Offroadfinnmark 300km 2011 - av Daniel Strand

Min historie om målsetting, forberedelser og gjennomføring av of300 2011

Det er vinter (mars måned) og skisesong avslutning i Tromsø med norgesmesterskap i 50 km friteknikk. Jeg treffer Kjetil Johansen, tidligere vinner av OF 300km og rekordholder på Trondheim - Oslo landevei, i smøreteltet etter målgang. Vi prater om sesongen som har vært og om den som kommer. Offroadfinnmark blir snart et tema. Hvorfor ikke gjøre et forsøk på 300 km. Rittet gjennomføres som en lagkonkurranse hvor hvert lag må bestå av 2 eller 3 ryttere (www.offroadfinnmark.no ). Kjetil vant dette rittet på lag med Daniel B Leirbakken i 2010. Vi blir snart enige om at vi vil gjøre et forsøk. Målsettingen er å gjennomføre rittet på kortest mulig tid og helst raskere enn noen har gjort det før.

Kjetil og Daniel Leirbakken vinner of300 2010

Hva må til for å klare dette?
Rittet foregår på Finnmarksvidda, i det som omtales som indrefileten av offroadsykling i landsdelen. 300 km er i seg selv en meget overkommelig distanse, men når snittfarten er mellom 10 - 15 km/t blir den totale konkurransetiden nesten ett døgn.
Hvordan forbereder man seg til en slik type konkurranse?

1. Kjørestyrke i forhold til å kunne holde høyest mulig snittfart over lang tid er i høyeste grad viktig.
2. Ernæring, hvordan holde næringsbalansen under så mange timer aktivitet?
3. Utstyr. I dette rittet er det fulldempet sykkel som gjelder.
4. Skaffe seg erfaring med løypa og hvilke forhold som møter en underveis.

Forberedelser: Trening, ernæring, sponsor og handler
April og til dels mai måned gikk med til variert trening på ski, løp og etter hvert mere spesifikk sykkeltrening i terrenget hvor løypa ligger. Både jeg og Kjetil er bosatt i Finnmark; Jeg i Alta og Kjetil i Vadsø. Vår første treningssamling i Alta fant sted 8.-9. juni deretter 18.-19. juni og 11.-12. juli. På disse treningsøktene syklet vi lange turer i terrenget hvor løypa til OF går. Faktisk gjennomførte vi hele OF 300 to ganger før rittstart 23. juli. Syklene vi valgte var Trek Gary fisher superfly 100 elite. Dette er en tanks av en offroadsykkel, 29 tommers hjul, den sluker terrenget rett og slett. I tillegg var den lokale Sport1 butikken i Alta svært behjelpelige med å levere utstyr langt utover butikkens ordinære åpningstid.
Når det gjelder ernæring falt vi på å bruke måltidserstattere fra Herbalife i kombinasjon med brødskiver og feit laks fra Altafjorden. "Rocket fuel" er en blanding av Herbalifes måltidserstatter, sportsdrikk og urtete. Dette er virkelig flybensin for kroppen når den holder på å slokne. I treningsperioden før rittet var vi meget fokuserte på dette med ernæring. Høy grad av fettforbrenning er nøkkelordet når konkurransetiden er så lang. Her har nok mange ryttere mye å lære. Det hadde i hvert fall jeg.
DnB NOR ble etter hvert hovedsponsoren vår. De bidro med en solid sum penger + at de dekket utgiftene for påmelding til rittet. Dette gjorde også sitt til at vi kunne gjøre såpass grundige forberedelser. I tillegg til dette "ansatte" vi en handler til å serve oss underveis i rittet. Dette for å optimalisere sjekkpunktstoppene og unngå unødvendig bruk av tid. Ole Sigleif Johansen, kjent fra hundekjørermiljøet var vår utvalgte mann. Han kjenner terrenget og konkurranseformen godt.

Den siste innspurten
Siste gjennomføring i traseen til rittet fant sted 11.-12. Juli. Vi syklet hele runden fra Alta, via Gargia, Suolovuobmi, Maze, Suossjavri, Nedre Mollisjok, Jotka, Sorrisniva og tilbake til Alta. Med en overnatting underveis hadde vi en sykkeltid på i overkant av 20 timer. Alt fungerte perfekt. Utstyr, kropp og ernæring var på plass. Og dette er en rimelig god følelse kun 11 dager før rittstart. Vinnertiden fra året før var på 22 timer og 39min. Altså hadde vi den klart innen rekkevidde.
Tilbake i Alta etter gjennomført runde ble vi enige om planen frem mot rittstart. Kjetil hadde en klar plan på at han skulle sykle NM i rundbane i Horten helgen før offroadfinnmark. Jeg selv følte kun for å hvile noen dager med familien på hytta.

Knust kneskål endrer planene
Lørdag 16. Juli. Jeg slår på tråden til Kjetil for å høre resultat fra dagens NM ritt. Jeg er spent på å høre hvordan formen var etter 300 km-turen vår to dager i forveien. Kjetil tar telefonen og jeg hører straks at ikke alt er supert. "Eg har dårlige nyheter Daniel, eg har knust kneskålen, vet ikke hva eg skal si, beklager Daniel"! Det var en meget kort samtale. Det er bare ikke sant! Men joda, det var det. Maks uflaks for oss, men ikke minst for Kjetil. Etter samtalen fyker det en del tanker gjennom hodet. Når man har hatt et ensidig fokus mot en konkurranse i nesten 4 måneder blir ting litt rart når plutselig alt blir snudd på hodet. Det som i lang tid har vært innøvd til nærmest å skulle foregå på autopilot skulle ikke lenger bli noe realitet. Jeg bestemmer meg for at jeg uansett vil gjennomføre rittet alene. Jeg vil bevise, aller mest for meg selv, at forberedelsene vi har gjort er gode nok til å kjempe i toppen på dette rittet og aller helst vinne.

Ny makker kommer fort på plass - Håvard er med på laget
Etter å ha vært i kontakt med rittledelsen blir vi enige om at offroadfinnmark skaffer meg en ny makker. Å sykle alene er et ok alternativ, men da utenfor ordinær konkurranse.
Jørund Greibrokk gjør unna noen telefoner og med det er ny sykkelmakker på plass: Håvard Hansen, mest kjent fra lange løp på ski, som er en overkroppsidrett. Altså litt motsetning til det vi skal i kast med på offroadfinnmark. Men tanken er spennende, og jeg omstiller hodet raskt på at vi blir et godt team. Er man habil på lange løp i langrenn, så er kapasiteten på plass.
Håvard ankommer Alta torsdag før rittstart. Han får et lynkurs i hva som er min plan. Sykkel, klær og mat står klart og venter på å bli tatt i bruk. Håvard er litt skeptisk på å sykle på helt ny sykkel, men jeg får overtalt han etter en liten runde i deler av traseen torsdag kveld.
Fredag 22. Juli. En dag som kanskje ikke først og fremst vil bli husket som dagen før starten på offroadfinnmark 2011. Etter ryttermøtet på formiddagen slår nyhetene fra Oslo ned over oss. Sykling blir plutselig ikke viktig. Denne dagen blir lang. Pakking av følgebil, sekker og påfyll av drivstoff i kroppen. Det er så utrolig deilig å endelig få realisert det som har vært fokus i lang tid. Nå er det bare selve sykkelturen som gjelder.


Endelig i gang - med en uheldig start
Lørdag 23. Juli. Utøya tragedien legger en stor demper på arrangementet og tilværelsen generelt. Arrangøren velger likevel å arrangere rittet som planlagt, tror det var en smart avgjørelse. Idrett er noe av det som fører oss mennesker sammen. La oss fortsette med det.
Kl. 14.00 går startskuddet. Vi følger E6 fra Alta sentrum mot Bossekop, en strekning på ca. 4 km. Derfra går ferden ut i terrenget. Vi følger en av byens mange skiløyper det første strekket. Etter bare ca. 3 minutters sykling i terrenget holder vår ferd på å ende. I det store feltet med ca. 100 ryttere er det en som mister hodet, gjør noen hasardiøse forbikjøringer, og der blir jeg meid over ende. Håvard blir dratt med i krasjen. Alt skjer veldig raskt, og uten å tenke meg om er jeg på beina igjen." Gikk det bra Håvard"!!? er min første kommentar. Joda, men sykkelen er ikke bra. Jeg sykler bort til han, kjedet ser ut som et åttetall. Vi fikser det og kommer oss på syklene igjen. Utrolig at det gikk så bra som det gjorde. Så for meg brukne bein både her og der, men litt flaks skal man vist ha.

I hælene på Daniel og Stig i Team XL Bygg
Etter uhellet blir ting satt litt i perspektiv. Her gjelder det å holde fokus. Vi mistet kanskje 4-5 minutter på krasjen. Det i seg selv er ingenting i denne konkurranse. Dumme som man er prøver vi å ta igjen det tapte på kortest mulig tid. Vi sykler forbi omtrent alle lagene (føltes i alle fall slik) i løpet av kun kort tid. I det vi ankommer Gargia fjellstue, det første sjekkpunktet, er vi samlet med hovedfeltet. Kun et lag har stukket av fra resten; Team XL Bygg. Dette er et lokalt team med to av fylkets beste terrengsyklister, Daniel B Leirbakken (vinner av OF 300km 2010) og Stig Misund (syklisten med lengst bein i Alta). Disse opparbeider seg etter hvert et forsprang på 3 minutter til neste sjekkpunkt, Suolovobmi fjellstue. Håvard og jeg ankommer på andreplass, ca. 2 min foran nærmeste utfordrer. Løpet har satt seg. Og jeg føler en indre ro på at vi har kontroll på rittet. Terrenget som ligger foran oss har gått gjennom hodet mitt mange ganger denne sommeren. Jeg vet utrolig godt hva som kommer og hvordan vi skal gjennomføre det. Håvard har kjørestyrke og ligger mye i front det neste strekket. Ca. 28 km på til dels god grusvei. Vi sykler ikke fort, men vi holder en jevn fart som jeg mener er fornuftig. Håvard vil gjerne dra på litt fortere, men jeg klarer å bremse han noe. Vi ankommer Masi. «Dere er 7minutter bak lederne!!» OK, det var mye tenker jeg, men la gå. De kan ikke være så mye bedre enn oss. Satser på at de tar i litt for mye. Sjekkpunktstoppet går raskt. Vi har litt teknisk trøbbel etter uhellet i starten. Håvard mangler flaskeholder og jeg har en girskifter som krangler. Men utstyret fungerer ok nok til å fortsette uten lengre stopp.
Vi drar ut fra Masi med en klar plan på at det er nå rittet virkelig starter. Neste sjekkpunkt ligger 35 km foran oss. Det er skikkelig offroadsykling 95 % av distansen. Vi gleder oss, i alle fall jeg. Dette strekket kjenner jeg godt. En del stigning i starten, så er vi oppe på vidda igjen. Tørt og fint i traseen i år. Vi flyter av gåre på våre 29" sykler. Jevn og god fart. Ikke for stort kraftforbruk er fokus, samtidig som vi jobber med å holde så høy fart som mulig. Høres kanskje rart ut, men dette er faktisk mye av hemmeligheten med det å lykkes i denne konkurransen. Det er når man passerer 7-8 timer, kroppen og hodet er forsynt med sykling, det er fortsatt langt igjen. Sykle jevnt, konkurrentene er også like sliten. Ikke stopp unødvendig. All stopp er tapt tid. Sykle heller sakte, og hold det gående fremover.

Sorrisniva. Foto: Hermod Finjord

Inn til obligatorisk stopp i Nedre Mollisjok
Vårt første flate dekk kommer på dette strekket. Jeg punkterer bakdekket. Ok, vi handler raskt. Dette har vi øvd på seinest i går. Ca. 3 minutter bruker vi på slangeskiftet. Ikke så verst. Men allikevel tap av tid. Vi vet at konkurrentene der foran holder stø kurs og god fart. Vi tar ikke innpå, kan ikke se dem foran oss. Men hvor mye avstanden er kan vi ikke vite. Vi ankommer neste sjekkpunkt. Dere er ca. 13 minutter bak. Team XL bygg har tatt hvile på Suossjavri fjellstue. 2 timer obligatorisk stopp. Vi passerer dem i terrenget. Vårt team, DnB NOR har besluttet å hvile på neste sjekkpunkt, Nedre Mollisjok fjellstue. 13 minutter bak, det er mye. Er de virkelig så mye bedre enn oss? Ikke mulig. De må ha startet for hardt. Vi er ca. halvveis i rittet og vi ligger 13 minutter bak. Det høres mye ut, men ting skjer fort på vidda og 13 minutter er ikke mye hvis du flenger ett dekk eller knekker en sykkelramme.
Vi kruser på videre. Det er seint på kvelden. Klokken passerer 23.00 før vi ankommer Nedre Mollisjok. Strekket inn fra Suossjavri er lett syklbart. God grusvei, noe steinete. 28 km på 1time og 22 min. Følelsen av å skulle kunne hvile i to hele timer er ganske god. Kroppen min skranter litt. Jeg har en liten blødning i låret (lårhøne) etter velten i starten. Så låret er ganske stivt i det vi sjekker inn på fjellstuen.
På sjekkpunktene skal vi jobbe effektivt. Her er det mest mulig hvile som gjelder. Handler Ole Sigleif jobber på spreng for at jeg og Håvard skal ha det best mulig. Sykkelvask, teknisk sjekk, mat, pakk av sekk og motivasjon står på jobblisten hans. I tillegg har vi massør på stedet. Vet ikke om man kan si at det var godt med massasje, men for restitusjonen er det lurt. Det blir tid til en liten dupp på sengen etter dusj, mat, massasje og mere mat. Jeg ligger i sengen og tenker på resten av løypa. Akkurat her var jeg for 11 dager siden. Da på trening med Kjetil. Terrenget ut fra sjekkpunktet er preget av mye sand og ganske tungt terreng, lav fart. Det blir tøft, men samtidig ser jeg frem til det. Jeg vet hva jeg går til. Og de som skal sykle fortere enn oss må sykle fort. Jeg sovner i 2 minutter mens jeg tenker på dette. Bråvåkner i det Håvard slenger seg i øver køya. 194 cm og 94 kg mann legger seg nedpå. Han har imponert meg så langt. Han sykler godt og samtidig virker han ikke synlig berørt av det vi har vært igjennom.
Det er 30 minutter til vi kan starte ut. Viktig å ikke sløse bort unødvendig tid så vi må starte på sekundet. Neste lag ankommer sjekkpunkt. Team Milslukeren, de er ca. 1,5 time bak oss.
Ganske nøyaktig 13 minutter før vi får lov å starte ut fra sjekkpunkt suser team XL bygg forbi, sjekk inn-sjekk ut roper de!! Ok, klokken har for lengst passert midnatt. Vi skal ut i sommernatten å jakte teten i offroadfinnmark. 13 minutter bak fortsatt. Team XL bygg imponerer, taper vi for dem er de bedre enn oss.

