Møte mellom OF og OV 6/7 januar 2016

Oddleif Nybakke fra Offroad Valdres forteller :

Jeg og Ole Christan reiste fra Fagernes kl 0600 onsdag, som vanlig gikk praten livlig. I bilen til Gardermoen løste vi mest verdensproblemer, og ettersom vi skulle fly i to timer hadde vi god tid til de siste forberedelser på flyet. Vi satte opp en del punkter som vi ønsker å få svar på, men vi var veldig usikker på hva som møtte oss. Vi har liksom bare kuppet en suksesshistorie, men de har jo invitert oss til samarbeid så ille kunne det ikke være. Dette pga en e-post OC hadde sendt til dem, der vi fortalte dem om våres tanker og idéer.

Vi blir møtt av Conny (Conny er fast ansatt og jobber med alt) på flyplassen, og allered kl 1100 er vi i gang med møtevirksomheten, samtidig som Conny byr oss på en enkel lunch. Etter hver kommer daglig leder for SmartDok og vi får høre litt om livetracking utfordringene. Ferden går videre til en liten nisje sportsbutikk som heter Full Rulle ( ikke kjedetilknytning) som er en av deres hovedpartnere. Full Rulle betaler ingen ting men de stiller med gratis sykkelservice, og drifter den delen av arrangementet.

Etter et raskt møte der er det tid for arbeidsmiddag med Conny og daglig leder Jørund i Offroad Finnmark. Vi spiser grillet tørrfisk, og jeg OC er i himmelriket. Dette var  fantastisk. Vi var nok skjønt enige om at en rødvin hadde smakt til dette. Pga av at daglig leder Jørund Greibrokk er en travel mann,  så ble dette et meget effektivt møte der vi fikk spikret ett offisielt samarbeid mellom OF og OV. (Jørund Greibrokk er Assisterende Instituttleder HHT.)            

Klokken 1840 var møtet over, avtalen var at vi måtte møte kledd til fatbike tur kl 1910 i resepsjonen på hotellet. Her gikk det i ett, vi har ennå ikke hat en pause fra kl 0600….Men siden vi jobber gratis, så er det viktig å være effektive :-)

Hverken jeg eller OC hadde gledet oss voldsomt til fatbike tur i 22 minus. Begge hadde sommer-sykkelsko. Trubaduren hadde allerede begynt i baren, da vi sto klare for å ut i kulden. Vi ble møtt av en trivelig kar som heter Jon Vidar. Jon Vidar er han som legger rutene i OF, Jon Vidar er også rektor på Alta vgs og er en skikkelig friluftsmann.

Jon Vidar tok oss med til Bente (vinner av mix  of300 i 2015), der skulle vi låne en fatbike, samt at vi skulle starte turen der. Bak huset hennes gikk lysløypa, forøvrig ei skiløype som gikk gjennom hele sentrum i Alta. Jeg og OC var nok litt lunkne (eller kalde) på det tidpunktet. Hvor spennende er det å kjøre fatbike i ei lysløype? Men hvor feil kan vi ta? Med 150 fatbike sykkelister i Alta, så var ikke skiløypa noe tema. De hadde laget egne løyper ved å gå på truger med bildekk bak, og snøskuter på en del plasser. Vi kjørte med egen lykt, det var en fantastisk løype som var bygd på en genial måte. Kulda var med ett glemt, og vi var i himmelriket igjen. Jeg og OC boblet over av idéer, og fatbike kom plutselig på handlelista. For en en opptur! Dette er idéer vi skal jobbe videre med Valdres.  For dem som lurer, ja vi så nordlyset.

Blide og fornøyde kom vi tilbake til start der Bente bor. Nå gledet jeg og OC oss til barbesøket. Men neida, Jon Vidar visste at Bente hadde bursdagslag, og da måtte det være mye god mat der. Vi dundre svette inn i stua, og i det vi får åpnet våre stivfrosne øyne så stirrer omtrent 15 damer og en Gordon-setter (var forresten en hunn det også) på oss . Dette var en sprek gjeng, og de fleste av de var med i en jentegruppe som kaller seg 71 grader nord klubben. Hilde som også var der, var deltaker i 71 grader Nord 2015.

Vi fikk god varm suppe, nydelig kaffe og bursdagskake. OC hintet  om konjakk på dette tidspunkt. Dette ble et meget nyttig  og hyggelig møte, dette var damer som hadde kjørt of300 flere ganger. Vi fikk masse tips som vi kan ta med oss videre. Best av alt, de ønsker å besøke oss i Valdres.

Klokken 2338 leverer Jon Vidar oss på hotellet, nå har vi holdt på i 18 timer. Nå må vi i baren, bare en rask dusj først. Etter 10 min banker OC på, vi ender opp med ett par Mack øl hver på hotellrommet sammen med 2 poser tørrfisk snacks. Barturen får vi ta neste gang vi er Alta, for er det en ting som er sikkert dit skal vi tilbake sommer som vinter.

