen som er kjekkere enn makkeren din, selv ikke høye, mørke sykkelvaskere.

                                        De 3 deltakende jentene i offroadfinnmark 300 2010

Om Finnmarksvidda og kampen med Midgardsormen - Tor Halvor Bjørnstad 2010

700km. Ein etappe. Rå villmark. Ekstrem natur. Nord for polarsirkelen. Det er offroad Finnmark. Rittet startar i Alta og slynger seg i tre slynger over heile Finnmarksvidda, inklusiv grensepassering mot Finnland heilt lengst der aust. Det er eit ekstremt ritt, arrangøren markedsfører det som "ekspedisjonsritt". Hverken eg eller Jon Kristian hadde vel egentlig tenkt å vera med. Tanken rundt å sykle den korte varianten på 300km var der i periodar, men det var aldri ein plan å gjera det. Så vart desverre Halvor skada, og me lurte på om me skulle steppe inn for brødrene Aschjem. Det ville bli ein fin tur trudde me, og ein muligheit for god markedsføring av laget vårt.

Sykkelen vart nitidig bygd om før start. Dette var rittet der me burde ha sykla fulldempar. Rittledaren ringte meg fortvila fleire gonger før start og advarte mot "galskap-stunt" på hardtail, men fakta var at fulldemper hadde me ikkje, og godt vante med hardtailen var planen å dra nytte av hardtailens styrke snarare enn å å savne fulldempern. Hjul, bremser , setepinne, styre, dekk og holker blei bytta. Erik tråkka til med freerideutstyr frå WTB, og setet Pure, samt dekka Wolverine vart naturlege valg for oss. I tillegg utstyrte me sykkelen med skjerm for å spare baken mot sprut frå dei mange gjørmehulla. Me bygde syklane så like som mulig for å kunne frakte felles reservedeler. Me skulle sykle med sekk, og lista over sekkens innhold vart pugga, revidert , pugga og revidert utallige ganger.

Så kom me til Finnmark. Me var heldige med været frå start av. Sommaren i nord var like bra som sommaren i sør. Etter ein grei start på prologen, satte me av stad 12.30 på lørdag formiddag rett inn i ødemarka og
Finnmarksvidda. Me starta relativt hardt. Både Jon Kristian og eg fekk etter nokre timar føling med stor åpningsfart. Eg gløymte å sjekke ut av sjekkpunktet i Sørstraumen, og dette kosta oss eit lite kvarter då eg måtte snu. Bak oss inntok eit lokalt lag , DNBNOR posisjonen som jeger, nokre timar bak oss på ekspedisjonen. DNB imponerte meg allerede før start, no starta dei å frustrere meg litt... Me auka avstanden på syklinga, men laget som jakta på oss var effektive og for kvart sjekkpunkt me passerte tok dei tid tilbake. På 2 timar var det lenge stillingskrig.

Me hadde no sykla fyrst sør og så rett aust til Kautokeino. Det var midnattsol, men utpå morgonen skya det til, og det starta kl 10 Søndag morgon å regne heftig. Temperaturen fall, men me holdt motet oppe. Bremseklossane starta å ryke i rekordfart. Ny klossar vart montert, men med levetid på 6 timar på nye klossar åt syklane seg snart gjennom heile lagret av medbrakt. I tillegg holdt DNB nor avstanden bak oss. No kjente me spenninga i løpet. Like før annkomst Karasjokk kom me ned frå fjellet og inn på fjellstua Ravnastua. Eg var totalt utkjørt og sto breidbeint mens gulvet gynga under meg. Eg må bryte i Karasjokk tenkte eg.

Ved ankomst Karasjokk var eg litt bedre. Jon Kristian framsto som lagets sterke mann, og hadde taua meg på asfalten i rekordfart opp den siste mila. Eg vart fora, dytta i seng, og fora på nytt. Eg snakka med Elin i telefonen. Eg var redd eg aldri kom til å snakke med henne igjen. Eg gråt meg i søvn etter å ha lagt på.

I mellomtida hadde DNB nor komt til Ravnastua. Dei sjekka inn og ut på direkten og fortsatte til Karasjokk. Me forlot den obligatoriske 3 timers pausen akkuart når DNB nor kom inn. Stillingskrigen fortsatte.

Me fortsatte no nordaust mot finskegrensa. Neste etappe gjekk i striregn og me ankom Valjok på stipulert tid på tross av uværet. Både eg og Jon Kristian var pigge på nytt etter kvilen, og pressa javnt på. Etter frukost i Valjok bar det endelig vestover. Løypa no var uten sti, men derimot med uhorvelige mengder myr og mygg. Det var ei tung etappe. Kneet mitt starta å streike like før annkomst neste sjekkpunkt. Dette var også eit sjekkpunkt med obligatorisk 3 timars kvile. På veg inn til sjekkpunktet klarte eg knapt å sykle. Gode råd var dyre. På nytt framsto Jon som den sterke mannen i laget. Han organsierte alt i sjekkpunktet og eg fekk tid aleine til å analysere skaden å vurdere kva eg skulle gjere. Å bli bra av ein kneskade på 3 timar kunne eg ikkje regne med. Eg var på nytt redd løpet var kjørt Me satt og tuta som to småungar i dusjen begge to.

Så bestemte eg meg for å ta paracet/ibux, samt å legge ein pose frossen blomkål på kneet. Slik sovna eg. Då eg våkna trudde eg fyrst eg hadde drømt. Men så låg den der, den fordømte tinte blomkålposen på kneet mitt, og marerittet var likevel sant. Eg vurderte kneskaden til å vera enten ein slimposebetennelse etter eit dunk i kneet dagen før, eller eit langdistansekne. Begge deler kunne skyldes einsidig belastning etter 45 timar låst i sykkelskoa. Eg bestemt meg for å bytte til joggesko og flate pedalar. På veg ut frå sjekkpunktet starta sola å skinne, og kneet var klart bedre enn då eg stoppa. Kanskje var det håp? Det hadde kosta oss ein ekstra times pause å vente på dei flate pedalane. Like før avreise frå sjekkpunktet fekk me heldigvis beskjed om at me no hadde auka avstanden på nytt til laget bak. Så gjekk me inn i komasonen begge to. No jobba me nonstop i 18 timar til mål. Sola steig og sank på himmelen. Millionar av små vassperler glinsa i lyng og kjerr, og me delvis sykla, delvis gjekk eller jogga oss gjennom fjellmassiv, forbi store vatn og gjennom reinsflokkar. Så la sola seg lågt i horisonten. Temperaturen fall og bakken starta å dampe. Himmelen var ein blanding av oransje og rosa. Me fraus, gråt og lo av glede av den vakre naturen. Me gjekk i ei transe, framover, framover.
Litt utpå morgonkvisten kom me til eit telt midt i villmarka. I teltet satt ein mann, han gestikulerte ivrig for å få oss inn i teltet. Eg ville ikkje. Ikkje pokker om eg skulle inn dit. Jon Kristian tenkte det samme. Så steig han ut av teltet, reiste seg framfor oss. Då såg eg at det var Jørund, rittleiaren. Det var lengre til mål enn me trudde. Me måtte stoppe for å få mat. Me hadde til no spist oss gjennom alt det me likte best. Barar og gel var reine brekkmiddelet, og det einaste som fungerte var polarbrød. Heldigvis hadde Jørund polarbrød.