Endelig i tet
Vi er i gang, vi skal passere Finnmarksvidda på østsiden av den store Iesjavri-innsjøen. Neste sjekkpunkt er Jotka ved vei, ca. 4 timer foran oss. Sanddynene ut fra sjekkpunkt har jeg kalt "Sahara". Her gjelder det å få sykkelen til å gå rett frem. Vi sykler uten å si så mye til hverandre nå. Begge er fokuserte på å sykle effektivt. Ikke sløse med krefter, «sykle fort sakte» heter det. Etter 1,5 times sykling skjer det som jeg hadde ventet på en stund. Vi får øyekontakt med tetlaget." Se der Håvard"! Håvard tror jeg peker på en rein som beiter ved siden av sporet. Nei da, Team XL Bygg i silhuett på vidda. En deilig følelse. Vi er kun 4 minutter bak. I løpet av 20 minutter har vi kontakt. Vi passerer uten at de viser tegn til å ville henge på. Vi sykler uten å snu oss en stund. Til slutt må jeg snu meg. Vi leder med i alle fall 10 minutter. For første gang på turen skinner sola. Klokken er 03.00 på natta. Når man er sliten blir følelsene ekstra sterke. Men en liten klump i halsen sier jeg til Håvard. "Denne følelsen kan ikke kjøpes for penger"! Å lede rittet, vi har overtaket. Vi har mye krefter igjen. Å så godt. Sånn kan idretten være. Det går opp og ned, men som oftest gir den opplevelser og minner som varer livet ut. Akkurat som denne natta på Finnmarksvidda i lag med en søring.
I det vi ankommer nest siste sjekkpunkt får vi vite at vi leder med 13 minutter på neste lag. Vi fortsetter mot Jotka fjellstue, nå går det fort. Sjekk inn-sjekk ut!! Vi vil ha så stort forsprang at vi virkelig kan nyte innfarten mot Alta. Underveis i rittet brukte jeg mobiltelefon for å motta sekundering i forhold til konkurrentene. Kjetil var på tråden ganske hyppig i dette tidsrommet. Vi opparbeidet oss en ledelse på ca. 50 minutter mot neste sjekkpunkt. Vi velger fortsatt å sykle jevnt og effektivt, men vi tar ingen sjanser. Går heller av sykkelen enn å risikere å ødelegge noe.

I mål - som vinnere
Sorrisniva er navnet på siste sjekkpunkt. Vi leder med nesten 1 time på neste lag, og det begynner virkelig å gå opp for oss at det blir seier. Ca. 1,5 time sykling igjen. Det er seigt, og vi bryter ikke lydmuren inn mot Alta sentrum. I det vi nærmer oss mål, ser jeg på klokken. Tar vi en siste spurt så kommer vi under 19 timer sykkeltid. Tiden ble 20 timer og 59 minutter, av dette 2 timer og 8minutter på sjekkpunkt. Følelsen av å passere mål etter så mange timer i terrenget er rett og slett rå. Den må oppleves!!
Premier og oppmerksomhet fra media kommer som en bonus i tillegg til opplevelsen av å virkelig lykkes. Slike følelser må man slite litt for å kunne oppleve. Offroadfinnmark er absolutt et slikt slit.
I etterkant av rittet går mine tanker til de som ikke hadde det like trivelig som meg denne helgen. Idrett er uviktig i den store sammenhengen. Men idretten er også en viktig støttespiller når verden ellers virker ufattelig urettferdig.
Nå åpner snart påmeldingen for neste års ritt. Jeg kan ikke love noe deltakelse igjen allerede i 2012. Kan gjerne sutte på seierskaramellen en hel sommer, så god er den!
Takk til støttespillere i familien, Håvard Hansen, Kjetil Johansen, DnB NOR, Sport1 Alta og Ole Sigleif Johansen for en uforglemmelig tur på vidda sommeren 2011.

Terrengsykling på Finnmarksvidda av Antje Bornhak 2011

Trangia-brenneren durer for fullt. Det er ingen behagelig lyd, men virkningen er den beste vi kunne ønske oss nettopp nå. Gerit ligger ved siden av meg. Hun har fremdeles ryggsekken på, så den får fungere som hodepute. Hun har sokker på hendene, hjelmen på hodet og har kledd på seg alt hva som fantes av klær i ryggsekken. Jeg sitter ved siden henne og drikker varm kaffe og tygger på en energibar som jeg fikk av eieren til dette tremannsteltet som ga oss husly for en halvtime siden.

Klokka er halv åtte en søndag morgen i slutten av juli på 700 Nord. Det er kaldt denne morgenen i fjellet på over 900 m o.h.: +40, regn og sterk vind. Vi er det eneste kvinnelaget i Offroadfinnmark, et MTB-offroadritt i Europas siste villmark, lengst nord i Norge. Fakta taler for seg: 700 km inkl. 10 000 til 12 000 høydemeter - dette blir ingen spasertur. Sykkelløpet er non-stop og gir turen karakter av en ekspedisjon. I begynnelsen sykler vi over fjellet til Troms, videre i retning Kautokeino. Derfra går traseen gjennom gammelt sameland : Masi, Karasjok, Valjok og over myrene til Skoganvarre. Høydepunktene er nest siste etappe over fjellet til Stabbursdalen og Jotka, og deretter finalen på de fantastiske og uendelige stiene langs Altaelva, en av Norges mest lakserike elver. Offroadfinnmark sender oss gjennom Finnmark langs de gamle telegraflinjene og på de gamle stiene og kjerreveiene der samene fortsatt driver sine reinsdyrflokker. Deltakerne får føle en annen tid der mennesket hadde et annet tempo og en annen innstilling til sikkerhet og komfort.

Fredagens nattlige prolog, fjellklatringen fra Kåfjord opp til Halddetoppen og Nordlysobservatoriet på 904 m o.h., blir den første erfaringen med hva som egentlig menes med "offroad". Værmeldingen lød faretruende, hvilket vi også skulle få kjenne på kroppen de neste dagene. Av de 16 påmeldte lagene kom bare 15 tilbake til start i Alta ved middagstid neste dag. Den siste natta var ekstrem. Ekstrem fordi vi ikke hadde regnet med at vi måtte kjempe så hardt og bli så fort slitne. Det stadige regnet visket bort vegen over fjellet, og dekkene klebet som limt til den våte jorda. Det tunge skydekket skaper et uvanlig tusmørke som etter hvert gjør oss så trøtte at vi må gå av syklene og trille dem. Dette er ikke utmattelse, men en slags trøtthet som sprer seg fra magen, legger seg over øynene og gjør oss viljeløse. Vi må stadig overbevise oss selv om at skydekket blir lettere og får et blålig skjær foran oss. Regnet slutter nok snart! Slik går altså tiden, med sykling, trilling og prat. Bit for bit sliter vi oss fram over steinurer, gamle snøfonner og bergnabber, gjennom myr og bekker.

Jeg er glad for stormen: den gjør meg våken, den gir meg tilbake viljestyrke og minner meg på at jeg elsker å være ute i naturen og teste egne grenser. Det er ingen vits å kjempe imot det som er så uendelig mye sterkere. Man må gjøre seg til venns med overmakten. Og akkurat nå er vinden en venn selv om den blåser forfra. For den har blåst bort trøttheten og myggen, og kanskje lykkes den også med å blåse bort skyene. Men så kommer tåka og gjør orienteringen vanskelig. Som erfaren orienteringsløper og tidligere verdensmester, bytter vi nå til GPS. De vanskelige lysforholdene tar bort alle begrep om himmelretninger, rom og tid.

Vi er nesten i transe. Det blir vanskelig å fornemme avstander og i tillegg forsvinner tidsbegrepet. Den optimale sykkelvegen er det bare mulig å finne av og til. Bare kulden i føttene etter alt for mange krysninger av bekker og myrer, distraherer oss. Jeg prøver å sykle så langt som mulig og går bare av sykkelen når navet kommer under vann. Men det koster krefter når det hele tiden kommer nytt, kaldt vann i skoene. Gerit er ikke fullt så lysten på å ta store risker. Vi visste fra før at vi var forskjellige. Uansett er det vanskelig å ta vare på den andre under slike forhold, men vi motiverer hverandre og etter hvert er vi begge på setet. Vi orienterer oss på spor fra deltakerne foran oss. Er sykkelsporene tydelig kan de ikke være mange timer foran oss. Ser vi fotspor mens vi sitter på setene, ja, så hever det motivasjonen ennå mer. Heiloen med sitt klagende og sørgmodige skrik følger oss fra høyde til høyde i disse julidagene: Alle syklistene bærer sørgeflor til minne om ofrene fra de grusomme attentatene i Oslo og på Utøya samme dag som vi hadde prologen. Været, stemningen - alt er preget av medfølelse og sorg.

Nå blir bjørkene tettere. De siste meterne går på asfalt til sjekkpunkt Kautokeino. Her skal vi sove i noen timer. Men det er stressende. Syklene trenger kjærlighet og pleie, nye kjeder og bremseklosser. Lokale journalister vil ha svar på sine spørsmål, og kroppene våre trenger energitilførsel. Mens jeg egentlig bare ønsker å krype ned i soveposen!

Noen timer senere: klokken 2 om natten bærer det videre - i styrtregn. Etter kort tid er vi gjennomvåte inn til beinet. Vi snakker svært lite i dag. Til lunsj er vi i Suossjavri. Med en liter melk og en pakke havrekjeks sitter jeg fullt påkledd i badstua. Valne fingre gjør det umulig å få av de våte klærne, så de får tørke rett på kroppen. Gerit får høre siste nytt: Bare 6 lag er fremdeles med i rittet. Det ledende norske laget passerte forbi her tidlig på morgenen, rett bak kom et dansk og et russisk lag. Andre har problemer med akillesen, med magen, kulda og motivasjonen. Været krever sine offer. Vi beslutter i hvert fall å holde ut til Karasjok, så Mollisjok og Hundevidda, som hadde fasinert meg slik om vinteren. Og det lønner seg. Etter en time slutter regnet. Blå himmel og hvite skyer speiler seg i utallige vannpytter, bekker og myrer. Våre fulldempete sykler hopper over steiner og hjulene plasker gjennom pyttene. "Den som holder seg ren går glipp av noe i livet" (sitat Katja Osberg). Ja, dette er sykkelglede og naturopplevelse. Lemen legger på sprang foran, men når de merker at vi er raskere, endrer de taktikk og skriker til oss av full hals, mens de av og til gjør en baklengs salto. De er morsomme og humøret vårt stiger, men når de lander på ryggen i en vannpytt, blir vi lei oss. Vi sier unnskyld til den neste vi skremmer.

Helt oppe på vidda er utsikten uslåelig: mens tusenvis av innsjøer glitrer i sør, brygger tunge regnskyer seg opp mot nord. Mykt lys fra en nedadgående sol skaper gulloransje silhuetter, og våre skygger vokser til de ligner Giacommeti's skulpturer. Det gir krefter og motivasjon. Vi kommer fram raskere enn noensinne uten merkbare trøtthetstegn. I natt unner vi oss noen få timers søvn i Karasjok, etterpå venter dype myrer til Skoganvarre før vi skal gjennom selve hjertet av rittet: Stabbursdalen.

Men neste morgen blir det fort klart at vi må avvike fra den opprinnelige ruta. Regnet de siste dagene har gjort bekkene flomstore. Vadestedet er for dypt og det vil koste oss for mye tid å finne et nytt sted å ta seg over. Tid som vi ikke lenger har. Værmeldingen gir oss bare en kort tidsramme for å komme gjennom Stabbursdalen før store nedbørsmengder i fjellet vil gjøre kryssing av fjell og bekker nesten umulig for oss. Vi bestemmer oss for å ta en snarvei på asfaltvei, vel vitende om at det betyr diskvalifikasjon. Men det er viktigere for oss å komme syklende til mål i Alta, selv om vi ikke kommer i den offisielle resultatlista. For hva betyr egentlig det? Vi hadde lyst til å lære å kjenne våre egne grenser, bli kjent med naturen og en annen måte å leve på. Og vi ville være sunne og friske. Det betyr å overveie og bedømme risikoen. Dermed bøyer vi av tidligere enn planlagt i retning mot Stabbursdalen.

Foran oss ligger 70 km høyfjell. Selv de raskeste lagene trenger mer enn 10 timer på denne etappen. Terrenget er steinete, myrlendt og humpete, men med overveldende skjønnhet. I denne fullkomne ensomheten oppdager vi to silhuetter: Nordmenn som er her for å fiske. De venter på oss med kaffe og sjokolade. Med sine smarttelefoner har de fulgt våre GPSsignaler, og de tenkte at vi kunne trenge noe å styrke oss på. For noen fans!