Neste morgen en lang hotellfrokost, møte med lokalavisen og Conny kl 0930. Møtet ble avsluttet klokken 1100, og vi reiser til flyplassen med taxi kl 1110. Flyr avgårde fra Alta klokken 1140. På flyreisen hjem bruker vi en time på evaluering av de viktigste punktene. Men de små hodene våres stappfulle av inntrykk fra det siste døgnet.

Konklusjonen er kort og grei. Dette overgikk alle forventninger. 

Euro-Roos OF700 Race Report 2015

Offroad Finnmark is the toughest single stage terrain-cycling race in the world, passing through 700 km of unspoilt wilderness on the Finnmark mountain plateau. The trail follows forest paths, back roads and reindeer migration trails.  Some sections have no paths whatsoever, making the cycling extremely demanding.  In certain areas the riders have to carry their mountain bikes across hundreds of streams and rivers of various sizes.  Riders climb approximately 10,000 vertical meters along the way.  The race would not be possible had it not been for the midnight sun.  24 hours of daylight ensures that the race can be completed over three to four days.

In July 2015, Simon Vandestadt and Tom Crebbin (Team Euro-Roos) travelled north to Alta in Norway, and attempted to become the first Australians to complete the full course.

Looking back on our goals for the OF700, I count more boxes ticked than crossed.   In spite of falling tantalizingly short of the 700km needed to finish the event, this was no fail.  Tom and I were in awe of the Finnmark wilderness we had crossed, had forged new friendships and along with thirty or so ‘exceptionally vigorous and a little crazy amateurs’ had tested our physical and mental limits in what is undoubtedly the toughest single stage MTB race on the planet.

We both had the form and experience to complete this MTB ultramarathon, subject to breakdown of either bike or body.  If we succeeded, we would be the first Australian team to do so.  In the end our bodies were the weakest link.  Unfortunately, we thought Tom would be able to ride his hardtail over the rocky quadbike tracks and marshes.  But all time spent out of the seat, coupled with a substantial amount of walking over boulders in the first 250km, strained Tom’s Achilles forcing him out at Karasjok.

The Danish Team Superior boys and their tireless family support crew kindly adopted me as their own, which meant I could continue without Tom. Together we made good progress, at least until the final pass through Suossjavri at 600km.  The previous 55km had been a tough slog taking us seven hours to cross trackless terrain in unusually warm weather and had me wishing I’d eaten a bucket of pasta in Masi, rather than the potato chips and Coke I had managed to guzzle down.  The next 55km to Jotka had taken five hours to ride in training, but even familiarity with the track and a gradually approaching finish in Alta was no match for the headwind, pain and exhaustion I was suffering after three and a half sleep deprived days of cycling.

While Team Superior had encouraged me to keep riding past Suossjavri, the seven hours it eventually took to get to Jotka, convinced me I was so depleted that if I attempted the last stage I might crash, jeopardizing Team Superior’s chance of finishing before the cut-off.  What’s more Jotka is an arctic oasis hidden deep in windswept landscape where nothing but endless marshland and a few distant mountain tops buttresses the horizon.  After 658km and 84 hrs, I was out – allowing the warmth from the log fire and a cooked breakfast to recharge me as I dozed in my sweat soaked kit on a couch.
So what were the lessons learned from the experience – that most brutal of teachers.

There is no doubt we were all hurting at Jotka.  In my case, my back, feet, knees and legs had all held up well.  Serious swelling of my lower legs only kicked in later that evening, but it didn’t stop me walking about or getting down to the Ishavskraft Banquet and prize ceremony.  My hands had taken a beating from the road vibration and were numb from the palms to the fingers.  I still feel some lost sensitivity six months later.  However, on top of the general tiredness, the overriding pain was from the saddle area.  It’s hard to explain exactly how sore that area gets, as there were definitely no saddle sores, just bruised bum bones and chafing of the undercarriage that no amount of chamois cream can sooth.  While it would be at least a week before I’d dare sit on a bike seat again, the general tiredness passed very quickly - following breakfast at Jotka, a couple of hours sleep and a few more cups of coffee I was beginning to wonder why I’d stopped.

Was there anything else I might have done to get myself over the line, or advice that other teams preparing for the OF700 might like to consider?

Lesson 1: Get your head right.  Once I could no longer complete the event with Tom and the weariness and pain became intense the goal to finish waned.  It was way too easy to find excuses and let the Team Superior boys continue without me ... I’m slowing down … they are speeding up … they are not hurting as much … I’m going to crash and they are not going to finish … this is far enough … I have nothing more to prove … I don’t need the finisher T-Shirt!  What’s your Plan B?  What new mind games can you conjure to stay focused at 600+ Km?  Take a break.  Regroup.  Tape your mantra to the handlebar, repeat it over and over and finish!

Lesson 2: You are what you eat.  The race organisers estimated the fastest time would be around 60 hrs, including compulsory breaks and feed stops.  The winning time was 74 hrs – a 25% overshoot.  The last team to complete the course finished one hour before the cut-off, after 95 hrs in basically ideal conditions.  Plan breaks to refuel and enjoy the plentiful food on offer at every checkpoint.  Continue to eat regularly and carry enough calories and variety for anything up to 10 hrs between checkpoints.