Magen var full, men motet ein smule jekka ned då me forlot teltet. Det var over ti timar til mål. Me sto i fare for å ikkje rekke 70 timars målet vårt. Det var berre å presse på, i den grad ein kunne gjere slikt. Eg banna då eg forsto at eg villa ha bytta ti timar i vilmark lett mot 14 timar asfalt frå Trondheim til Oslo.

Eg kan ikkje takke Jon Kristian nok for at han er den han er. Me var gode venner før løpet, men no følte eg meg avhengig av han, som om me var i ferd med å vekse saman til ein. Ein pustande og sliten organisme på veg over Finnmarksvidda. Framover. Framover.

Så kom me til fjellstova Jotka. Brått delte vidda seg som om den sprakk i to, og der nede i jutulhugget mellom dei to heiene låg ei lita fjellstove, bada i det seine lyset av nattesola. På nytt gråt eg. Heile vegen ned dit gråt eg. Det var ferske vafler på fjellstova. Dei var stekt i store mengder smør, og smakte himmelsk. Då vaffelfatet var tomt sykla me vidare.

Det nærma seg no endelig. Me auka farten litt for å ha margin på 70 timar, men eg fekk på nytt føling med kneet. Jon Kristian virka sprek. Det var trygt å sjå at han hadde krefter igjen. Siste sjekkpunkt ligg ca 2 timar frå mål oppe langs Altaelva. Med minst mulig margin kom me inn dit på minuttet 68 timar etter start. Det vart eit lynrask sjekkpunkt. Så bar det i rekordfart mot mål. No kjørte Jon Kristian det syklane kunne halde. GPS en slo seg brått av, tom for batteri, og min hadde også lite igjen. "Battery warning" sto det på skjermen. Løypa var heldigvis delvis merka. Så kom me tilslutt inn i målområdet, og der var Jon Kristian kjent. Me hadde no slutta å sjå på klokka. Frå å telle timar var kontrasten ekstrem når løpet på nytt dreia seg om minutt. Tida sto stille. Nei tida raste av gårde. Me sto stille. Nei.. Me raste avgårde. Synsfeltet vinkla seg inn. 60% rett framfor oss såg me. Skodde åt seg inn på kantane. Så endelig kom me til mål.

Resten er historie for vår del. Me kom fyrst i mål, og klarte det med 30 minuttsmargin til 70 timers målet vårt. Ekspedisjonen hadde vore fantastisk. Men me var slitne. Pokker så slitne. Under løpet hadde nokon sjekka oss inn på ein suite på hotellet. Me drakk litt champagne, dusja og åt litt. Jon Kristian kom i mål med betennelse i begge akilles-senar. Kneet mitt var bedre, men eg hadde blodige sår på begge beina etter slitasjen frå sykkelskoa. Laget som jakta på oss hadde gitt opp då rapportane kom at me klarte å halde farten oppe på tross av skaden min. Siste del av løpet var oss mot 70 timar.

På evalueringa ser eg mange gode valg av utstyr, taktikk og litt hell. Dessutan eit fantastisk godt organisert løp. Dei spesielt heldige valga våre var dekka og setet. WTB setet var heilt utrulig! Eg satt tilnærma smertefritt på setet heile vegen frå start til mål. Me burde ha brukt fulldemper. Men me klarte å utnytte dei få fordelane ein hardtail har bra.

Det var ein vannvittig tur. Ein plass der ute i villmarka var eg og Jon Kristian på toppen av livet vårt.

offroadfinnmark 2008 dag for dag - fortalt av Gerit Pfuhl og Lasse Ørnebakk

Eneste kvinnelige deltaker, Gerit Pfuhl, og Lasse Ørnebakk har lest inn på diktafon under rittet, i tillegg til at de har notert ned høydepunktene fra konkurransen. Sammen med Tor Oskar Thomassen ble de til slutt nummer to i testrittet 2008. Nedenfor følger deres beretning fra rittet.
Red. Sigrid Aas

PROFIL: GERIT PFUHL
Alder: 28
Nasjonalitet: Tysk/Norsk. Bor i Trondheim, har bodd i Norge til sammen 5 år.
Meritter: Sykler maraton NC maraton K elite, noen seire. Har syklet Trondheim-Nordkapp, Styrkeprøven med terrengsykkel og Jotunheimen Rundt.

PROFIL: LASSE ØRNEBAKK
Alder: 35
Nasjonalitet: Norsk, kommer fra Kvænangen i Nord-Troms
Meritter: Nr. 10 i Harstadrittet, nr. 13 sammenlagt i eliteklassen i tour de Andørja
nr. 4 i klassen 30-40 i Kvænangsrittet, vant offroad klassen i Tour de Lax.


Dag 0
Generelt: De deltakerne som ikke allerede bor i Alta ankommer med bil og fly. Turen bærer rett til Høyskolen i Finnmark der idrettsavdelingen står i beredskap for å teste laktat, maks o2, hemoglobin, blodsukker, urinkonsentrasjon og kroppssammensetning før rittet. Planen er å re-teste etter konkurransen og deretter forske på resultatene. Finpuss på utstyr og logistikkrelatert planlegging er i fokus.

Dag 1 - konkurransen starter med prolog opp Halde, aka Soria Moria slott!

Generelt: Prologen går av stabelen med start nede ved fjorden og klatring opp til Halde - et populært turmål der stien slynger seg opp en spiss fjelltopp. Det historiske nordlysobservatoriet pryder toppen og gir assosiasjoner til Soria Moria og diverse Disneyslott. Etter konkurransen vanker det Bidos på både deltakerne og tilskuere.
Gerit: Prologen startet ikke før klokken 22 og jeg slet litt med å finn rytmen opp bratte bakker med trillesteiner og til dels teknisk terreng. Jeg hadde regnet med å bruke 80-90 minutter til toppen, men klarte det på 70 minutter og var fornøyd med det. Det var en del publikum underveis og god stemning. På grunn av lavt skydekke fikk vi dessverre ikke se utsikten som sies å være meget bra vanligvis. Jeg kom meg ikke i sengs før kl.2 om natta - litt i seneste laget med tanke på det som venter.
Lasse: Det var moro å sykle oppover fjellet, dessverre punkterte jeg og måtte låne slange fra en annen deltaker. Jeg skiftet slange ganske kjapt, men idet jeg nærmet meg toppen punkterte jeg nok en gang. I stedet for å skifte slange leide jeg sykkelen til toppen og tiden ble ikke allverden. Det var delig med mat på toppen, synd med utsikten og at jeg ikke fikk syklet ned pga punkteringen.