På toppen av stien, sånn rundt klokka ett på natten, stiger en lysende ildkule opp på den nordlige horisonten, nedenfor skyene. Det tar pusten fra oss og får tårene til å stige i øynene: Glede over det vi har opplevd og vemod over å måtte ta avskjed med fjellene. Snart ser vi de første lysene fra Jotka og legger fjellet bak oss. Langs Altaelva kommer vi sakte tilbake til sivilisasjonen. De siste 90 km er preget av blandede følelser: Vi skal fordøye turen og forberede oss på møtet med mennesker, media og spørsmål. Men også kjenne på de rent kroppslige følelsene: den vanvittig store sykkelgleden på stiene på de luftige høydedragene langs Altaelva - den vonde baken, de kalde føttene, trøtte øynene og mye mer.

Tre ønsker har jeg: Dette får aldri ta slutt - bare jeg får igjen varmen i føttene og endelig kan pusse tennene!

Ole Kristian Silseth 2010

Stedet er Alta, datoen er 17. juli og klokka er 12.30. Det er en halv time til start på offroadfinnmark300. Og jeg aner ingenting om hva som venter oss. Innhentet forhåndsinformasjon har resultert i fulldempet sykkel, prototype Diamant som forhåpentligvis tåler turen, dekk med stort volum og lavest mulig trykk. Og selvfølgelig ryggsekk. I motsetning til enkelte andre ritt er faktisk det påbudte innholdet i sekken en naturlig del av utrustningen og når verktøy, pumpe, jakke med mer er på plass er det ikke plass til verken sand eller bly....
Jeg har vært og syklet for første gang andre steder før. Men en grusvei i Afrika er jo ganske lik en grusvei i Norge og det er også begrenset hvor stor forskjell det kan være på en sti, uansett hvor det er hen i verden. Men Finnmarksvidda ? Det nærmeste jeg hadde vært var da jeg syklet over Senna-landet og telte stolper og forlatte snøskutere på vei fra Nordkapp til Lindesnes en gang i forrige årtusen. Så når starten gikk følte jeg meg litt som en 7-åring på julaften som har fått beskjed om at Julenissen kommer, men jeg ante ikke hva som var i den store pakken til meg !
Løypa har en flott start ut i fra Alta og etter hvert kommer vi inn på asfalt frem til første sjekkpunkt etter ca. 25 kilometer. Klatring på grusvei og opp på vidda. Med tregrense på ca. 200 meter er det den første store forskjellen fra andre steder jeg har syklet. Omgivelsene er som på mer enn tusen meter over havet, mens høydemåleren viser drøye 200 ! Snittfarten har vært "mistenkelig" høy første timen, men når vi tar av til venstre inn på den gamle postveien til Masi skjønner jeg umiddelbart poenget med fulldempet sykkel OG at snittfart-estimatet på 12-14 kilometer nok kommer til å stemme.
Fantastisk 100% terrengsykling i "urørt" og fantastisk storslått natur gjør at gliset sitter konstant og det trekker ikke ned at GPS'en viser 22 varmegrader.

Etter kort stans inklusiv smøring av kjede på Suolovuombi fjellstue venter en drøy time på grusvei av middels afrikansk standard til Masi. Hjemmebakt brød med røykt villlaks fra Altaelva overgår enhver overpriset "Energy-bar". Garantert ! Jeg har prøvd begge deler ! Klatringen fra Masi og opp på vidda på tildels ganske teknisk underlag var så varm i sola at det minte meg om sykling flere tusen kilometer lenger sør, men det rundskua som møtte meg vel oppe finner man definitivt ikke andre steder. Helt fantastisk, og det at jeg er med i et sykkelritt er faktisk helt uvesentlig ! Vi tråkler oss innover vidda på flotte stier avbrutt av våte partier i søkkene mellom høydedragene og plutselig er vi i Suossjavri. 8 timer og 20 minutter etter start og pålagt 2 timers hvile. Knapt halvvegs i kilometer, men det skulle vise seg at 2/3 gjenstår tidsmessig. Dusj, fantastisk fiskesuppe og 1 times søvn før vi legger ut 40 minutter før midnatt. Etter 4 kilometer på asfalt er det ut i lettkjørt og variert fjellveg opp til Mollisjok fjellstue. Når vi drar derfra nærmer klokka seg 1 om natta og gradestokken viser fremdeles 15 grader. Turen videre innover vidda gjennom Stabbursdalen i midnattssol ble for meg den ultimate opplevelse. Vi kom frem til Jotka vei og neste sjekkpunkt klokka 6 på morgenen etter timer med noe av det mest fantastiske landskap jeg har sett, og definitivt det råeste jeg har syklet gjennom. Enorme vidder, vann og en fantastisk nedkjøring til Jotka vei på morgenkvisten. Nytt påfyll av brød og laks gjorde ingen skade.....
Opp igjen på vidda og en flott nedkjøring til Jotka Fjellstue, rart hvor godt cola og brød kan smake etter snart 20 timer på terrengsykkel. .... Opp på vidda for siste gang og selv om snittfarten ikke er høyere enn 12 - 15 kilometer i timen slår det meg nok en gang hvor enormt og spesielt landskapet er. Dette skiller seg ut fra alle andre ritt jeg har syklet og gir utrykket terrengsykling et helt nytt innhold. Her er stiv gaffel og lettest mulig dekk definitivt ikke noe tema.
Avslutningen langs Altaelva inn til mål med lett regnvær og mental oppsummering. Etter å ha kjørt en del av de mest kjente ritt rundt omkring er det ikke tvil om at dette skiller seg ut i særklasse med den mest storslåtte natur og akkurat passe dose utfordring for både sykkel og syklist. Hvis jeg jukser litt og stjeler en beskrivelse fra La Ruta i Costa Rica kan det hele oppsummeres veldig enkelt: " It's not only a bike race, it's also a personal journey." Som anbefales på det varmeste. Når du er lei av å betale en tusenlapp for banan og tidtaking på grusveier i diverse skogsterreng og ønsker nye utfordringer, ta turen til Alta og offroadfinnmark.

FINNMARK INTRAVENØST - EN LITEN FORTELLING OM NOE STORT - Lars Haugan 2010

Hvis du aldri har vært i Finnmark, men tenkt at  Ja, det er et fylke jeg kunne tenke meg å besøke, og samtidig er av den typen som liker intensiv, japansk turiststil og å sykle utenfor allfarvei, da er Offroad Finnmark 700 noe for deg. I løpet av maks fem døgn får du oppleve å besøke over 1000 av Finnmarkviddas myrer, syklet mange hundre kilometer med ATV-spor og bli kjent med 10 000 mygg, 1000 klegg og et par samer. Du får videre besøkt Kautokeino, Masi, Karasjok, Skoganvarre, Biggjovagge og til og med Valjok, et tettsted med 8 fastboende. Du får kort sagt Finnmark intravenøst.
Dette er historien om Trøndertråkk, et tomannslag fra Trondheim som ønsket å delta på et lengre ritt. Etter å ha vært alt for sent ute med påmeldingen til "Cape Epic" i Sør-Afrika, ikke vunnet i lotteriet med trekning om plass til "Trans Alp" og måtte svelge en avlysning av Craft MTB 6-dagers Trondheim-Oslo meldte vi oss på Offroad Finnmark 700. Vi var ikke i nærheten av å vite hva vi gikk til.

Kåfjord - Halddetoppen (prolog - ca. 900 klatremeter 1t 5 min 23 sek)

Ca. 40 min rolig sykling langs E6 sørover fra Alta ligger Kåfjord. Herfra og opp langs en kjerrevei mot det gamle nordlysobservatoriet skulle prologen til Offroad Finnmark 700 avholdes. 900 høydemeter på til dels svært teknisk kjerrevei med opp mot 10 % stigning er vel ingenting når du skal ut og sykle 700 km dagen etter. Jeg startet nest sist, 2 min før Bjørnstad og med litt for mye luft i dekkene. Det tok ikke lang tid før jeg ble tatt igjen av fjorårets norgesmester i maratonterrengsykling, men jeg følte jeg hadde brukbart tempo og vel oppe fikk jeg 5. beste tid, 1:05:23.

  

Trøndertråkk -  Lars Haugan  ogMorten Bjerkås

Alta - Sørstraumen (1. etappe 80 km 7t 22 min 10,9km/t)

Med friske bein rullet vi ut fra Alta sentrum ca. 35 min etter det første og antatt beste laget, Team KTM Proteinfabrikken. På startstreken oppdaget Haugan at bakhjulet var vel mykt. Det måtte være en punktering, trolig som en følge av den harde nedkjøringen fra Halddetoppen dagen før. At jeg ikke hadde oppdaget det før nå? Lateksguffa hjalp meg likevel, og vi syklet nærmere to mil før jeg måtte legge i slange. Morten fikk også en punktering ca. halvveis på denne etappen etter en litt hard nedkjøring. Vi var nå tomme for reserveslanger, og tempoet på nedkjøringene ble med det redusert for å minske risikoen for enda en punktering.
Været var dog upåklagelig og vi skjønte tidlig at vi hadde med, og på, oss alt for mye klær. Det gikk i delvis teknisk sti og ATV‐spor oppe på vidda. Jeg skal innrømme at vi begge ble overrasket over hvor vedvarende teknisk traseen gikk. Skulle det være så vanskelig hele veien? Den bratte nedkjøringen til Sørstraumen, med innslag av partier med store rullesteiner, gikk litt for fort for oss begge. Jeg hadde flaks, det hadde ikke Morten. Han gikk over styret to ganger og slo blant annet hofta hardt. Adrenalinet og det varme været skjulte nok mye av smertene hans, men uhellet skulle senere vise seg å bli Trøndertråkks bane. Vi ankom Sørstraumen etter nesten sju og en halv time.

Jeg har under hver etappe klippet inn arrangørens beskrivelse av traseen. Dette for å gi et inntrykk av hvordan etappene er objektivt sett, med friske bein og nok søvn. I overskriften har jeg lagt inn etappenummer, ‐ distanse, tid (eksklusive sjekkpunkt) og snitthastighet på etappen. Under følger den første beskrivelsen:

"Start fra Gakori Skole etter lysløype med sti og delvis lett terreng med noen korte myrdrag (9,1 km). Asfaltstrekk fra Eiby til Gampvannslia (3,4 km). Kjerrevei opp Gampvannslia og over til Badderen. Her er det fin sykling etter stort sett tørr vei med ca 2 km med myrdrag. Terrenget er bratt i starten og ellers ganske småkupert og innbyr til rask sykling på flere partier. Nedkomsten mot Badderen er bratt, steinete og setter tekniske ferdigheter på plass, i tillegg får du en spektakulær utsikt med Tromsalpene i bakgrunn. Dermed er standarden for hva OffroadFinnmark har å by på satt (56,7 km). Asfaltstrekk fra Badderen til Sørstraumen (7,3 km)."

Sørstraumen-Biggjovagge (2. etappe 88 km 9 t 40 min 9,1 km/t)

Det var blitt sent på lørdags kveld i det vi rullet ut fra Sørstraumen. Været var fortsatt upåklagelig med midnattssol bak noen få skyer. Vi spiste fort kilometer innover grusveien mot Kvenangsbotn. Etter ca. 20 km knekte sporet av og stigningen oppover mot Biggjovagge begynte. Her var rittets lengste kontinuerlige stigning på ca. 1000 høydemeter opp mot diverse demninger og de endeløse vidder. Etter hvert gikk grusveien over til firhjulingspor, og etter det gikk firhjuligsporene over i dårligere firhjulingspor. Til slutt måtte vi gå i motbakkene på grunn av store steiner i sporet. Hardtailen kom til kort når vi ikke klarer å holde farten oppe på tekniske partier. Vi begynte allerede nå å merke hvor vanskelig det var å ikke vite hvor langt det var til neste sjekkpunkt. GPS‐en stod på 30‐50 m zoom, og det var vanskelig å få et godt overblikk over etappen på den lille skjermen. Kart og kompass skal ikke undervurderes. Vi burde ha studert deletappene bedre før rittet, i alle fall meg, slik at en hadde et bedre mentalt bilde av hvor langt det var. Landskapet flatet ut og midnattssola i ryggen gjorde at vi måtte stoppe og nyte utsikten flere ganger. Vi nærmet oss rittets høyeste punkt. Terrenget sugde likevel krefter fra oss begge, både mentalt og fysisk. Vi måtte av sykkelen i den minste bakken, og på igjen når det flatet ut. Ettersom vi begynte å nærme oss Biggjovagge ble terrenget gradvis lettere, og vi hadde noen kjempefine nedkjøringer i fin, duvende morenesand mot slutten. Tåka møtte oss på den aller siste nedkjøringen, og på Biggjovagge var det bare 40‐50 m sikt. Vi var begge innstilt på å bruke minst mulig tid her. Kautokeino og 3 timers obligatorisk hvile lokket oss videre. Vi fikk servert varm mat og kjørt et enkelt vedlikehold på syklene. Ingen tekniske problemer på dette delstrekket, bortsett fra at jeg hadde kjørt uten bakbrems halve etappen. Team Anton, med Tor Oskar Thomassen og Arnulf Nilsen, forlot sjekkpunktet akkurat i det vi ankom, mens Team Predator kom krypende ut av telte i det vi satte oss for å spise. Vi fikk et lite mentalt løft av å ha tatt innpå disse langene.

"Grusvei fra Sørstraumen og inn til Kvænangsbotten og videre oppover etter anleggsvei til Abojavre. Fra Kvænangsbotten og opp til Abojavre skal det klatres ca 940 m over en distanse på ca. 20 km. Dette klatrepartiet med alle serpentinersvingene gir en følelse av å være i Alpene da vegetasjonen stopper ved 400 m og landskapet er vilt rundt deg. De siste 15 km mot Abojavre går etter litt steinete grusvei med lite klatring (46,1 km). Fra Abojavre går det etter kjerrevei og sti til de gamle gruvene i Bidjovaggi. Dette strekket har noen sugende stigninger, teknisk stisykling med steinete partier hvor farten er lav og enkelte kryssinger av myrdrag. Terrenget endrer seg etter hvert fra steinete fjellterreng til åpent viddeterreng med finere stier hvor det går raskt unna (40,1 km)."

Biggjovagge-Kaotokeino (3. etappe - 47 km - 6 t 35 min - 7,1 km/t)

Grusveien ned fra Biggjovagge var bratt, og den dårlige sikten i tåka bremset oss. Midt i nedkjøringen, litt etter at vi hadde tatt av fra grusveien, passerte vi Geir og Espen (Team Predator) som satt og skrudde på Geirs Canyon‐fulldemper. Vi var nå på femteplass i rittet. Men etter en kort pause for å drenere tarmsystemet ved Turistforeningshytta ved Reisavann, passerte de oss og dro i fra over myrdragene. Regnet kom ikke lenge etter dette. Noe vindøkning ble det også, men temperaturen lå på rundt 15 grader så vi holdt varmen. Vi fulgt på dette partiet Turistforeningsstien ned fra Reisavann. Den gikk over duvende åskammer med vanskelig stisykling. Vi måtte også her gå i de fleste motbakker. Kreftene var fraværende og vi begynte begge å bli ganske trøtte. Etter at stien skar inn på et noe bedre firhjulingspor økte endelig tempoet. Dog like etter slet Morten vaieren til bakgiret. Heldigvis har vi med ekstra vaier, tenkte jeg. Det skulle imidlertid vise seg å bli umulig å få tredd vaieren i den trange og fleksible, lettvekts aluminiumsstrømpa. Vi ga opp etter kort tid, og Morten syklet med tre gir resten av strekket inn til Kautokeino. Så mye for de grammene.
I løpet av pausen med mekking ble jeg skikkelig kald for første gang på rittet. Jeg kledde på meg alt av ullundertøy og jakker, men uten at jeg klarte å holde varmen. Tempoet hadde gått betydelig ned i forhold til hva vi startet med fra Alta, og dette var nok noe av forklaringen. Den siste biten inn til Kautokeino gikk på asfalt, og vi ankom sjekkpunkt over ett døgn etter at vi rullet ut fra Alta sentrum. En  behjelpelig mekaniker sa han skulle hjelpe oss med skifte av strømpe og girvaier, samt bytte bakbrems på min sykkel mens vi hvilte. Upåklagelig sørvis fra arrangøren. Etter en dusj og varm mat la vi oss til å sove i to timer. Totaltiden på stoppet skulle bli 3 t og 15 min.

"Etter avkjøring fra asfalt, bærer det inn på sti til Reisavann hvor det er grei sti å følge (4,3 km). Fra Reisavannshytta følger vi den gamle "Nordkalottleden" som er en gammel vandringsvei. Fra Reisavann følger man en sti som etter hvert blir utydelig og man må følge gamle oransje merker på steiner, samt støtte seg til GPS eller kart. Den første mila går det ganske sakte fordi man må av sykkelen en del og enkelte høydedrag og myrer skal passeres. Etter hvert blir stien tydeligere og går over til kjerreveg frem til asfalten (24,6 km). Asfaltparti frem til Kautokeino (15,7 km)."

Kautokeino-Masi (4. etappe - 70 km - "DNF" - "DNF")

Jeg ble vekt av Morten og visste ikke hvor jeg var. Det er lenge siden jeg har vært så desorientert og så trøtt når jeg har våknet. Jeg visste ikke hvor jeg var og alt gikk i sirup. Jeg brukte sikkert et kvarter mer enn vanlig på å få på meg de halvtørre klærne igjen. Det å ta på seg de våte neoprensokkene, som forøvrig gjorde god nytte for seg under hele rittet, var det verste. Regnet som hadde avsluttet "gårsdagen" så ikke ut til å ha avtatt. Vi bunkret opp med mat for neste etappe og hoppet på de nå reparerte syklene. Etappen skulle etter beskrivelsene være av de enkleste teknisk sett: Birkebeinertraséstandard. Vi fulgte asfalten nordover i 17 km før vi brakk av og inn på grusveien. Til vår glede var virkelig veien lettsyklet. Vi spiste km fort til tross for at kroppen min ikke hadde våknet. Morten sprudlet tilsynelatende av energi, og dyttet meg i flere motbakker.

Vi hadde bare en drøy mil igjen da vi ble tatt igjen av en grå vegg med tungt regn. Det begynte samtidig å lyne og tordne hyppig og på alle kanter. Vi, eller rettere sagt undertegnede, var lettere bekymret ettersom det høyeste punktet på vidda var meg. Hvis lynet var på jakt etter en plass å slå ned, var jeg plutselig blitt den perfekte lynavleder. Grusveien ble fort til en elv. Jeg har aldri opplevd maken til regnvær i mitt liv. Etter å ha kommet inn i skogen, bar det nedover mot Masi. Kalde og våte sjekket vi nn hos fire pene og imøtekommende, voksne ungjenter. Etter å ha fått i seg varm mat klaget Morten på tiltagende smerter i hoften etter veltene på 1. etappe. Vi var blitt våte og kalde, og dette underbygget nok smertene han hadde. Morten så bekymret ut. Han ringte rittlegen og fikk følgende beskjed etter å ha forklart hendelsen, smertene og symptomene: "Om du fullførere rittet, vil du mest sannsynlig få en betennelse i hofta. Denne betennelsen kan ta opp til 2 år å lege." Morten valgte å bryte rittet ved Masi. Trøndertråkk ble historie etter ca. 30 mil på Finnmarksvidda.

Vi ønsket begge at jeg skulle prøve å fullføre rittet hvis jeg fikk haik med laget som kom bak. Team Fjellog sykkelservice lå ca 4 timer bak oss, så jeg la meg til å hvile, mens Morten returnerte til Alta.

"Følger E6 nordover til Mieron (17 km). Et stykke etter Mieron tar vi av fra E6 og følger den gamle veien helt til Masi. Dette stykket følger god grusvei frem til riksvei 93 (47,8 km). Siste biten inn til Masi følger asfalt (5,5 km)."

Masi-Sousjavre (5. etappe - 43 km - 7 t 57 min - 5,0 km/t)

Team Fjell‐ og sykkelservice, bestående av to menn i 50‐årene med store baller og temmelig mye hår på brystet, Tor Erling Johansen og Torstein Hole, var noe bekymret i blikket når de trillet inn til sjekkpunkt 4. De hadde fått "den grå veggen" relativt sett tidligere i rittet, og bar preg av utmattelse og nedkjøling. De store vannmengdene som vi hadde opplevd på slutten av 4. etappe hadde disse fått mye tidligere, helt fra Kautokeino. Tor Erling ringte rittleder og lurte på om det var forsvarlig å fortsette konkurransen ettersom det ventet oss vading over store elver på senere etapper. Rittleder svarte at blant andre Geir Elde, 160 cm på strømpelesten, hadde kommet over Valjohka. Det ble til at Team Fjell‐ og sykkelservice, nå med tre mann, rullet ut fra Masi ca 4,5 t etter at jeg og Morten hadde ankommet.

Ambisjonsnivået mitt var nå kraftig justert. Trøndertråkk var ute av lagkonkurransen og dermed også resultatlistene. Det eneste som dro meg mot Alta var ønske om å fullføre, og selvfølgelig drømmen om å kunne ta på seg Offroad Finnmark 700 finisher‐trøya. Tempoet ble nesten halvert i forhold til hva jeg og Morten hadde holdt fram til Masi. Jeg tenkte, dette blir en lang tur. Etter hvert løsnet samtalen og jeg omstilte hode til at dette måtte jeg ta som en tur, og ikke mase i front på et høyere tempo som aldri ville komme. De holdt et relativt lavt, men samtidig forbausende jamt tempo. "Gutta" fra Ålesund, dvs. Tor Erling var født i Alta og Torstein i Kristiansund, viste seg å være to svært så livsglade og humørfylte individer. Spesielt Tor Erling fikk latteren til å sitte løst. Det er interessant å møte nye mennesker i en så presset situasjon. Tiss‐, bæsj‐ og promphumor får en helt spesiell verdi. Team Fjell‐ og sykkelservice mestret faget til fingerspissene. ‐ Lars, har du hørt om ho Anna Berit som stod og haika et stykke utenfor Kauto. En kar plukka ho opp. Han syns ho var fin og spurte etter ei stund om dem skulle pule. Ja, svarte ho Anna Berit og dem pulte. Han syntes det var godt, og etter ei stund spurte han på nytt om dem skulle pule. Ja, svarte ho Anna Berit. Ka du heite, spurte mannen. Anna Berit, svarte ho Anna Berit. Kor du skal hen, spurte mannen. Jeg skulle egentlig til Birtavarre, svarte Anna Berit, men det var nå så godt, så nå sitter jeg på så lenge *biip*vare. Slik gikk det mil på mil og stadig nærmere Suosjavrre.

"Etter et kort stykke grusvei bærer det ut på kjerrevei som går over til fin sti. Det første partiet har en del høydemeter som skal bestiges. Dette strekket følger gammel postvei som er merket med røde T‐er. Strekket kan by på flott stisykling med en del kryssinger av myrer. Etter ca 2 mil innover vidda kommer man til Raggisjokka som skal krysses. Elva kan være ganske stri, og kryssing kan bli en våt affære. Deretter kommer man inn på gårdstunet i Raggis, og dette oppleves veldig eksotisk. Følg nøye med på kart og GPS da det er flere veier og stier i området (20,9 km). Fra Raggis bærer det sydover mot indre riksvei. Dette strekket byr på en ny elvekryssing og kryssing over myr på en 200 meter lang tømmerbro. Strekket byr på mye fin stisykling etter morenerygger (18,3 km). Ved ankomst riksvei følges denne østover mot Suosjavrre (3 km)."

Suosjavrre-NedreMollisjokk (6. etappe - 32 km - 2 t 28 min - 11,8 km/t)

På Sousjavrre ble vi mottatt med store smil og et kamera trødd opp i ansiktet. Vi var på TV! I alle fall trodde vi det. Her kunne de tilby badstue og dusj, selv om dette ikke var en av de plassene med pålagt hvile. Jeg glemmer aldri synet av tre voksne menn, stående nakne og bøyd framover i møysommelig arbeid med å dekorere både bakre og fremre del av underlivet med sinksalve. Dr. Hole lærte meg mye nyttig angående kroppslig vedlikehold her. For eksempel at det ikke er så dumt å barbere seg nedentil noen uker i forveien av slike ekspedisjoner. Vi ble servert varm mat, med vafler og gulrotkake til dessert. Nydelig. Tor Erling tok seg 10 min på øyet mens jeg tok vedlikeholdet på syklene. Vask og oljing av kjedet ble rutine på alle sjekkpunktene. Jeg hadde slitt ned klossene til forbremsen, og måtte klare meg uten til jeg fikk supplert med nye i Karasjok. Turen fra Suosjavrre til Nedre Mollisjokk fjellstue var fantastisk. Lettsyklet, med duvende, sandsmurte ATV‐spor som gjorde at du klarte å holde høy fart. Vi klarte nesten 12 km/t i snitt på dette strekket. Været var også på vår side og humøret var stigende på alle tre. Vi ankom Mollisjokk og tre blide damer etter to og en halv time.

"Ut fra Suosjavre bærer det videre østover etter afalten frem til Cuovdattmuotki (6,6 km). Fra Cuovdattmuotki og inn til Nedre Mollisjok Fjellstue finner vi kanskje det flotteste strekket for de som liker rask stisykling (19,5 km).

Nedre Mollisjokk-Ravnastua (7. etappe - 26 km - 5 t 57 min - 4,7 km/t)

Fra Mollisjokk og nordover gikk det om mulig på enda finere ATV‐spor enn til Mollisjokk. Vi fulgte en morenerygg og hadde 360 graders utsikt. Underlaget var som hardpakket sandvolleyballbanesand, og sporet slynget seg lett bortover. Gleden ble imidlertid kortvarig, for etter en knapp kilometer knakk vi inn på T‐merket sti over den beryktede "Hundvidda". Gradvis ble stien mer og mer teknisk ettersom vi klatret sakte oppover. Til slutt måtte vil alle tre av sykkelen, og resten av etappen gikk vi av og på utallige ganger. Kun de siste kilometerne ned til Ravnastua klarte vi å holde oss noenlunde kontinuerlig på setet. Det skal nevnes at jeg fra Suosjavrre hadde syklet med "varmmat" til oss alle tre nederst i sekken. Med klær, reparasjonsutstyr og 3,75 l vann i tillegg veide sekken ca. 10 kg ut fra Sousjavrre. Vi var vel de eneste som spiste varmmat på Ravnastua, til vertskapets store undring: De hadde aldri sett posemat, det vil si en lokal variant av Fjordland, bli sluppet ned i en kjele med kokende vann, med plasten på! Denne nymotens verden.

"Dette strekket blir av mange lokale betegnet som "Hundvidda" for sitt tøffe og krevende landskap. Regn med lav snittfart, og de med gode tekniske ferdigheter vil ha stor fordel. Kan by på en del spasering for enkelte og for andre fin teknisk sti. (26,1 km)"

Ravnastua-Karasjok (8. etappe - 28 km - 2 t 21 min - 12,0 km/t)

Dette var den til nå enkleste etappen på turen. Været var upåklagelig, og når vi nådde høyeste punkt - før det bærer ned mot Karasjok - tok jeg 1 min stillhet og nøt restene av midnattssola mens jeg ventet
på Tor Erling og Torstein. Tor Erling formante meg om å ta det med ro i nedkjøringen mot Karasjok. Den var lang og delvis teknisk. De store nedbørsmengdene i dagene før hadde vasket vekk mye av jord og fin
grus i traktorsporet, men vi kom oss ned til asfalten uten velt. Det siste strekket langs Karasjohka og inn til Karasjok føltes uendelig langt. Stille luft og inversjon gjorde at kald luft hadde samlet seg nede ved
elva, og jeg måtte ta på meg skotrekk og buff for å holde varmen. Da vi rullet inn på Karasjok skole hang et ukjent og smilende fjes ut av vinduet på skolekjøkkenet.