Dag2 - Første etappe. Gerit, Lasse og Tor Oskar Thomassen sykler Alta-Sørstraumen
Generelt: Egentlig skulle kun Gerit og Lasse være på lag, men ettersom Tor Oskar Thomassens makker ble forkjølt før prologen slår han seg sammen med de to. De konkurrer mot to andre lag og starter sist på bakgrunn av prologtidene. Strekningen Alta-Sørstraumen er omtrent 8mil i terrenget og laget bruker 8t.
Gerit: Litt lite søvn på grunn av at vi var sent ferdig i går, men vi pakker bagen og gjør oss klar for start. Åpnningsseremonien er i 13 tiden og vi starter kvart over tre, et kvarter etter lederlaget. Den første delen av dagens etappe er fin, men så blir det vått, og etter hvert blir jeg veldig kald. Får ikke varmen i kroppen igjen og vi må krysse flere bekker. Det er veldig fin natur underveis med fin utsikt over Alta og på slutten Sørstraumen. Ned mot Sørstraumen er det en bratt utforkjøring og det er deilig å komme fram til varm mat og drikke. Jeg dusjer og får tørket klærne, kroppen føles topp igjen og jeg har ikke blitt forkjølt.
Lasse: Det er fint å sykle i lysløype første biten. Når vi tar av mot fjellet må vi klatre opp lenge før det slakker ut igjen på vidda. Vanligvis er alt dette syklbart, men ettersom det er ekstremt vått i marka i sommer er det enklere å leie sykkelen opp i de bratteste kneikene. Store deler av strekningen går på snaufjell og vi har kraftig motvind. Det er en fin nedkjøring mot Baddern og Sørstraumen på slutten, og vi velger å overnatte for å bevare døgnrytmen.  

Dag 3 - Sørstraumen - Kautokeino
Generelt: Laget støter på ulendt terreng. Tor Oskar mister bremsene og Gerit har pedalproblemer. Myggen er intens.
Gerit: Vi starter tidlig om morgenen og opplever en fin "oppsykling" på omtrent 2 t fra fjorden og til det høyeste punktet. Deretter er det fint sykkelterreng og mye fin natur og nydelig utsikt. Temperaturen er akkurat passe og myggplagen er ikke så ille en stund. De siste fire km før Reisavann er imidlertid veldig kupert og teknisk, vi blir ikke skadet med unntak sko-cleaten min. Tor Oskar får problemer med bremsene, han mister oljetrykkettrykket og vi får ikke fikset det.
Ved Reisavann spiser vi litt og forsøker å fikse skoen, men nå går pedalen i stykker, så jeg må klare meg så godt jeg kan. Tor Oskar har fortsatt ikke brems.
Mot Kautokeino er det vanskelig terreng med myr og bekker. Tor Oskar klarer på mirakuløst vis å komme seg velberget ned bratte utforkjøringer uten brems, han bruker skoene som bremser og overtrekkene er helt ødelagt til slutt.
Vi må leie sykkelen i over 10km og det er vanvittig med MYGG. De stikker gjennom tightsen og det gjør vondt, i tillegg til den ødelagte pedalen. Det er en velsignelse å komme fram til sjekkpunktet i Kautokeino og mat, myggolje samt ny pedal.
Lasse: Det er mye stigning i starten fra Kvænangsbotten og opp mot Abbo, vi klatrer opp en teknisk vanskelig bakke med 140 høydemeter. Total stigning er 940 høydemeter. Når vi kommer opp på vidda er det ganske flatt, men kupert og teknisk inn mot Reisavann. Vi går i perioder. Det er vindstille og jeg ser fisken vake i kjente fiskevann, det napper litt i høyrehanda, jeg har lyst å fiske.
Tor Oskar har utviklet en egen bremseteknikk med å sette skoene nedi i utforkjøringene, det er en prestasjon at han klarer seg såpass bra. En gang kommer han bak meg og roper ut at jeg må flytte meg idet han sikter mot nærmeste myr for å dempe farten.
Mot Kautokeino går vi i over en mil, terrenget er ikke syklbart og i noen km er stien borte for oss. Jeg ser to rev, noen rein og en del ryper. På slutten er det nedkjøring langs firhjulingspor til vi kommer på asfalten i Kautokeino der vi skal overnatte.

Dag 4 - Kautokeino - Mollisjokk
Generelt: Bremsene fikset, men så ryker de igjen... Lettsyklet terreng krydret med ei stri elv.
Gerit: Nå har vi sovet i Kautokeino og jeg har fått ny pedal. I tillegg har jeg fått en myggsalve som funker, det er en utrolig lettelse. Strekningen til Mase går lett, det er fint terreng og når vi kommer fram tar vi en mat- og drikkepause. Etter Mase sykler vi litt oppover igjen, vi skal mot Sousejavre.
Bremsene til Tor Oskar ryker igjen og han må sykle uten helt til Sousjavre. Det går hardt utover sko og overtrekk.
Det er fint terreng, men noen bekker og en stor elv. Strømmen er så sterk at jeg kommer meg ikke over alene, Lasse må hjelpe meg over. Myggplagen er ikke så ille nå, jeg har blitt vant til de i tillegg til at salven virker. Fra Sousejavre til Mollisjokk går det litt sakte, Tor Oskar har gått tom for energi og vi må ta tiden til hjelp. Det er deilig å komme fram til Mollisjokk med god mat og en natt uten mygg!!!
Lasse: Kautokeino - Mase er lettsyklet, rene restitusjonsøkten. Ser en del rein. Tar en pause i Mase. Derfra og mot Souseavre ser vi mange fine fjell i horisonten og det er kjempefint sykkelterreng, selv uten sti et stykke. Nok en gang får Tor Oskar bremseproblemer, løsningen blir nok å bytte ut sykkelen ved neste sjekkpunkt.
Før vi kommer til Sousejavre må vi krysse ei stri elv, vannet når oss til hoftene, det er flomår! Jeg må holde i Gerit for at hun ikke ska bli tatt av strømmen, vi bærer syklene over hodet for å få de over. Før Sousejavre ser vi et lite hus på en plass der man virkelig ikke "skulle tru at nokon kunne bu", men det bor altså noen der likevel. Tor Oskar får byttet sykkel og vi tar en lengre stopp for å skifte utstyr og spise litt.   
Mot Mollisjokk er det fint sykkelterreng. Vi ser masse ryper og møter på fiskere med fluestang. Vi overnatter i Øvre Mollisjokk og vi nyter de beste sengene på hele turen. Til mat får vi hjemmesaltet laks og god bevertning, klærne tørker i badstua. Deilig.

Dag 5: Mollisjokk - Skoganvarre, 23 timer i strekk!!!
Generelt: God mat og fristende senger underveis
Gerit: Fra Mollisjokk til Ravnastua hadde det gjort seg med fulldemper, jeg har hard-tail og får vondt i akillesen. Fra Ravnastua sykler vi innom Karasjokk for en to-timers obligatorisk pause. Etter det sykler vi til Valjok på godt merkede løyper. Jeg blir litt nummen i venstre arm på grunn av mye bremsing. I Valjok får vi god mat og blir fristet av varme senger i Lavoen som venter på oss der. Men vi valgter å fortsette mot Skoganvarre. Vi bommer på løypa en plass og må store deler. Jeg trøster meg med at ingenting kunne være verre en Reisavann tidligere i rittet og prøver å tenke positivt idet regn og sludd skyller over oss. Jeg er veldig trøtt. Det er godt å komme fram til sjekkpunktet etter å ha syklet i nesten et døgn.
Lasse: Fulldemper snacks fra Mollisjokk til Ravnastua, det er flatt men masse steiner og teknisk krevende terreng. De andre på laget har ikke fulldemper og de sliter i det ulendte terrenget.
Fra Karasjok til Valjok er terrenget mer sykkelvennlig. Vi ser to elger, derav en diger elgokse på 5-6 år. I Valjok blir vi møtt av et overdådig matbord og den beste maten på hele turen. Yoghurt, grønsaker, frukt, pålegg og mer til. Sengene i lavoen er forlokkene, men vi må videre mot Skoganvarre der vi skal overnatte.
Vi sykler en del oppover i starten fra Valjok til Skoganvarre og stien er fin. Men så blir stien utydelig, vi mister stien og må bære syklene i nærmere tre mil. Tilslutt kom vi innpå sti igjen og fant sjekkpunktet i Skoganvarre etter en laang etappe.

Dag 6: Skoganvarre - Alta
Generelt: Det som skulle ta 4 timer tar 10 timer. Tunge øyelokk, men jernviljen spiller inn og laget nærmer seg konkurrentene
Gerit: Jeg våkner med stor vilje til å fullføre rittet. Etter anslag skal distansen ta fire timer. Vi har for sikkerhets skyld beregnet 6-7 timer. Det hele viser seg tilslutt å ta 10 timer. Heldigvis er det veldig pen natur underveis, jeg opplever noe utenom det vanlige.
Det blir tyngre og tyngre å holde konsentrasjonen oppe, øyelokkene er tunge. Vi stopper i Bojobaski for å spise og lade opp for det siste strekket.
Det siste stykket inn til Alta skal gå an å sykle hele veien. Det er egentlig greit at vi blir ganske våt etter å ha krysset noen bekker, det hjelper på konsentrasjonen. Rittet avsluttes gjennom byløypa og vi får en stor velkomst, lokalpressen er på plass i tillegg til andre skuelystne klokken 09 torsdag morgen. Vi er ikke langt unna de andre ved målgang og har tatt mye innpå på slutten.
Det har vært en utrolig tur med mye fin natur. Kroppen er sliten men jeg kommer meg fort igjen, jeg er med til neste år også - med forbehold om en fulldempet sykkel!
Lasse: Det er fint sykkelterreng nesten hele veien, foruten noen kilometer der vi ikke fant riktig trase. Fin utsikt med fjell og viddelandskap så langt øye rekker. Estimatet for turen var helt feil og det tok mye lengre tid enn forventet. Vi koser oss i terrenget fra Bojobaski til sentrum, foruten en gå-bakke holder vi ganske stor fart den siste biten. Vi har nærmet oss lederlaget de siste dagene og vi er kun en time bak de i mål. Det har vært en fantastisk naturopplevelse, jeg tenker med glede på alle de frivillige som har tatt imot oss på sjekkpunktene og i mål med stor iver og velvilje. 

Alf Christian Losvar sin fortelling om offroadfinnmark 2008

Vinteren 2007-08 fikk jeg presentert planer om et spektakulært og spennende sykkelritt på Finnmarksvidda. Jørund og noen kollegaer på Høgskolen i Finnmark hadde planer om å starte et ritt som skulle være annerledes i forhold til andre etablerte nasjonale og internasjonale ritt. Her skulle Finnmarksnaturen vises frem på en unik måte. Finnmarks natur og kultur skulle stå i hovedsetet for et ritt hvor de fysiske og psykiske utfordringene skulle skille kremen av MTB ryttere. Rittet skulle gå som en enetappes konkurranse hvor utøverne selv legger opp hvor hvile skal tas. Traséen skulle gå gjennom store deler av finnmarksvidda, hvor fjellstuene skulle benyttes som sjekkpunkt og mulig hvileplass.

Trasesjef

Jeg ble forespurt om å være den som skulle finne traséen fordi jeg har mye lokalkunnskap og i tillegg sykler en del. Som "ekte" finnmarking og sykkelinteressert tente jeg på ideen og takket ja. Dette kunne bli en gylden mulighet til å bidra med å bygge opp noe som jeg har stor tro på. De siste årene har jeg syklet en del på Finnmarksvidda og opplevd hvor mye flott vi har å by på for MTB syklister. Følelsen å kunne sykle på gamle traktorveier og delvis gjengrodde stier i timevis uten å se verken bebyggelse eller andre mennesker må oppleves. Sykling i midnattssol med beitende reinsdyr rundt seg er noe som ikke mange andre ritt kan tilby.
Arbeidet med kartlegging av en sammenhengende rute som får med seg mest mulig fin stisykling og minst mulig asfalt ble utført i løpet av forvinteren. Fikk med meg flere lokale kjentmenn og vante fjellfolk for rådføring om stier og muligheter for sykling. Flere steder var det ubesvarte spørsmål som måtte sjekkes opp før rittets endelige start. Ved påsketider var en sammenhengende trasé klar med noen strekk som måtte prøvesykles først. Totalt var traséen blitt ca 65 mil og det meste utenom eksisterende veinett. Nå var det bare å vente på at snøen forsvant slik at arbeidet kunne startes. Tiden var knapp i forhold til åpning og eventuelle endringer. I tillegg måtte ruten merkes ved de fleste veiskiller slik at det skal være mulig å sykle ruten uten å se på kart. Vi oppdaget etter hvert at denne merking i seg sjøl ikke var nok til å følge hele traseen. Noen steder er stien borte og da bør man støtte seg til GPS eller kart og kompass. På forsommeren fikk vi prøvesyklet de uklare partiene og vi fikk samtidig en prøvesmak på hva rittet dreier seg om. Enkelte ganger kom tanker om at dette kunne bli vel tøft.

Støtteapparat

Vi var i den heldige situasjonen å ha Høgskolen i Finnmark (HiF) som en støttespiller og fikk i tillegg med flere studenter som påtok seg ansvar i forhold til gjennomføringen. To studenter hadde blant annet åpningsseremoni som sin prosjektoppgave hvor de stod for planlegging og gjennomføring av denne. Som start på rittet ble det bestemt at vi skulle ha en prolog opp til en fjelltopp i nærheten av Alta. Planlegging og tillatelser med denne ble tatt av studenter fra HiF.