"Første del av strekket følger kjerreveg med en lang nedkjøring til Assebakt hvor enkelte partier byr på rask teknisk sykling (14,7 km). Fra Assebakt og inn til Karasjok er det asfalt (13,4 km)."

Karasjok-Valjok (9. etappe - 36 km - 4 t 31 min - 8,1 km/t)

Per Kåre Jakobsen skulle bli min nye makker den siste tredjedelen av konkurransen. "Kågtind Multisport Team" hadde mistet CK Victoria‐rytteren Helge Johansen på grunn av tiltagende luftveisproblemer. Jeg er ikke sikker på hvor lenge Per Kåre hadde ventet på meg i Karasjok, men han var klar som et egg til å fortsette med meg. Arrangøren var informert om det nye lagbyttet og jeg mønstret av fra Team Fjell‐ og sykkelservice. Jeg og Per Kåre startet ca. en halvtime før Torstein og Tor Erling ut fra Karasjok. Lange myrdrag preget denne etappen. Jeg har ikke vært mye i Finnland, men terrenget gav med assosiasjoner til hvordan jeg har lest Finnlands innland kan være. Per Kåre viste tidlig at han var sterkere enn meg i bakkene. Jeg unnskyldte meg med at det måtte være all hvilen han hadde fått mens han ventet på Team Fjell‐ og sykkelservice i Karasjok som var forklaringen. Vi hadde likevel godt driv, og sjekket inn på Valjok etter 4 t og 31 min, 3. beste etappetid.

"Etter et kort asfaltparti bærer det inn på kjerrevei som går over til sti med enkelte korte partier hvor man må følge GPS eller kart/kompass. Dette gjelder kun noen hundre meter og etter hvert kommer man inn på fin sti og kjerrevei. (28,1 km)"

Valjok-Skoganvarre (10. etappe - 46 km - 7 t 23 min - 6,2 km/t)

Dette skulle bli den desidert vanskeligste etappen psykisk. Etter å ha syklet et par km langs grusvei, krysset vi over den angivelig største elven på ekspedisjonen, Valjohka. Deretter bar det bratt opp på vidda og innover utallige tverrgående myrdrag. Det "dypeste" myrdraget kom litt over halvveis. Her måtte vi blant annet krysse "Hengemyra", den som på klatrespråket ville blitt kalt "cruxet" på ruta. Jeg brånektet først, og sa til Per Kåre at her går jeg ikke over for alt i verden. Per Kåre svarte kort - Jeg er vel eldst, før han la i vei. Jeg ble stående et sekund i dyp tvil, før jeg koblet ut hjernen og vasset etter. Det føltes som å gå på skyer. Selv om jeg la godt med vekt over på sykkelen, gikk myra til godt opp på lårene. I skilpaddetempo, men SONE 5‐puls, tråkket jeg sakte men bestemt i Per Kåres spor. Blikket gikk raskt fra GPS‐en med 20 m zoom og bort på neste gresstrå som stakk opp av vannet. Det gikk selvfølgelig bra, og jeg fikk enda en ny referanse på hva terrengsykling kan være. Nok en gang tenkte på hvor dypt Geir Eldes bein måtte ha gått i ned i den myra.

Etter litt over sju timer og uendelig med luretopper og luremyrer kom vi inn på en grusvei, og grusveien gikk raskt over i en asfaltvei, og asfaltveien var E6. E6 føltes som silke for baken etter det steinete ATVsporet vi hadde fulgt de siste timene. Per Kåres mange feilslåtte estimater på hvor lenge det var til vi var framme var glemt, og da han spanderte en "Burn" (Red Bull dobbeltgjenger) var alle sorger glemt. Vi rullet inn til Skoganvarre og siste obligatoriske hvileplass i lett regnvær. Vi fikk 4. beste tid på dette strekket.

"Ut fra Valjok følger traseen en grusvei nordover og parallelt med Valjohka. Etter kryssing av denne elva bærer det oppover og en god del klatremeter skal forseres. Mesteparten av dette er fin stisykling med lav fart. Oppe på snaufjellet følges fin kjerrevei et stykke hvor man deretter tar av fra denne og følger tydelig sti videre etter nedlagt telefonlinje. Denne tydelige stien følges noen km innover før man skal av og inn på en gjengrodd sti (19,3 km). Rittet er nå inne i et krevende terreng hvor myr og kratt krever sitt av deltakerne. GPS logg vil være avgjørende for å få en raskest mulig linje, men kart og kompass vil også bringe rytterne inn på stien etter hvert. Stien blir mer tydelig etter hvert, og det blir mer og mer syklbart (2,3 km). Siste halvdel av strekket byr på flott stisykling med raske tekniske utforpartier og en del steinete partier. Noen korte bekker skal også passeres (16,9 km). Avslutningen mot Skoganvarre er på grus og asfalt (9,3 km).

Skoganvarre-Jotkavei (11. etappe - 71 km - 15 t 23 min - 4,6 km/t)

Jeg våknet til skyfri himmel og en nyoverhalt sykkel. Jeg hadde fått på nye bremser, nytt kjede og "ny" frikrans. Selv om dette var ekspedisjonsrittets desidert lengste etappe, skulle den ikke på langt nær bli så psykisk tung som den forrige. Jeg var bedre forberedt på at det var langt, og området vi "syklet" gjennom var preget at høyfjell. Første halvdel gikk forbi Leavnnjasjavri, omfavnet av Bieggavakkegaisa og Vuorji. Fjellene minte meg faktisk om de på Svalbard; flate og nakne med løse, eroderte masser på sidene. Når jeg skriver "syklet" mener jeg å gå med syklene ved siden. Jeg tror vi gikk i 7 timer på denne etappen. I frykt for at mine superstive karbonsko skulle ødelegge akillessene tok jeg med meg mine Teva‐sandaler, som jeg i siste liten før start hadde pakket ned i bagg nr. 1. De skulle komme til nytte tidlig, og store deler av første halvdel av etappen gikk jeg med neoprensokkene inni Teva‐sandalene og neoprentrekkene til sykkelskoene trukket utpå der igjen. Gode å gå med, men ikke fullt så gode å sykle med.
Arrangøren hadde angivelig satt opp en lavvo et lite stykke før Bojobæski. Det skulle vise seg å være et lite gult telt. Vi ble servert tørrmat og cola, og det smakte fantastisk. Høye på karbohydrater, men med et slitent hode, kjørte jeg først på det slake partiet ned mot hytta ved Bojobæski. For å hvile to såre hender holdt jeg oppoverbakkegrep om styret. Det skulle jeg ikke gjort. En stein slo forhjulet til side, jeg glapp taket på venstrehanda og før jeg visste ordet av det landet jeg med brystet først på en, heldigvis, rund stein. Jeg så stjerner og planeter, nebulaer og fjerne galakser. Etter et minutt i fosterstilling på bakken kunne jeg konkludere med at ingenting var brukket. Jeg kom meg på sykkelen og vi rullet varsomt ned den siste biten mot Bojobæski. Nedkjøringene resten av turen gikk i et litt roligere tempo enn før. Det siste partiet ned til Jotkavei gikk gjennom samisk kulturlandskap. Her var det hyppig med reingjerder og Per Kåre pekte ut et gammelt offersted ved en stor, spesiell stein vi passerte. Vi møtte også en kjenning av Per Kåre som hadde vært med på 300‐utgaven av OF2010 og nå var på sykkeltur med sin tilkomne. Vi fikk de første hint om at vi nærmet oss sivilisasjonen.

"Nok en tøff del med over 1300 høydemeter. Strekket byr på meget spektakulær natur som gir en fantastisk følelse å sykle gjennom. Etter 18 km sykling er vi ved vannet Leavnjas (24 km). Langs med vannet er stien delvis borte og først ved vestenden av vannet er den tydelig igjen (7,6 km). Det sykles nå i åpent viddeterreng som består av lange slake stigninger helt frem til nedkjøring mot øvre Stabbursdalen. Fra Stabbursdalsvannet tar løpa av fra den merkede turløypen og med retning sydover etter fin kjerrevei. Den siste biten frem til Bojobæski går gjennom terreng hvor stien er delvis borte og kart eller GPS vil spille en viktig rolle (21,9 km). Opp fra Bojobæski kommer noen tøffe klatringer i teknisk terreng, oppe på snaufjellet byr vidda på rask fin sti helt ned til asfaltert anleggsvei (17,3 km)."

Jotkavei-Jotka (12. etappe - 9 km - 1 t 3 min - 7,9 km/t)

Strekket fra Jotkavei til Jotka gikk radig; Vi fikk 3. beste tid på denne korte etappen. Det ligger i navnet på disse to sjekkpunktene at det ikke kan være langt imellom. Du klatrer opp på et høydedrag, følger høydedraget noen kilometer og bikker så bratt ned mot Jotka, en idyllisk liten gård i ly nede i dalbunnen. Nok et fortreffelig varmt måltid ble inntatt. Lapskausen ble bare bedre og bedre. Vi spanderte til og med
15 min søvn i noe som føltes som himmelsenger.

"Etter et kort stykke på asfalten følger vi merket tur/sykkelsti til Joatka fjellstue. Dette partiet har et klatreparti i begynnelsen og videre fin kjerrevei. Nedkomsten byr på heftig sykling nedover bakkene til fjellstua."

Jotka-Sorrisniva (13. etappe - 51 km - 6 t 13 min - 8,2 km/t)

Vi luktet Alta. I alle fall gjorde jeg det. Selv om vi måtte ta ei mils sløyfe sørover før det bar "straka veien" mot Alta, gikk det lett på god kjerrevei. Vi passerte nedkjøringa til Alta‐demninga og klatret opp på høydedraget som går nordover over Hoalgir og Gamasvarri. Min siste Red Bull ble fortært og jeg presset ned noen krokodiller av vingummi. Man blir aldri lei smågodt. Selv om vi tok 5 min pause hver time, kjørte vi radig. Vi skulle få 2. beste tid på dette strekket, kun 1 t dårligere enn vinnerne. Da vi kom ned hyttefeltet ved Bollo skulle jeg få min siste skikkelige psykiske knekk på ekspedisjonsrittet. Nok en gang hadde Per Kåre gitt meg falske forhåpninger om lett grusveisykling ned gjennom hyttefeltet til Altaelva. Jeg hadde navigert etter min nyanskaffede Garmin Oregon 550t helt fra start, men nå hadde de siste reservebatteriene tatt kvelden og Per Kåre overtok navigeringen med sin Garmin 705. Det føltes uendelig langt å sykle opp og ned langs traktorvei, forbi utallige hytter og små vann. Da, mens jeg jobbet hardt med motivasjonen, fikk jeg et kamera i tryne og pålegg om å gi gass over en bekk slik at det så bra ut på filmen. Vi fikk videre montert GoPro‐kamera på sykkelen, og etter å ha passert et skiferbrudd bar det nedover en av de heftigste stiene jeg har kjørt i mitt liv. Akkurat passe teknisk til at du klarer å dra på med en sliten kropp. Det føltes i alle fall som om du dro på godt, men i følge en uthvilt, syklende kameramann kunne det gått betydelig fortere.

"Trasseen følger nå gammel turistvei sydover mot Lesjavrre. Etter ca 10 km tar løypa av etter sti 5 km vestover mot anleggsvei til kraftanlegget (15,6 km). På anleggsveien følger et kort asfaltparti nordover hvor vi tar av og fortseter etter gammel kjerreveg (1,5 km). Nå følger vi flott kjerre/traktorvei langs et høydedrag helt fram til Bollo hyttefelt (30,3 km). Gjennom Bollo er det traktorvei og noen stiparti før man er på grusvei frem til Detsika skiferbrudd. Ned fra Detsika skal vi følge en gammel og delvis gjengrodd kjerreveg ned til Altaelva hvor vi passerer Friluftsparken som ligger i Sorrisniva (3,3 km)."

Sorrisniva-Alta (14. etappe - 26 km - 2 t 25 min - 10,2 km/t)

Regnet hadde på nytt meldt sin ankomst like før nedkjøringa til Sorrisniva og temperaturen hadde sunket til rundt 10 grader. Både jeg og Per Kåre begynte å bli kalde, så vi pakke på oss ull før vi skulle inn på de "fineste stiene i Alta omegn". Det var kun noen få mil igjen til mål, og det begynte å gå opp for meg at jeg var i ferd med å klare å gjennomføre Offroad Finnmark 2010 på min Canyon Ultimate CF "hardtail" (eller "stivhale" om du vil) og med de stiveste karbonskoene på markedet. Arrangøren har beskrevet at ryttere som fullfører Offroad Finnmark ofte får en euforisk følelse på dette partiet. Jeg slo opp "euforisk" på Wikipedia etter rittet, og der står det blant annet: "Ordet kommer opprinnelig fra gresk via latin og er brukt i psykiatrien som beskrivelse av en tilstand av lykke hos mentalt syke pasienter." Man må kanskje være litt mentalt syk for å delta på Offroad Finnmark 700, og jeg synes betegnelsen passer med den følelsen jeg hadde innover langs Altaelva. En lykkerus som gjorde at jeg neste glemte hvor kald og sliten jeg var. Vi tok en siste pause for å varme oss ved et bål noen laksefiskere hadde fyrt opp langs elva. Vi hang over bålet etter varmen. Det siste stykket langs elva minnet meg om en regnskog, og jeg glemmer aldri synet av Per Kåre omgitt av en hoppende kalv som vi overrasket i en innhegning. Vi kom i mål ca klokka to natt til torsdag 22. juli etter 4 døgn og 14 timer på sykkelen.