Prolog

For noen få år siden ville jeg fnyst av tanken på å sykle opp til det gamle Nordlysobservatoriet på Halddetoppen. Toppen ligger ca 900 m over havet og man starter nesten fra havnivå. Distansen opp er ca 10 km og av dette er 2,5 km flatt. Veien oppover begynner med fin traktorvei med noen steinete partier hvor god teknikk er avgjørende, den siste kilometeren er svært krevende grunnet steinete vei og til dels ganske bratt.
Turen oppover starter fra Kåfjord, en liten bygd ca. en mil fra Alta sentrum. Selve Kåfjord kan by på mange historiske høydepunkt. Her ligger det gamle koppergruver som er nedlagt for en generasjon tilbake. I tillegg ble Kåfjorden brukt som tilholdssted for Tirpitz under siste verdenskrig. I dag ligger der et eget museum med mange minner fra den tiden. Museet er en flott severdighet som bør besøkes ved en slik anledning.
Selve observatoriet på Halddetoppen inneholder også en god del minner fra tiden da Kristian Birkeland hadde ansvaret for arbeidet med nordlysobservasjoner. Bare bygningsmassen er verdt turen opp, enhver blir imponert over hva som er bygget for over hundre år siden på en slik plass. I tillegg vil naturopplevelsen i seg selv sette en flott ramme for turen.
25. juli 2008 kl 22:00 var det klart for åpningsprolog for offroadfinnmark opp til Halddetoppen. Været var ikke helt på vår side denne kvelden, noen lave skyer truet med gråvær på toppen. Temperaturen var ca. 15 grader i startområdet med enkelte solglimt.
Starten gikk som intervallstart med ett minutts avstand mellom rytterne. Jeg startet ut i et moderat tempo oppover den bratte veien. Etter 10 min tok jeg igjen en rytter som hadde fått punktering og manglet slange. Jeg slapp løs min ekstra slange til han og tråkket videre oppover. Ved skoggrensen merket jeg at Daniel Leirbakken kom bakfra med 2 mann på slep. Jeg konsentrerte meg om ikke å kjøre for hardt og lot de tre passere uten å henge meg på. Jeg hadde bestemt meg for å holde meg under terskel da jeg viste hva de neste dagene hadde å by på. Oppover fjellsiden var det overraskende mye folk som hadde tatt turen opp og vi ble heiet frem. Jeg fikk noen tanker om L'Alpe-d'Huez der jeg presset oppover. Over oss hang et helikopter med filmfolk hengende på utsiden.
Oppover den siste delen var det ingen som fulgte Daniel og han tok en klar bestetid opp. Han brukte 56 min på de10 km opp. Min makker Jørund Greibrokk kom inn som 3. mann noen minutter bak. Startlisten for selve testrittet av offroadfinnmark var nå klar. Daniel og Sven-Tore skulle starte 12 min før meg og Jørund. Deretter kom ett tredje lag med Gerit, Tor-Oscar og Lasse 20 min etter oss.

Åpningsseremoni

 Lørdag 26. juli var det klart for åpningsseremoni og start av det første offroadfinnmark. Selve seremonien ble gjennomført i gågata i Alta sentrum med opprigget scene og stor festivitas. Samisk musikk i lag med lokale dansere gjorde at rittet fikk en flott start. En god del publikum var til stede og fulgte seremonien. Lagene og rytterne ble presentert på scenen og rittleder holdt tale.
Dette første rittet skulle bevise at denne type konkurranseform var gjennomførbart og har en plass i sykkelsporten. Personlig var jeg skeptisk til at jeg skulle klare å fullføre innen den tiden som var satt. Men nå var vi klar og jeg gledet meg til å ta fatt på den lange turen.
Etter åpningsseremoni var det klart for start av selve rittet. Startrekkefølgen ble satt opp etter resultatene fra prologen. Det første laget med Sven-Tore og Daniel startet av gårde kl 15:00, jeg og Jørund startet 12 minutter etter. Før starten gikk ble det tatt blodprøver, laktat og blodsukker ble sjekket. En gruppe fra Høgskolen i Finnmark stod for disse testene. De hadde satt som oppgave å forske på enkelte av oss deltakere. Vår kapasitet (watt og VO₂ maks) og anaerob terskel ble testet i forkant av rittet. I tillegg skulle vi følges opp med pulsregistrering gjennom hele rittet, blodverdier, blodsukker, fettprosent, laktatmålinger og ny kapasitetstest etter gjennomført ritt.
Vi startet ut i langkjøringstempo og for mitt vedkommende vil det si 120-130 i puls. Forholdene i traséen var fine på tross av ganske lange nedbørsperioder i uka før. Jeg merket litt ulyd fra det nye kjedet på de letteste girene i kneikene, men regnet med at dette ville gå seg til. Var mer skeptisk til Jørunds valg av sykkel. Superlett hardtail (grusracer) med felgbremser og lette dekk med lite mønster. Kunne en slik sykkel fungere på et slikt ritt? Jeg hadde i motsetning til han en fulldempet terrengsykkel med skikkelige bremser og dekk. De 3 kg ekstra som min sykkel veide mer enn hans mente jeg ville utlignes raskt.
Etter et par timers sykling skimtet jeg to syklister et stykke unna i et langt klatreparti. Tok mellomtid og registrerte at vi lå 7 minutter bak hvis det var lag 1 og da hadde vi tatt inn 5 min. Følte meg veldig sprek og syntes det gikk veldig lett, fikk dog noen signal fra Jørund om at det gikk litt fort. Vi hadde på forhånd avtalt at vi skulle starte første del med mest sone 1 og 2 sykling. Måtte da ta det rolig og fokuserte mer på de flotte omgivelsene og fin trasé. Jeg følte at mitt valg av sykkel var perfekt, min Scott Spark LTD var som skapt for dette terrenget.
Vi nærmet oss stadig de to foran og etter 4 timer tok vi de igjen. De hadde da tatt en matpause og vi passerte uten å stoppe. Jeg tror de ble litt stresset for jeg registrerte at de var på hjul allerede etter 10 min. Så smalt det, Jørund hadde punktert! Dekket var revnet og vi måtte bytte dette. Ny slange og grovere dekk ble satt på og vi skulle være kjapt i gang, men nei! Problemer med for kort ventil medførte at vi ble plaget ganske lenge før vi hadde fått pumpet nok trykk. Lag 1 var nå ikke å se og de hadde fått en solid luke.
Etter å ha syklet på de høyeste partiene av dette første strekket følte jeg at noe var galt. Jeg hadde syklet distansen tidligere og kjente meg ikke helt igjen. GPS var ikke montert da vi hadde vurdert dette strekket som helt greit og GPS var unødvendig. Vi stoppet opp og monterte GPS-en på styrestemmet til Jørund, slo den på og konstaterte at vi var utenfor ruten. Vi skulle ha tatt av etter en sti for ca 1 km siden. Vi bestemte oss for å ta en rett kurs mot ruten og da skulle vi treffe denne etter ca 5-600 m. Denne distansen var vel og merke oppover i terrenget og uten sti så det gikk langsomt. Vi traff ruten og anslo at vi lå ca en halv time etter lag 1. Nå kjørte vi hardere og det gikk fort unna. På tur nedover mot Badderen stoppet Jørund, han hadde mistet GPS-en! Vi måtte snu og finne den! Etter å ha syklet ca 15 minutter oppdaget jeg GPS-en liggende på bakken. Den virket uskadet og fungerte greit. Stemningen i laget var amper og vi snakket ikke mye. Nå var det bare å komme seg til Sørstraumen uten noe mer ekstra. Nedover mot Badderen er det heftig sykling og jeg koste meg, måtte stoppe opp og vente på Jørund noen ganger da felgbremsene ikke har kapasitet til slik nedoversykling.

Sjekkpunkt

Vi ankom Sørstraumen ca 30 minutter etter lag 1. Det var nå blitt kveld og litt kjølig, det skulle bli godt med varm mat og dusj. Etter mat og dusj var det vask og klargjøring av sykler samt pakking av sekker for neste strekk. Lag 1 startet ut etter at de hadde fått seg mat og tatt service på syklene. Blodprøver, urinprøver, laktatmålinger og diverse spørsmål ble unnagjort. Jørund og jeg bestemte oss for å roe ned og få oss litt søvn. Etter et par timers hvile stod vi opp og spiste før vi gjorde oss klar før neste strekk. Vi hadde nå foran oss 10 lange mil og tøft terreng. Vi startet ut kl 04:30 i morgensol og en utrolig flott stemning utover en blikkstille Kvænangsfjord. Nå var det skikkelig optimisme i laget og vi var klar!