"Fra Friluftsparken følger vi veien til vi har krysset brua over Altaelva. Deretter sykler vi langs med elva etter stier på skogsbunn. Vi vil her se Altaelva med sine flotte fiskeplasser og oppleve stemningen på de forskjellige fiskeplassene som passeres. Mange av disse stipartiene er de flotteste i Alta! Eibyelva blir krysset over brua, og et kort stykke følger en riksvegen før det bærer ned mot elva igjen og flere flotte stier. Etter hvert ankommer vi campingplassene i Øvre Alta (14 km). Den siste biten inn mot mål fortsetter videre langs med Altaelva etter å ha krysset over brua i Forbygningen. Her følger løypa grusveier og stier helt ned til Kronstad hvor tettbebyggelsen begynner. Det siste strekket innbyr på noen tekniske moment etter en smal sti gjennom tett skog. Siste strekket inn mot mål følger "Byløypa" hvor det sykles etter asfalt et stykke og resten etter opparbeidet trase på skogsbunn (12 km)."

Hva ville jeg gjort annerledes?

Avslutningsvis vil har jeg listet opp de 10 viktigste erfaringene jeg gjorde meg underveis og hva jeg ville gjort annerledes:
[1] "Hardtail", eller stivhalesykkel, er for de avanserte. Team Proteinfabrikken - KTM, ved Tor Halvor Bjørnstad og Jon Kristian Svaland, vant konkurransen på stivhaler, men de ligger på et nivå godt over Trøndertråkks. Om jeg noen gang stiller til start på nytt, blir det på en fulldempet 29-er, bestilt hos Giant-importør Tor Erling Johansen.
[2] Fullkarbonsko er kaldt og hardt. Myke, varme vintersko er å anbefale.
[3] Teva‐sandaler er et fantastisk, multifunksjonelt fottøy. Kan brukes til alt.
[4] Smågodt er kjempegodt.
[5] 80 mm framgaffel er for grusritt. 100 mm framgaffel er for terrengritt.
[6] GPS er en fantastisk oppfinnelse, men kan på ingen måte fullt ut erstatte verdien av et godt 1:50 000 papirkart og speilkompass. Jeg mistet fullstendig oversikten og avstandsfølelsen med min Garmin
Oregon 550t. (Når det er sagt, er Oregon 550t kanskje det beste GPS-alternativet: Tåler mye og du kan bruke vanlige AA-batterier.)
[7] Samhold og godt humør kan ta deg til verdens ende.
[8] Sinksalve er ikke bare for såre barnerumper. Voksne, såre rumper er også glad i sinksalve.
[9] Du kan får nerveskader i hendene av å holde i et styre som rister i 4,5 døgn. Forøvrig, ikke bruk oppoverbakkegrep på styret når du skal nedover.
[10] Finnmarksvidda er ikke så flat som du tror, og Trøndelag er ikke det eneste stedet i Norge med myr.

Kvinne + offroadfinnmark = sant Hilde Skaret 2010

På forespørsel fra Conny har jeg skrevet om min opplevelse av offroadfinnmark 300, 2010. Offroadfinnmark ønsker å få flere damer på banen, eller mer korrekt sagt ut av banen og videre ut i terrenget. Kanskje vil min historie få andre damer til å skjønne at dette er gjennomførbart. Mitt forhold til offroadfinnmark startet i 2009. Da stilte jeg og min kjære makker opp som frivillige under rittet. Etter et par døgn på Skoganvarre samfunnshus var vi frelst. Inntrykkene og historiene fra rytterne førte til en beslutning om at dette skulle vi også gjøre. Det var fascinerende å høre på Esben fra Danmark som fortalte om de dype myrene han trodde han skulle blir borte i. Nesten like fascinerende var det å ta imot Beitmyren, som så uforskammet opplagt ut. Han slentret inn smurte seg et par brødskiver, takket veldig pent for kaffen og ventet på at guttene fra Proteinfabrikken skulle bli ferdig med å få supporten de skulle ha fra supportteamet sitt.

Vi startet prosessen med å overbevise Greibrokk om at vi kunne sykle 700 km i 2010. Greibrokk var slett ikke overbevist. Verken jeg eller Jørgen hadde noen sykkel-meritter å vise til. Undertegnede startet sykkelkarrieren året før på en litt ugrei måte. Etter at førerkortet ble inndratt på grunn av altfor høy fart i grisgrendte strøk var det bare å ta frem sykkel og sykkelvogn. De første ukene kjentes syklingen ut som en reell straff. Men så snudde det og syklingen ble et must! Sommeren 2009 deltok jeg på et terrengsykkelkurs for jenter med Bjørn Michaelsen. På samme kurs deltok forøvrig de to andre kvinnelige deltakerne i offroadfinnmark 300 også. Med kurset var det gjort - sykling i terreng er gøy. Min makker Jørgen derimot trengte ikke noe kurs. Mange års erfaring med motoriserte fartøy i ulendt terreng og gode gener medførte en utmerket balanse og stor grad av fremkommelighet i terrenget.
Høsten 2009 syklet vi flere av delstrekkene til 700 km. For hver delstrekning vi la bak oss, desto mer tent ble vi på offroadfinnmark. Under vår bestrebelser på å nå opp til deltakelse i 700 2010, ble det bestemt å opprette et ritt på 300 km. Greibrokk ga oss et klart råd om å gjennomføre offroadfinnmark 300 først, så fikk vi en pekepinn på hva 700 går ut på. Litt selvinnsikt har vi, så lørdag 17. juli 2010 stilte vi på startstreken til offroadfinnmark 300 på Alta sentrum.

Start

Stålende solskinn og masse folk ga en flott ramme til starten. Jaktstarten på offroadfinnmark 700 gikk smertefritt. Så var det vår tur. Med et siste råd fra guttungene mine på 10 og 13 år om å ikke bruke forbremsen i nedoverbakkene var vi klare. Skikkelig sug i magen. Noe som lettet litt da ATVen som skulle kjøre foran oss ned til Gakori skolen streiket. Ny ATV kom på plass og så gikk startskuddet. 23 lag: 20 rene mannelag og 3 mix lag satte av gårde.

Alta - Gargia

Dette er sjarmøretappen. Lysløypa opp til Tangen bro er lettsyklet og med et par mil asfalt fikk vi varmen i beina.

Gargia - Soulovoubme

Fra Gargia fjellstue og opp til Holgajavrre er det jevn stigning. Grusveien er god å sykle på og med noen ivrige publikummere oppe i lia, går det fort frem til Holgajavrre. Nå begynner det å bli spredning i feltet. De kjappeste er ute av syne. Vi hadde bestemt oss for følgende strategi før start; 1. Følge vårt eget tempo. 2. Undertegnende skulle ikke prate for mye på sjekkpunktene. Strategi en var helt klart lettest å følge. Det ble verre med den andre strategien, for på hvert et sjekkpunkt var det mange hyggelige og hjelpsomme frivillige. På Suolovuopme spylte vi syklene og hev innpå ferske skillingsboller før vi fortsatte mot Masi.

Suolovuopme - Masi

Den gamle grusveien til Masi byr på gode forhold for fart. Vi ser noen rygger foran oss som vi tar innpå og etter hvert "suser" forbi. Bak oss kommer en hel gjeng. Dette er moro! Konkurranseinstinktet er vekket og nå er det bare på gi på. På vei ned mot Masi treffer jeg godt på en spiss stein, punktering er et faktum. Jeg må springe de siste hundre meterne inn mot grendehuset i Masi. Der er overraskelsen stor over at vi dukker opp: Trackeren vår viser at vi fremdeles er på Suolovuompe.

Vi får bistand fra den tekniske bilen. De pumper opp dekket. Guffen i dekket gjør at hullet tetter seg. Vi får tilbud om bistand til å sette inn slange, dette takker vi nei til. I ettertid er det et helt uforståelig valg og det kostet oss nærmere 40 minutter i tapt tid. Grendehuset i Masi ble styrt av sykkeldamene i Nordlysbyen sykkelklubb: Lena, Merete, Linn og Hege som disket opp med varm mat og cola. Er det noe jeg virkelig ikke liker så er det cola, men under løpet så var cola det beste jeg fikk. Jeg drakk det store mengder til alle måltider og det smakte himmelsk.

I Masi byttet jeg over til Nordslysbyen sin sykkelshorts, utrolig god padding. Under sykkelshortsen tok jeg på en sømløs ullbokser. Ull er gull. Holder på varmen og forhindrer gnagsår både her og der.

Masi - Suosjavre

I følge Greibrokk er det egentlig nå offroaden virkelig begynner - og det er jeg enig i. Dette er en artig delstrekning, for det inneholder alt. Først må man sykle en del høydemeter opp, stien består av partier som bare er terreng og ikke sti, det er kryssing av myrer og elver. Det er steinete ATV stier og noen småheftige høydemeter som går nedover. Midt oppe i alt dette passerer vi Raggis, et gårdstun midt oppe på vidda med alskens rariteter. Helt klart et eksotisk innslag mellom knott, mygg og multebærmyr.
Etter at vi har klatret opp høydemetrene fra Masi, kommer konsekvensene av valget vi gjorde på sjekkpunktet. Bakdekket mitt er på nytt flatt. Det er bare én ting å gjøre; Legge inn slange. Dette gjør Jørgen effektivt og kjapt, men minuttene tikker av gårde. De første lagene som startet etter oss fra Masi passerer oss. Når vi skal pumpe luft i dekket knekker ventilen. Fy søren, hele prosessen må gjentas. Klokken går om mulig enda fortere og resten av feltet har nå passert oss. Det er bare en ting å gjøre og det er å ta opp jakten. Vi ligger lenge og bytter på å dra med et av de andre miks lagene. Det er artig, tempoet stiger. Det blir et par luftige rundkast på flere av oss, terrenget er litt lumskt noen steder. Ingen blir skadet så det er bare å trø på. Innimellom kommer det noen heftige lokale regnbyger. Det er ikke kaldt, men bygene tirrer opp knott og mygg. Inn mot Raggis er det i perioder helt svart av knott. Etter å ha svelget masse knott, skjønte jeg at det var best og la være å snakke og lukket munnen helt. Det er ikke aktuelt med noen tissepauser. Å blottlegge rumpa i denne knottsvermen vil være direkte uklokt. På vei ned fra Raggis har vi tatt igjen det andre mix laget, nå er tempoet høyt og konkurranseinstinktet bryter frem. Nedoverbakkene er helt klart favoritten.

Vel inne på Suosjavre blir vi godt mottatt. Det første som møter oss er en høy, mørk og kjekk mann som tilbyr seg å vaske syklene våre. Fantastisk! Maten smaker nydelig og colaen er om mulig enda bedre. Masse hyggelige mennesker å snakke med. Sjekkpunktansvarlig Janne var supertrivelig. Det ble badstua og en iskald dusj. Den to timers obligatoriske stoppen var faktisk over før vi rakk å blunke. Litt plunder før vi kom oss ut, men det ga oss noen rygger å jakte på så motivasjonen var raskt på plass. Kl var 02.00 ved avgang Suosjavre og været var nydelig, med midnattssol og ennå for kaldt for knotten.

Suosjavre - Mollisjok - Jotkavei

Til nedre Mollisjok gikk det rimelig kjapt. Der ble vi mottatt av hyggelige damer ute på tunet. Kaffe og kjeks smakte godt før ferden fortsatte videre. Vi visste nå at vi var i gang med det lengste delstrekket. Langs østsiden av Iesjavri var det lett å holde et godt tempo på flotte fjellveier/stier. Dette strekket er vel virkelig indrefileten av offroadfinnmark 300. Når vi nærmet oss Bojobæski kom steinene tilbake. Her fikk vi også ferten av flere lag foran oss. Oppe i fjellsiden så vi en lang rekke med fargerike trøyer. På toppen av Bojobæski var avstanden til de fargerike trøyene krympet betraktelig. Herfra og ned til Jotkavei går det stort sett nedover. Kneet mitt som hadde verket siden Raggis fikk nå endelig hvilt seg. Vi senket setene og lot syklene trille det de var god for. Guttungene ville ha applaudert hvis de hadde sett mammas fart ned fra Bojobæski, forbremsen ble overhodet ikke rørt! Vi åt oss inn på gutta sørfra. Fra Jotkakvei startet vi ut som lag ti. Det kjentes rett og slette herlig ut.

Jotkavei - Jotka

Men det var ikke lenge den følelsen varte. Verkingen i kneet ble mer og mer merkbar. Det hjalp ikke lenger å bite tennene sammen og late som smerten ikke var der. Klatrepartiet opp fra Jotkavei ble langt, fordi høyre kne var lite villig til å bøye seg. Derimot var nedkomsten til Jotka fjellstue adskillig mer gøy. Vi freste inn på tunet med gutta som syklet med 29 tommer. De hadde forresten vært jojo laget vårt hele veien - vi lå annenhver gang foran og annenhver gang bak. På Jotka fjellstue fikk jeg låne litt betennelsesdempende krem hos mix laget Røkenes, våre argeste konkurrenter og samtidig nærmeste allierte i det ellers svært så manndominerte miljøet vi befant oss. Rundt bordet på Jotka var stemningen god. Flere av lagene sørfra var tydelig på at dette var det tøffeste de hadde vært med på. De spøkte med at sporten begynte å bli uren på grunn av damene som begynte å ete seg innpå. Ikke nok med at det var med damer, men vi syklet også veldig fort. De lurte på om vi (jeg og Bente) hadde vært proffer. Vi måtte benekte det. Men reklamerte derimot med Bjørn Michalsen sine flotte offroad kurs for jenter i alle aldre.

Jotka - Sorrisniva

Vi startet ut fra Jotka i øsende regnvær. Humøret var for så vidt godt, men kneet var mer eller mindre blitt helt stivt. Den første milen etter Jotka fjellstue syklet vi i sterk motvind før vi snudde nordover og satte kursen mot Bollo hyttefelt. Heldigvis var det en flott kjerrevei hele strekket frem til Bollo. Min kjære makker måtte dytte og dra meg over lange strekninger. Oppe på snaufjellet ble vi tatt igjen av Team Sport 1 Alta laget. Det ga meg et ekstra adrenalin kick, men det varte dessverre ikke så lenge. Kneet ble mindre og mindre medgjørlig. Jeg ble mer og mer desperat etter nedoverbakker og bremsene ble omtrent ikke rørt når nedoverbakkene kom. Til tider var den en hasardiøs ferd frem til Bollo hyttefelt. Jørgen fikk kjørt seg på tur mot Detsika, dra og dytt ble det nye slagordet. Fra toppen av Detsika og ned til Sorrisniva er det litt kronglete, men det går nedover og det passet både meg og Jørgen veldig bra.