Klatreparti

Opp fra Kvænangsbotten venter et solid strekk med klatring fra 0 til 900 meter fordelt på ca 20 km, i tillegg er det noen parti med nedoverbakker. Strekket går stort sett på grus- og anleggsvei og byr ikke på tekniske parti. Oppe på fjellet blir veien dårligere og vi sykler i veldig nakent terreng, Heldigvis har vi nordavind i ryggen og litt gratis hjelp. Beina har det bra og humøret er på topp, vi koser oss samtidig som vi sykler gjennom flere reinflokker. Utpå formiddagen begynner sola å vise seg og temperaturen stiger, vi stopper og tar en kort matpause og tar av klær. Stillheten og de flotte omgivelsene gjør noe med deg. Det er en rar følelse å delta i et sykkelritt med så rolige og idylliske omgivelser.
Etter 7 timers sykling kommer vi til noen hytter, vi blir enig om å stikke innom en av hyttene hvor det ser ut som det er folk. I hytta treffer vi to hyggelige samer, det er mor og datter som nyter viddas stressfrie liv. Mor er godt opp i åra og snakker ikke norsk men datteren som er i voksen alder byr på kaffe og kjeks. Vi takker for invitasjonen og bevilger en kort kaffestopp. Hun forteller at de registrerte to syklister som passerte kl 8 om morgenen, de hadde hørt om offroadfinnmark og skjønte at det måtte være deltakere.

Reisavann

Ved ankomst Bidjovaggi og de nedlagte gruvene kommer vi på fin grusvei og et stykke med rask unnakjøring før et litt teknisk terrengparti til Reisavann. Her er neste sjekkpunkt og nå er vi i skikkelig myggterreng. Temperaturen er rundt 15-18 grader og det er blikk stille. Myggolje tas fram og vi smører oss godt inn. Vi bestiller varm mat og tar fatt på vask og sjekk av sykler.
Inne på hytta venter full service med dekket bord og alle mulige godsaker. To rå egg går ned med en gang og laksesuppe smaker fortreffelig. Matpakker med brød og kjøttpålegg og Nugatti ordnes. Etter vel en times stopp er vi klar for start. Nå venter ca 35 km før vi er i Kautokeino hvor vi har planlagt hvile.

Nordkalottleden

Fra Reisavann skal vi følge den gamle vandrerruten "Nordkalottleden". Denne starter fra Bottenviken og går gjennom Sverige, Finland og til norskekysten. Fra Reisavann er det singeltrack og løypa blir etter hvert utydelig og vi sykler delvis i uberørt natur. "Nordkalottleden" er markert med røde merker på steiner og enkelte steinvarder. Vi bommer et parti og tar en omvei før vi er inne på stien igjen. Etter en mil blir sporet tydeligere og vi sykler greit. Stien byr på en del tekniske parti med krysning av myr og mindre bekker. Etter 3 timer i terrenget blir stien bredere og etter hvert flott fjellvei i raskt terreng. Nå går det unna og hastigheten ligger på 25-40 km/t. Det siste partiet inn til Kautokeino følger etter asfalt.

Kautokeino

Vi har nå syklet 140 km siden vi startet ut fra Sørstraumen kl 04:30 og klokken er 21:00 ved ankomst Kautokeino. Jeg føler meg i fin form og beina fungerer bra, ellers er jeg litt trøtt. Sykkelen fungerer bra bortsett fra at forbrems er dårlig og må utbedres. Jørund sine felgbremser synger på siste vers og de skal også byttes. Lederlaget har ankommet kl 17 og vi ligger fremdeles 4 timer bak. De har kun vært innom Kautokeino og startet videre etter 2 timer. De har nå syklet i et uten hvile siden de startet fra Alta, vi blir mer overbevist om at det ikke kommer til å holde for dem.
Vi får servert varm "Bidos", en samisk kjøttsuppe med reinsdyrkjøtt og mye fett. For de som ikke har spist dette så har de gått glipp av noe! I Kautokeino er det fra arrangørens side lagt inn obligatorisk hvile på 2 timer inkludert legesjekk.
Sykler blir reparert, matpakker ordnes og etter en varm dusj venter nyoppredde senger. Jeg blir liggende lenge før jeg sovner lett, våkner etter 3 timer og registrerer at Jørund sover. Jeg står opp og går på toalettet og når jeg er tilbake registrerer jeg at Jørund er våken. Vi bestemmer oss for å starte av gårde. Klokken er 5 og sola ligger lavt over fjellene i det vi sykler ut fra Kautokeino etter hovedveien nordover.

Masi

Etter 2 mil på asfalt tar vi av og følger den gamle grusveien til Masi. Jørund er nå i sitt ess og han ligger stort sett foran hele tiden, her er han på hjemmebane! Det går fort og vi ankommer Masi halv 9. Lederlaget har tatt hvile her og de har syklet sakte fra Kautokeino til Masi. De hadde da syklet 32 timer uten hvile siden de startet fra Alta! I Masi hadde de hvilt i 8,5 timer før de startet videre klokken halv åtte om morgenen. Etter en times stopp er vi på vei ut fra Masi, vi ligger nå ca 2 timer bak dem og både jeg og Jørund føler oss veldig pigge. Vi snakker litt om når vi kommer til å ta dem igjen og hvor lenge de holder. Bak oss følger neste lag som består av 3 stykker, de ligger 4 timer bak.
I iveren etter å ta igjen lederlaget overser vi stien som vi skal følge etter som er en avstikker fra den veldig tydelige traktorveien som vi følger. Etter ca 5 km er kursen så mye dreid i forhold til retning hvor vi skal at vi stopper opp. GPS-en har da mistet sporet og vi laster det inn på nytt, nå viser det seg at vi er på feilspor og må tilbake. Veien vi skal følge til Raggis er den gamle turistveien som er merket med røde "T" på steiner. Været er nå på sitt beste med ca 20 grader og sol.

Raggis

Midt inne på Finnmarksvidda ligger Raggis og her ligger det et gårdsbruk som i seg selv er et skue! Naturen i området er utrolig flott og frodig, Raggisjohkka som for årstiden er stor må krysses og dette føles ganske heftig. Stri strøm og vannstand opp til skrittet med sykkel over hodet samtidig som du balanserer på steiner. Elva byr i tillegg på flott ørret og røye for de som har tid til slikt!
Fra Raggis og inn mot Suosjavrre følger traséen fin kupert traktorvei med mye fin sykling. Ny elvekrysning venter og krysning over bløtmyr på stolpebru gir et spesielt inntrykk.

Suosjavrre

På Suosjavrre fjellstue venter uteservering i flott sommervær. Vanlig prosedyre med sjekk og påfyll av energi utføres i et raskt tempo. Vi får informasjon om at lederlaget virker slitne og lite snakkesalige. Vi ligger nå 3 timer bak dem. Hadde det ikke vært for feilsykling så hadde vi nok vært mye nærmere. Humøret i laget er på topp og vi starter i fullt driv mot Mollisjok. Vi har bestemt oss for å sykle til Karasjok før vi tar hvile. Det kommer til å bli en lang dag! Etter et kort asfaltstrekk fra Suosjavrre følger vi etter traktorvei innover vidda mot Mollisjok. Det småkuperte terrenget innbyr til rask stisykling. På dette strekket vil enhver terrengsyklist kose seg og man ønsker at det bare skal fortsette.

Lederlaget har problemer

Før ankomst Nedre Mollisjok får Jørund beskjed om at lederlaget har problemer. Sven-Tore har tippet og skadet skulderen og han må bryte. De hadde passert Mollisjok og er på tur tilbake til Nedre Mollisjok. Vi får spørsmål om Daniel kan fortsette videre i lag med oss, noe vi selvsagt sier ja til. Nedre Mollisjok ligger som en perle inne på vidda, her tar de imot turister og andre som ferdes i fjellet. Muligheten for å få kjempefangst i elva eller i vannene i nærheten er stor. Oppsitterne kan by på mange sengeplasser og full servering for de som ønsker det.
Etter et kort opphold på Nedre Mollisjok ankommer Daniel og vi starter til Mollisjok.

Mollisjok

Den gamle fjellstuen som har vært benyttet av reindriftssamer og folk i fjellet gjennom generasjoner tilhører et nettverk av fjellstuer på Finnmarksvidda. Disse tilbyr kost og losji på fjellet året rundt. Vinterstid er det mange skiløpere som går over Finnmarksvidda fra Alta til Karasjok eller motsatt, Mollisjok er da et naturlig stoppunkt. Sommerstid er det færre besøkende og langt mellom folk på vidda.
På fjellstua venter et kort opphold med påfyll av energi. Vi får servert spekelaks fra Finnmark og det smaker fantastisk! Store mengder går ned og vil gi kjærkommen energi for det neste strekket. Vi skal til Ravnastua som er neste sjekkpunkt.

Hundvidda

For å komme til Ravnastua må Hundvidda passeres. Dette fjellpartiet blir av kjentmenn betegnet som nesten ufremkommelig på sommerføre. De som har kjørt over med 4-hjuls sykkel betegner det som håpløst kupert. Vi krysser moltemyr som er så full av halvmodne bær at man får lyst til å bli her ute, bare legge seg ned å vente på at dette viddas gull er fullmodent. Men vi må videre!
Første del av Hundvidda består av fin singeltrack og grei teknisk sykling. Etter vel en mil fra Mollisjok begynner det å bli mer stein og de tekniske ferdighetene settes på prøve. Daniel koser seg med sin gode balanse og sykkelteknikk, Jørund med sin grusracer og håpløse vektfordeling sliter og får mye gangtrening! Vi jobber oss sakte fremover midt i midnattssolens rike, inntrykkene brenner seg fast i minnet. For en stemning, for en natur, tenk å befinne seg midt inne i Europas siste villmark, på sykkel!

Ravnastua

De siste kilometerne mot Ravnastua byr på heftig stisykling, jeg og Daniel kjører opp tempoet og har en liten intern konkurranse. Han sniker seg forbi ved ankomst fjellstua! Vi blir her som alle de andre stedene vi har vært innom tatt godt imot med full support. Oppsitterne har vandrere på besøk og vi slår av en kort prat. De er på tur til Alta etter den gamle postruta via Bojobæski som også er et sjekkpunkt som vi senere skal innom. Vi ber dem om å hilse Bojobæski.
Klokken er ett om natta og vi har fått oss varm mat og nytt påfyll, nå gjenstår en forholdsvis grei tur til Karasjok. Temperaturen har sunket til +2 og en lav tåkedis gir et trolsk bilde av landskapet. Trøttheten har begynt å sige på og lengselen etter en varm seng er stor.... Nå gjelder det bare å få kroppen i gang og vi kjører litt på for å få varmen tilbake. Daniel benytter flere av kneikene til litt demonstrasjon av hvordan man sykler på bakhjulet. Jeg har egentlig nok med å jobbe meg oppover på lille skiva og passere de hindringene som er. Som Nord-Norges desidert sterkeste syklist både på landevei og i terrenget viser Daniel at også balansen er i orden.
På vei ned mot riksveien byr traktorveien på et skikkelig heftig strekk nedover hvor fulldemperen kommer til sin rett. Den siste milen inn mot Karasjok følger etter riksveien, Jørund og Daniel er pigge nok til å ta noen spurtdueller i de slakke bakkene. Jeg føler ikke noen trang til å utfordre..

Karasjok

Endelig, etter å ha startet for 22 timer siden fra Kautokeino er vi framme i Karasjok! Før rittstart hadde jeg en skjult målsetting om å klare å komme meg til Karasjok. Nå var vi her og det går fint. De samme prosedyrene med dusj, urinprøve, blodprøver, mat, klargjøring for neste strekk, stell av sykler og hvile følger i fast rekkefølge. Daniel sliter med betennelse i akilles og vurderer videre deltakelse. I samråd med lege så velger han å bryte.
Etter en litt lengre hvile, ca 6 timer står vi opp og gjør oss klar. Daniel sine akillessener har blitt verre og det er ingen mulighet for videre deltakelse. Jeg og Jørund er begge i fin form og føler begge at dette går bra. Neste lag bak oss kom inn til Karasjok i underkant av en time etter at vi startet ut, de hadde da hvilt i Mollisjok. I Karasjok var det lagt inn obligatorisk 2 timer stopp med tilgjengelighet for presse.

Tekniske problemer

Ut fra Karasjok bærer det inn i furuskogen og videre oppover til bjørkeskogen overtar. Vi er på tur til Valjok og følger delvis traktorvei, singeltrack og litt urørt terreng. I et kort myrparti der vi sykler gjennom litt kratt smeller det i bakgiret på Jørund sin sykkel. En kvist har kilt seg i bakgiret og dette har låst seg slik at girøret er brukket. Heldigvis har Jørund tatt med et ekstra nettopp med tanke på dette. Etter et kort mekkeophold er vi gang igjen. Vi er nå inne i et område hvor det nylig er observert bjørn og vi registrerer et fly som tråler terrenget. Antar det er søk etter bjørn som foregår.
Nedover mot Valjok kommer vi inn på et nytt parti med hurtig utforsykling, føttene begynner å verke litt etter å ha stått statisk i lange perioder.

Valjok

Den gamle trehusbebyggelsen fra før 1800 tallet ligger idyllisk til nede ved Tanaelvens bredd. Bygningene er fredet og er de eldste bygninger i Finnmark, de ble reddet fra tyskernes nedbrenning grunnet russernes raske fremdrift under 2. verdenskrig. Tyskerne rømte i all hast over fjellet mot Skoganvarre for å komme unna russerne.
I hovedbygningen er det dekket opp til oss med et flott bord. Grønnsaker, stekte egg, og topp servering venter. Grønnsaker har vært mangelvare hittil og det skjerper appetitten merkbart. I en kjempelavvo er det redd opp senger i tilfelle vi skal hvile. Det er med tungt hjerte vi starter ut fra Valjok, her hadde det vært fint å fått seg en blund. Klokken er 19:30 og vi må videre til Skoganvarre.