Sorrisniva - Alta

På sjekkpunkt Sorrisniva står jammen den høye, mørke og kjekke mannen og tilbyr oss sykkelvask igjen. Fantastisk. Vi takker pent nei. Får påfyll av vann og informasjon om at av våre argeste konkurrenter mix laget Spenst har passert for over 1 time siden. Slaget er tapt. Kneet gjør ingen nytte for seg. Nå begynner jeg å bekymre meg for om noe er ødelagt på alvor. Det er aldri noe alternativ å ikke fullføre. Jeg sier til Jørgen at vi snart er i mål. Det skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner. En strekning som vi vanligvis bruker drøye 90 minutter på bruker vi nå nærmere 4 timer på. Nede på elvebreddens strand ringte jeg Greibrokk, da hadde jeg vondt. "Trill sykkelen i mål, så får dere gjennomført. Daniel Boberg gjorde det samme i fjor på 700" var svaret jeg fikk. Da var det bare å forsette trille. Der Jørgen kunne, dro og dyttet han meg. Vi savnet virkelig et tau de siste 7 - 8 milene.
Klokken var nesten midnatt, så vi var sikker på at vi kom til å luske ubemerket over målstreken og rett i køya. Men den gang ei. I krysset ned til høyskolen stod en del av mottakelseskomiteen. Gjett om det var koselig og jeg ble så glad. Jeg bremset ned og pratet i vei. Da smalt det fra min bedre halvdel: "Hold munn, slipp bremsen og la sykkelen trille!" Han begynte faktisk å bli lei av å trekke på meg! Det var stor stas å komme i mål, og bli tatt imot med applaus og jubel. Vel over målstreken ble det ingen champagne, men derimot en eske ibux fra Greibrokk.
Før vi køyet tok vi en tur innom sekretariatet og meldte i fra at til neste år skal vi være med på 700! Det ønsket ble bare enda klarere etter et besøk hos rytterlegen, Skille. Han fastslo at jeg hadde inflammasjon i kneet (vann, og dermed umulig å bøye). Heldigvis var det ikke noe annet! En eske med ibux og 1 måned i ro førte til et friskt kne. Birken ble gjennomført uten problemer, men det er en annen historie.
Det hører med til historien at verken jeg eller Jørgen hadde noe som helst problemer med syklene våre. Begge syklet fulldempet av merket Specialized.

Avslutningsvis.....

Min melding ut er følgende: offroadfinnmark er helt klart også for damer! I så lange ritt som dette så handler det selvfølgelig om fysisk styrke og teknikk. Men vel så viktig er styrken og utholdenheten du har i hodet. Jeg tror ikke at kvinner er like fysisk sterke som menn, men jeg tror at kvinner kan være vel så seige og utholdende som menn. Når det gjelder evnen til å tåle smerte hevder enkelte at kvinner har en høyere smerteterskel enn menn og viser blant annet til fødsler. Det skal ikke jeg påstå, men jeg tror at vi kvinner er like god på å tåle smerte som menn. Kanskje vi er for gode til å tåle smerte....Jeg har i hvert fall lært at neste gang det begynner å verke her eller der, da sier jeg i fra og får hjelp. Jeg skal ikke bite tennene sammen og tenke at det går over. Men det viktigste rådet mitt til alle som vurderer å delta er å huske at laget er aldri sterkere enn det svakeste ledd! Og selvfølgelig så er det ingen som er kjekkere enn makkeren din, selv ikke høye, mørke sykkelvaskere.

                                        De 3 deltakende jentene i offroadfinnmark 300 2010

Om Finnmarksvidda og kampen med Midgardsormen - Tor Halvor Bjørnstad 2010

700km. Ein etappe. Rå villmark. Ekstrem natur. Nord for polarsirkelen. Det er offroad Finnmark. Rittet startar i Alta og slynger seg i tre slynger over heile Finnmarksvidda, inklusiv grensepassering mot Finnland heilt lengst der aust. Det er eit ekstremt ritt, arrangøren markedsfører det som "ekspedisjonsritt". Hverken eg eller Jon Kristian hadde vel egentlig tenkt å vera med. Tanken rundt å sykle den korte varianten på 300km var der i periodar, men det var aldri ein plan å gjera det. Så vart desverre Halvor skada, og me lurte på om me skulle steppe inn for brødrene Aschjem. Det ville bli ein fin tur trudde me, og ein muligheit for god markedsføring av laget vårt.

Sykkelen vart nitidig bygd om før start. Dette var rittet der me burde ha sykla fulldempar. Rittledaren ringte meg fortvila fleire gonger før start og advarte mot "galskap-stunt" på hardtail, men fakta var at fulldemper hadde me ikkje, og godt vante med hardtailen var planen å dra nytte av hardtailens styrke snarare enn å å savne fulldempern. Hjul, bremser , setepinne, styre, dekk og holker blei bytta. Erik tråkka til med freerideutstyr frå WTB, og setet Pure, samt dekka Wolverine vart naturlege valg for oss. I tillegg utstyrte me sykkelen med skjerm for å spare baken mot sprut frå dei mange gjørmehulla. Me bygde syklane så like som mulig for å kunne frakte felles reservedeler. Me skulle sykle med sekk, og lista over sekkens innhold vart pugga, revidert , pugga og revidert utallige ganger.

Så kom me til Finnmark. Me var heldige med været frå start av. Sommaren i nord var like bra som sommaren i sør. Etter ein grei start på prologen, satte me av stad 12.30 på lørdag formiddag rett inn i ødemarka og
Finnmarksvidda. Me starta relativt hardt. Både Jon Kristian og eg fekk etter nokre timar føling med stor åpningsfart. Eg gløymte å sjekke ut av sjekkpunktet i Sørstraumen, og dette kosta oss eit lite kvarter då eg måtte snu. Bak oss inntok eit lokalt lag , DNBNOR posisjonen som jeger, nokre timar bak oss på ekspedisjonen. DNB imponerte meg allerede før start, no starta dei å frustrere meg litt... Me auka avstanden på syklinga, men laget som jakta på oss var effektive og for kvart sjekkpunkt me passerte tok dei tid tilbake. På 2 timar var det lenge stillingskrig.

Me hadde no sykla fyrst sør og så rett aust til Kautokeino. Det var midnattsol, men utpå morgonen skya det til, og det starta kl 10 Søndag morgon å regne heftig. Temperaturen fall, men me holdt motet oppe. Bremseklossane starta å ryke i rekordfart. Ny klossar vart montert, men med levetid på 6 timar på nye klossar åt syklane seg snart gjennom heile lagret av medbrakt. I tillegg holdt DNB nor avstanden bak oss. No kjente me spenninga i løpet. Like før annkomst Karasjokk kom me ned frå fjellet og inn på fjellstua Ravnastua. Eg var totalt utkjørt og sto breidbeint mens gulvet gynga under meg. Eg må bryte i Karasjokk tenkte eg.

Ved ankomst Karasjokk var eg litt bedre. Jon Kristian framsto som lagets sterke mann, og hadde taua meg på asfalten i rekordfart opp den siste mila. Eg vart fora, dytta i seng, og fora på nytt. Eg snakka med Elin i telefonen. Eg var redd eg aldri kom til å snakke med henne igjen. Eg gråt meg i søvn etter å ha lagt på.

I mellomtida hadde DNB nor komt til Ravnastua. Dei sjekka inn og ut på direkten og fortsatte til Karasjokk. Me forlot den obligatoriske 3 timers pausen akkuart når DNB nor kom inn. Stillingskrigen fortsatte.

Me fortsatte no nordaust mot finskegrensa. Neste etappe gjekk i striregn og me ankom Valjok på stipulert tid på tross av uværet. Både eg og Jon Kristian var pigge på nytt etter kvilen, og pressa javnt på. Etter frukost i Valjok bar det endelig vestover. Løypa no var uten sti, men derimot med uhorvelige mengder myr og mygg. Det var ei tung etappe. Kneet mitt starta å streike like før annkomst neste sjekkpunkt. Dette var også eit sjekkpunkt med obligatorisk 3 timars kvile. På veg inn til sjekkpunktet klarte eg knapt å sykle. Gode råd var dyre. På nytt framsto Jon som den sterke mannen i laget. Han organsierte alt i sjekkpunktet og eg fekk tid aleine til å analysere skaden å vurdere kva eg skulle gjere. Å bli bra av ein kneskade på 3 timar kunne eg ikkje regne med. Eg var på nytt redd løpet var kjørt Me satt og tuta som to småungar i dusjen begge to.

Så bestemte eg meg for å ta paracet/ibux, samt å legge ein pose frossen blomkål på kneet. Slik sovna eg. Då eg våkna trudde eg fyrst eg hadde drømt. Men så låg den der, den fordømte tinte blomkålposen på kneet mitt, og marerittet var likevel sant. Eg vurderte kneskaden til å vera enten ein slimposebetennelse etter eit dunk i kneet dagen før, eller eit langdistansekne. Begge deler kunne skyldes einsidig belastning etter 45 timar låst i sykkelskoa. Eg bestemt meg for å bytte til joggesko og flate pedalar. På veg ut frå sjekkpunktet starta sola å skinne, og kneet var klart bedre enn då eg stoppa. Kanskje var det håp? Det hadde kosta oss ein ekstra times pause å vente på dei flate pedalane. Like før avreise frå sjekkpunktet fekk me heldigvis beskjed om at me no hadde auka avstanden på nytt til laget bak. Så gjekk me inn i komasonen begge to. No jobba me nonstop i 18 timar til mål. Sola steig og sank på himmelen. Millionar av små vassperler glinsa i lyng og kjerr, og me delvis sykla, delvis gjekk eller jogga oss gjennom fjellmassiv, forbi store vatn og gjennom reinsflokkar. Så la sola seg lågt i horisonten. Temperaturen fall og bakken starta å dampe. Himmelen var ein blanding av oransje og rosa. Me fraus, gråt og lo av glede av den vakre naturen. Me gjekk i ei transe, framover, framover.
Litt utpå morgonkvisten kom me til eit telt midt i villmarka. I teltet satt ein mann, han gestikulerte ivrig for å få oss inn i teltet. Eg ville ikkje. Ikkje pokker om eg skulle inn dit. Jon Kristian tenkte det samme. Så steig han ut av teltet, reiste seg framfor oss. Då såg eg at det var Jørund, rittleiaren. Det var lengre til mål enn me trudde. Me måtte stoppe for å få mat. Me hadde til no spist oss gjennom alt det me likte best. Barar og gel var reine brekkmiddelet, og det einaste som fungerte var polarbrød. Heldigvis hadde Jørund polarbrød.

Magen var full, men motet ein smule jekka ned då me forlot teltet. Det var over ti timar til mål. Me sto i fare for å ikkje rekke 70 timars målet vårt. Det var berre å presse på, i den grad ein kunne gjere slikt. Eg banna då eg forsto at eg villa ha bytta ti timar i vilmark lett mot 14 timar asfalt frå Trondheim til Oslo.

Eg kan ikkje takke Jon Kristian nok for at han er den han er. Me var gode venner før løpet, men no følte eg meg avhengig av han, som om me var i ferd med å vekse saman til ein. Ein pustande og sliten organisme på veg over Finnmarksvidda. Framover. Framover.

Så kom me til fjellstova Jotka. Brått delte vidda seg som om den sprakk i to, og der nede i jutulhugget mellom dei to heiene låg ei lita fjellstove, bada i det seine lyset av nattesola. På nytt gråt eg. Heile vegen ned dit gråt eg. Det var ferske vafler på fjellstova. Dei var stekt i store mengder smør, og smakte himmelsk. Då vaffelfatet var tomt sykla me vidare.

Det nærma seg no endelig. Me auka farten litt for å ha margin på 70 timar, men eg fekk på nytt føling med kneet. Jon Kristian virka sprek. Det var trygt å sjå at han hadde krefter igjen. Siste sjekkpunkt ligg ca 2 timar frå mål oppe langs Altaelva. Med minst mulig margin kom me inn dit på minuttet 68 timar etter start. Det vart eit lynrask sjekkpunkt. Så bar det i rekordfart mot mål. No kjørte Jon Kristian det syklane kunne halde. GPS en slo seg brått av, tom for batteri, og min hadde også lite igjen. "Battery warning" sto det på skjermen. Løypa var heldigvis delvis merka. Så kom me tilslutt inn i målområdet, og der var Jon Kristian kjent. Me hadde no slutta å sjå på klokka. Frå å telle timar var kontrasten ekstrem når løpet på nytt dreia seg om minutt. Tida sto stille. Nei tida raste av gårde. Me sto stille. Nei.. Me raste avgårde. Synsfeltet vinkla seg inn. 60% rett framfor oss såg me. Skodde åt seg inn på kantane. Så endelig kom me til mål.

Resten er historie for vår del. Me kom fyrst i mål, og klarte det med 30 minuttsmargin til 70 timers målet vårt. Ekspedisjonen hadde vore fantastisk. Men me var slitne. Pokker så slitne. Under løpet hadde nokon sjekka oss inn på ein suite på hotellet. Me drakk litt champagne, dusja og åt litt. Jon Kristian kom i mål med betennelse i begge akilles-senar. Kneet mitt var bedre, men eg hadde blodige sår på begge beina etter slitasjen frå sykkelskoa. Laget som jakta på oss hadde gitt opp då rapportane kom at me klarte å halde farten oppe på tross av skaden min. Siste del av løpet var oss mot 70 timar.