 Skoganvarre

Vi krysser Valjohka som for årstiden er uvanlig stor grunnet mye nedbør de siste ukene. Følelsen av å fullføre rittet gir ny inspirasjon og vi storkoser oss etter hvert som vi klatrer opp på fjellet. Vel oppe på fjellet tar vi av fra traktorveien og følger en sti etter nedlagt telegraflinje. Stien følger et småkupert landskap med fine stiparti og enkelte greie krysninger av myrer.
Det er nå sen kveld og vi oppdager at vi skulle ha tatt av fra stien stykke tidligere. Vi sykler tilbake noen kilometer før vi tar kursen etter GPS-sporet. Det er ingen tydelige spor og vi må av syklene flere parti for krysning av blant annet tett kratt. Med syklene over hodet og ingen tydelige åpninger går vi slik opp mot en halvtime før landskapet åpner seg. Vi er på GPS-sporet og etter hvert skimter vi tydelig tråkk i terrenget som vår rute følger. Dette partiet har nok ikke vært benyttet på ganske mange tiår. Etter hvert som vi nærmer oss Skoganvarre blir stien tydeligere. Nedover mot E6 kommer vi inn på mange flotte stiparti som i seg sjøl ville gledet de fleste stientusiastene. Det siste stykket etter E6 inn til Skoganvarre går stort sett nedover hele veien og vi har god fart inn.

Etter noen timers hvile, dusj, mat og service er vi klar for siste del fra Skoganvarre over fjellet til Alta. Totalt gjenstår ca 11 mil og vi er fremdeles ved godt mot. Forfølgerlaget kom inn 4 timer etter oss og starter 6 timer etter oss ut fra Skoganvarre. Jeg sykler med ørepropp og mikrofon for kommunikasjon via telefon. Har kontakt med kjente som følger på nett og dermed holder oss oppdatert. Vi føler oss trygg på at dette går vår vei, men det er ennå langt igjen og mye kan skje.

Energitrøbbel

Etter lang klatring oppover etter fine stier og traktorvei er vi ved Livnasjavrre, et stort vann på 500 meters høyde. Fjellene som omkranser vannet gir flotte omgivelser og beviser Finnmarksviddas mangfoldige landskap. Stien langs vannet er lite benyttet og dermed delvis borte, ved vestenden er vi på fin sti igjen. Jørund er stille og begynner å henge etter, farten er lav og jeg prøver å muntre opp. Det går gradvis saktere og vi må stoppe. Jørund er slapp og kraftløs. Han er i ferd med å gå tom. Han får i seg mat og mye drikke. Samtidig flytter vi over de tyngste delene som han har i sekken. Dekk, verktøy, og alle tyngre saker legges i min sekk.
Vi er i gang igjen og det går sakte fremover. Etter en halvtime er vi ved Cieknalis og nå er det på nytt stopp. Jørund klarer ikke lenger og må hvile. Vi blir enig om at han tar energigel, kler på seg ekstra tøy og legger seg nedpå maks 10 minutter. Jeg tar tiden og setter meg ned mens han hviler. Tiden er over og vi må videre, han kan ikke bli liggende for lenge slik at han blir kald. Vi må gå det første stykket og jeg leier begge syklene. Etter en halv time begynner praten å komme, jeg ser positive trekk og er optimistisk med hensyn til siste biten. Vi setter oss på syklene og jobber oss videre. Fra Cieknalis til Stabbursdalen er det et høydedrag som virket uendelig langt i dag. Nedover mot Stabbursdalen følger vi sti i myrlendt terreng som krever sitt av oss ryttere.
Fra Stabbursdalen tar vi av fra hovedløypa og setter kursen sydover mot Bojobæski. Vi har nå grei fart inn til siste sjekkpunkt, Bojobæski.

Avslutningen

I Bojobæski ligger en av Turistforeningens hytter og her møter vi en av Alta Turlags ildsjeler, Jens Åge Suhr som tar vel imot oss.  Han lurer på hvorfor det har gått så lang tid, vi var ventet flere timer tidligere. Vi blir enige om å få oss en hvil etter et skikkelig måltid og de andre oppgavene er utført. Etter noen timer ankommer neste lag og spenningen stiger. De virker ganske slitne og har også hatt et tøft strekk bak seg. Nå gjenstår i overkant av 50 km til mål, dette kan bli spennende. Jeg føler meg pigg og avtaler med Jørund om å avvente start til de andre starter. Det blir to hyggelige timer med løst prat før noen begynner å gjøre seg klar. Vi er klare og avventer situasjonen. Forstår etter hvert at de forbereder avgang.
Nå haster det. Vi er klar og starter av gårde. Vi skal nå opp på snaufjellet og et tøft parti med klatring venter. På toppen av høyden ser vi de andre kommer og vi blir enig om å kjøre litt hardere. Jeg øker intensiteten til sone 3-4 og det kjennes fint. Jørund har justert stemmet på sykkelen sin og det går lettere for han. Nå går det unna og dette partiet byr på rask stisykling helt til Joatkavannet. Her krysser vi anleggsveien til Altakraftverket og vi har nå ca 3 mil fordelt på 1,5 mil med singeltrack og resten grusvei. Etter hvert som vi kommer nærmere mål treffer vi flere filmteam og en del fotografer som har plassert seg oppe på fjellet denne morgenen. Klokken er fremdeles bare syv om morgenen.

Jeg kjenner at det begynner å bygge seg opp en klump i halsen og tilfredsstillelsen over å ha bestått dette testrittet kan ikke beskrives. Etter så mange timer på sykkelsetet og de enorme inntrykkene vi har fått vil dette bli stort. Hvem skulle trodd at dette var mulig? Tankene raser i hodet og i iveren etter å komme i mål glipper konsentrasjonen. På tur ned skiferfjellet i god fart skjer det som ikke skal skje, en skiferhelle vipper opp og jeg mister kontrollen. Jeg er ikke sikker på hva som skjer men i følge Jørund som kommer bak har jeg tatt salto og landet på siden i skiferbruddet. Fortumlet kommer jeg meg opp og kjenner at kroppen er ok. Litt forslått og noen skrubbsår men ellers hel. Sykkelen er uskadd bare ryggsekken har fått seg en flenge. Vi tar det rolig ned den siste biten i skiferbruddet.
På de siste grusveiene inn mot Alta blir vi fulgt av filmteam på 4-hjul sykkel, jeg har lyst å ta ut det siste men kroppen svarer ikke helt. Kommer kun opp i litt over 150 pulsslag i mot 170 vanligvis. Jeg kjenner at kroppen begynner å bli kjørt. Inn mot gågata registrerer vi at det har møtt opp en god del folk så tidlig på morgenen. Vi er i mål!! Ca 650 km og vel 4,5 dager på vidda er unnagjort. For en tur!
En time etter at vi kom i mål kommer neste lag, de er svært fornøyd med å komme i mål!
Nå starter planleggingen til neste års offroadfinnmark, da er det alvor!

Denne fortellingen baserer seg på mine inntrykk og minner fra rittet. Utfordringen har vært å få frem en del av de bilder som jeg sitter igjen med. I tillegg til inntrykkene føler jeg at jeg utviklet meg både fysisk og psykisk i løpet av rittet. Den fysiske biten fikk jeg bekreftet gjennom tester utført av forskere ved Idrettsfag på Høgskolen i Finnmark. I etterkant av rittet opplevde jeg en formstigning som jeg holdt ut hele sommeren og høsten! Av prestasjoner fikk jeg resultater langt over det jeg tidligere hadde prestert. Birken ble også gjennomført med solid pers! Det samme gjaldt for øvrig også Jørund.