På evalueringa ser eg mange gode valg av utstyr, taktikk og litt hell. Dessutan eit fantastisk godt organisert løp. Dei spesielt heldige valga våre var dekka og setet. WTB setet var heilt utrulig! Eg satt tilnærma smertefritt på setet heile vegen frå start til mål. Me burde ha brukt fulldemper. Men me klarte å utnytte dei få fordelane ein hardtail har bra.

Det var ein vannvittig tur. Ein plass der ute i villmarka var eg og Jon Kristian på toppen av livet vårt.

offroadfinnmark 2008 dag for dag - fortalt av Gerit Pfuhl og Lasse Ørnebakk

Eneste kvinnelige deltaker, Gerit Pfuhl, og Lasse Ørnebakk har lest inn på diktafon under rittet, i tillegg til at de har notert ned høydepunktene fra konkurransen. Sammen med Tor Oskar Thomassen ble de til slutt nummer to i testrittet 2008. Nedenfor følger deres beretning fra rittet.
Red. Sigrid Aas

PROFIL: GERIT PFUHL
Alder: 28
Nasjonalitet: Tysk/Norsk. Bor i Trondheim, har bodd i Norge til sammen 5 år.
Meritter: Sykler maraton NC maraton K elite, noen seire. Har syklet Trondheim-Nordkapp, Styrkeprøven med terrengsykkel og Jotunheimen Rundt.

PROFIL: LASSE ØRNEBAKK
Alder: 35
Nasjonalitet: Norsk, kommer fra Kvænangen i Nord-Troms
Meritter: Nr. 10 i Harstadrittet, nr. 13 sammenlagt i eliteklassen i tour de Andørja
nr. 4 i klassen 30-40 i Kvænangsrittet, vant offroad klassen i Tour de Lax.


Dag 0
Generelt: De deltakerne som ikke allerede bor i Alta ankommer med bil og fly. Turen bærer rett til Høyskolen i Finnmark der idrettsavdelingen står i beredskap for å teste laktat, maks o2, hemoglobin, blodsukker, urinkonsentrasjon og kroppssammensetning før rittet. Planen er å re-teste etter konkurransen og deretter forske på resultatene. Finpuss på utstyr og logistikkrelatert planlegging er i fokus.

Dag 1 - konkurransen starter med prolog opp Halde, aka Soria Moria slott!

Generelt: Prologen går av stabelen med start nede ved fjorden og klatring opp til Halde - et populært turmål der stien slynger seg opp en spiss fjelltopp. Det historiske nordlysobservatoriet pryder toppen og gir assosiasjoner til Soria Moria og diverse Disneyslott. Etter konkurransen vanker det Bidos på både deltakerne og tilskuere.
Gerit: Prologen startet ikke før klokken 22 og jeg slet litt med å finn rytmen opp bratte bakker med trillesteiner og til dels teknisk terreng. Jeg hadde regnet med å bruke 80-90 minutter til toppen, men klarte det på 70 minutter og var fornøyd med det. Det var en del publikum underveis og god stemning. På grunn av lavt skydekke fikk vi dessverre ikke se utsikten som sies å være meget bra vanligvis. Jeg kom meg ikke i sengs før kl.2 om natta - litt i seneste laget med tanke på det som venter.
Lasse: Det var moro å sykle oppover fjellet, dessverre punkterte jeg og måtte låne slange fra en annen deltaker. Jeg skiftet slange ganske kjapt, men idet jeg nærmet meg toppen punkterte jeg nok en gang. I stedet for å skifte slange leide jeg sykkelen til toppen og tiden ble ikke allverden. Det var delig med mat på toppen, synd med utsikten og at jeg ikke fikk syklet ned pga punkteringen.

Dag2 - Første etappe. Gerit, Lasse og Tor Oskar Thomassen sykler Alta-Sørstraumen
Generelt: Egentlig skulle kun Gerit og Lasse være på lag, men ettersom Tor Oskar Thomassens makker ble forkjølt før prologen slår han seg sammen med de to. De konkurrer mot to andre lag og starter sist på bakgrunn av prologtidene. Strekningen Alta-Sørstraumen er omtrent 8mil i terrenget og laget bruker 8t.
Gerit: Litt lite søvn på grunn av at vi var sent ferdig i går, men vi pakker bagen og gjør oss klar for start. Åpnningsseremonien er i 13 tiden og vi starter kvart over tre, et kvarter etter lederlaget. Den første delen av dagens etappe er fin, men så blir det vått, og etter hvert blir jeg veldig kald. Får ikke varmen i kroppen igjen og vi må krysse flere bekker. Det er veldig fin natur underveis med fin utsikt over Alta og på slutten Sørstraumen. Ned mot Sørstraumen er det en bratt utforkjøring og det er deilig å komme fram til varm mat og drikke. Jeg dusjer og får tørket klærne, kroppen føles topp igjen og jeg har ikke blitt forkjølt.
Lasse: Det er fint å sykle i lysløype første biten. Når vi tar av mot fjellet må vi klatre opp lenge før det slakker ut igjen på vidda. Vanligvis er alt dette syklbart, men ettersom det er ekstremt vått i marka i sommer er det enklere å leie sykkelen opp i de bratteste kneikene. Store deler av strekningen går på snaufjell og vi har kraftig motvind. Det er en fin nedkjøring mot Baddern og Sørstraumen på slutten, og vi velger å overnatte for å bevare døgnrytmen.  

Dag 3 - Sørstraumen - Kautokeino
Generelt: Laget støter på ulendt terreng. Tor Oskar mister bremsene og Gerit har pedalproblemer. Myggen er intens.
Gerit: Vi starter tidlig om morgenen og opplever en fin "oppsykling" på omtrent 2 t fra fjorden og til det høyeste punktet. Deretter er det fint sykkelterreng og mye fin natur og nydelig utsikt. Temperaturen er akkurat passe og myggplagen er ikke så ille en stund. De siste fire km før Reisavann er imidlertid veldig kupert og teknisk, vi blir ikke skadet med unntak sko-cleaten min. Tor Oskar får problemer med bremsene, han mister oljetrykkettrykket og vi får ikke fikset det.
Ved Reisavann spiser vi litt og forsøker å fikse skoen, men nå går pedalen i stykker, så jeg må klare meg så godt jeg kan. Tor Oskar har fortsatt ikke brems.
Mot Kautokeino er det vanskelig terreng med myr og bekker. Tor Oskar klarer på mirakuløst vis å komme seg velberget ned bratte utforkjøringer uten brems, han bruker skoene som bremser og overtrekkene er helt ødelagt til slutt.
Vi må leie sykkelen i over 10km og det er vanvittig med MYGG. De stikker gjennom tightsen og det gjør vondt, i tillegg til den ødelagte pedalen. Det er en velsignelse å komme fram til sjekkpunktet i Kautokeino og mat, myggolje samt ny pedal.
Lasse: Det er mye stigning i starten fra Kvænangsbotten og opp mot Abbo, vi klatrer opp en teknisk vanskelig bakke med 140 høydemeter. Total stigning er 940 høydemeter. Når vi kommer opp på vidda er det ganske flatt, men kupert og teknisk inn mot Reisavann. Vi går i perioder. Det er vindstille og jeg ser fisken vake i kjente fiskevann, det napper litt i høyrehanda, jeg har lyst å fiske.
Tor Oskar har utviklet en egen bremseteknikk med å sette skoene nedi i utforkjøringene, det er en prestasjon at han klarer seg såpass bra. En gang kommer han bak meg og roper ut at jeg må flytte meg idet han sikter mot nærmeste myr for å dempe farten.
Mot Kautokeino går vi i over en mil, terrenget er ikke syklbart og i noen km er stien borte for oss. Jeg ser to rev, noen rein og en del ryper. På slutten er det nedkjøring langs firhjulingspor til vi kommer på asfalten i Kautokeino der vi skal overnatte.

Dag 4 - Kautokeino - Mollisjokk
Generelt: Bremsene fikset, men så ryker de igjen... Lettsyklet terreng krydret med ei stri elv.
Gerit: Nå har vi sovet i Kautokeino og jeg har fått ny pedal. I tillegg har jeg fått en myggsalve som funker, det er en utrolig lettelse. Strekningen til Mase går lett, det er fint terreng og når vi kommer fram tar vi en mat- og drikkepause. Etter Mase sykler vi litt oppover igjen, vi skal mot Sousejavre.
Bremsene til Tor Oskar ryker igjen og han må sykle uten helt til Sousjavre. Det går hardt utover sko og overtrekk.
Det er fint terreng, men noen bekker og en stor elv. Strømmen er så sterk at jeg kommer meg ikke over alene, Lasse må hjelpe meg over. Myggplagen er ikke så ille nå, jeg har blitt vant til de i tillegg til at salven virker. Fra Sousejavre til Mollisjokk går det litt sakte, Tor Oskar har gått tom for energi og vi må ta tiden til hjelp. Det er deilig å komme fram til Mollisjokk med god mat og en natt uten mygg!!!
Lasse: Kautokeino - Mase er lettsyklet, rene restitusjonsøkten. Ser en del rein. Tar en pause i Mase. Derfra og mot Souseavre ser vi mange fine fjell i horisonten og det er kjempefint sykkelterreng, selv uten sti et stykke. Nok en gang får Tor Oskar bremseproblemer, løsningen blir nok å bytte ut sykkelen ved neste sjekkpunkt.
Før vi kommer til Sousejavre må vi krysse ei stri elv, vannet når oss til hoftene, det er flomår! Jeg må holde i Gerit for at hun ikke ska bli tatt av strømmen, vi bærer syklene over hodet for å få de over. Før Sousejavre ser vi et lite hus på en plass der man virkelig ikke "skulle tru at nokon kunne bu", men det bor altså noen der likevel. Tor Oskar får byttet sykkel og vi tar en lengre stopp for å skifte utstyr og spise litt.   
Mot Mollisjokk er det fint sykkelterreng. Vi ser masse ryper og møter på fiskere med fluestang. Vi overnatter i Øvre Mollisjokk og vi nyter de beste sengene på hele turen. Til mat får vi hjemmesaltet laks og god bevertning, klærne tørker i badstua. Deilig.

Dag 5: Mollisjokk - Skoganvarre, 23 timer i strekk!!!
Generelt: God mat og fristende senger underveis
Gerit: Fra Mollisjokk til Ravnastua hadde det gjort seg med fulldemper, jeg har hard-tail og får vondt i akillesen. Fra Ravnastua sykler vi innom Karasjokk for en to-timers obligatorisk pause. Etter det sykler vi til Valjok på godt merkede løyper. Jeg blir litt nummen i venstre arm på grunn av mye bremsing. I Valjok får vi god mat og blir fristet av varme senger i Lavoen som venter på oss der. Men vi valgter å fortsette mot Skoganvarre. Vi bommer på løypa en plass og må store deler. Jeg trøster meg med at ingenting kunne være verre en Reisavann tidligere i rittet og prøver å tenke positivt idet regn og sludd skyller over oss. Jeg er veldig trøtt. Det er godt å komme fram til sjekkpunktet etter å ha syklet i nesten et døgn.
Lasse: Fulldemper snacks fra Mollisjokk til Ravnastua, det er flatt men masse steiner og teknisk krevende terreng. De andre på laget har ikke fulldemper og de sliter i det ulendte terrenget.
Fra Karasjok til Valjok er terrenget mer sykkelvennlig. Vi ser to elger, derav en diger elgokse på 5-6 år. I Valjok blir vi møtt av et overdådig matbord og den beste maten på hele turen. Yoghurt, grønsaker, frukt, pålegg og mer til. Sengene i lavoen er forlokkene, men vi må videre mot Skoganvarre der vi skal overnatte.
Vi sykler en del oppover i starten fra Valjok til Skoganvarre og stien er fin. Men så blir stien utydelig, vi mister stien og må bære syklene i nærmere tre mil. Tilslutt kom vi innpå sti igjen og fant sjekkpunktet i Skoganvarre etter en laang etappe.

Dag 6: Skoganvarre - Alta
Generelt: Det som skulle ta 4 timer tar 10 timer. Tunge øyelokk, men jernviljen spiller inn og laget nærmer seg konkurrentene
Gerit: Jeg våkner med stor vilje til å fullføre rittet. Etter anslag skal distansen ta fire timer. Vi har for sikkerhets skyld beregnet 6-7 timer. Det hele viser seg tilslutt å ta 10 timer. Heldigvis er det veldig pen natur underveis, jeg opplever noe utenom det vanlige.
Det blir tyngre og tyngre å holde konsentrasjonen oppe, øyelokkene er tunge. Vi stopper i Bojobaski for å spise og lade opp for det siste strekket.
Det siste stykket inn til Alta skal gå an å sykle hele veien. Det er egentlig greit at vi blir ganske våt etter å ha krysset noen bekker, det hjelper på konsentrasjonen. Rittet avsluttes gjennom byløypa og vi får en stor velkomst, lokalpressen er på plass i tillegg til andre skuelystne klokken 09 torsdag morgen. Vi er ikke langt unna de andre ved målgang og har tatt mye innpå på slutten.
Det har vært en utrolig tur med mye fin natur. Kroppen er sliten men jeg kommer meg fort igjen, jeg er med til neste år også - med forbehold om en fulldempet sykkel!
Lasse: Det er fint sykkelterreng nesten hele veien, foruten noen kilometer der vi ikke fant riktig trase. Fin utsikt med fjell og viddelandskap så langt øye rekker. Estimatet for turen var helt feil og det tok mye lengre tid enn forventet. Vi koser oss i terrenget fra Bojobaski til sentrum, foruten en gå-bakke holder vi ganske stor fart den siste biten. Vi har nærmet oss lederlaget de siste dagene og vi er kun en time bak de i mål. Det har vært en fantastisk naturopplevelse, jeg tenker med glede på alle de frivillige som har tatt imot oss på sjekkpunktene og i mål med stor iver og velvilje.