Lesson 3: Gear up.  Don’t attempt this race on a hard tail.  The rocky tracks are unlike anything you are likely to have ridden anywhere else in the world.  The entire surface is essentially remnant glacial rubble, partially overgrown with arctic scrub, crossed by rivers and bog that drain the copious snow melt all summer.  Compliant dual suspension, wide diameter tyres with moderately aggressive tread, toughened side walls, low air pressure, carbon rims, spare spokes, a plush or cut-out seat are all highly recommended.  Wide-ratio 1 x 11 gear configuration is probably simpler and easier to keep clean than a 2 x 10 configuration.  Widened handlebar grips will help dampen road vibration and provide more hand hold variation.  Even with good weather, there will be times when you will be cold.  Full cover Gortex® riding jacket and pant shell, a dry wool thermal, headgear and a mosquito head net (or two, they tend to get lost) are minimum kit requirements to carry at all times[1].  If not for the weather, to keep the voracious mosquitos off when you stop for repairs or to eat.  Abundant chamois cream to reapply at each checkpoint!

Lesson 4: Fly by wire.  We used a GARMIN GPSMAP 64s for navigation.  The screen needs to be on all the time so you don’t miss subtle changes in direction of the track (when you can find one).  Battery life is a critical factor.  We used and carried replacement lithium AA batteries and got at least 12 hours’ life out of each fresh set.  The button controls are ideal for use on rough terrain, in rain and with cold hands, and are an advantage over touch screen controls in my view.  The satellite reception is excellent and map updating fast.  GPS systems use a different logic to bike computers, so if you are not familiar with them make sure you get plenty of practice loading maps, navigating and reading the map at different scales before you start.  You will also need a decent Wifi connection to download the GARMIN maps, extra cable ties and gaffer tape to secure the mount to the head stem.

Lesson 5: A little help from friends.  We could not have begun this odyssey without the support of our partners and enormous encouragement from friends and family around the world.  From the warmest hospitality in Alta, Conny and the OF Team’s regular updates, the Full Rule boys for fixing some last minute mechanical glitches, Team Superior and their support crew for taking me along and Tom’s willing and unreserved commitment to an expedition unlike any other, for a laugh and a genuinely epic experience in the rawest arctic wilderness.

The OF700 is much more an adventure race on a bike than a traditional mountain bike race – something we were ready for.  We may have been a bit crazy to begin with, or to fear we might see polar bears along the way, but we were privileged to take on this challenge and to be embraced by the arctic people and their formidable homeland.  If you are into extreme adventure, why not give it a try?  You can’t fail.


[1] Note: refer to current Race Regulations for all mandatory equipment requirements.

Simon Vandestaadt Of700 Pre-Race Artikkel 2015

2015 er mitt eventyrsår. Jeg er 50 år og har besluttet meg for til å reise og sykle. Heldigvis er kona med på ideen og ungene er voksne og selvstendige. Vi har stort sett bodd i Australia, men i år har vi muligheten til å bo en stund i Tromsø.

Jeg elsker å utforske – jo villere, jo bedre. Muligheten til å gå seg bort for så å finne veien igjen. Muligheten til å teste seg selv både fysisk og mentalt, suksess ikke garantert. Jeg får inspirasjon av menneskene jeg møter på turen; nysgjerrige tilskuere, entusiastiske medhjelpere, andre reisende og deltakere.

Derfor ble jeg glad da jeg oppdaget at et av verdens tøffeste MTB ritt, Offroad Finnmark 700 var holdt like ved døra (vel, nesten) den 28 juli!

Offroad Finnmark 700 (of700) har start og mål i Alta (kun 400km nord for Tromsø), og består av 700 km MTB ritt på kjerreveier og stier over et fantastisk arktisk landskap. Noen steder må syklistene navigere etter GPS og bære syklene over myrer, bekker og elver. Da det er sommer, er det generelt varmt og lyst 24 timer i døgnet, men været kan også endre seg dramatisk, med langvarig regn og temperaturer under 5C.

Siden of700 er en lagkonkurranse, måtte jeg finne en annen ekstrem racer som også ville sette pris på utfordringen. En som hadde den fysiske kondisjonen og nok selvironi til å le av oppturer og nedturer som hører med tre dager med non-stop sykling. Ved en tilfeldighet har en gammel sykkelkompis vært basert i Belgia de siste årene. Tom, en dyktig ekstrem racer, har også plassert i sin aldersgruppe i lokale triatlon, og hadde lyst til å se litt av Skandinavia også.

Tom har ikke toppet min rekord for de fleste geler spist i et enkelt ritt (18), men en gang matchet jeg han på MTB etappen i 2011 Lorne Adventure rittet. Det var min eneste etappe (del av et stafettlag) mens Tom hadde fullført både, svømming, padling og løping før syklinga startet. Altså er vi ganske likt matcha …

Vi er begge "old-school" og elsker å være ute – sykle landeveissykkel, terrengsykkel, løpe eller padle, uansett vær. Tom har en lavmælt tilnærming til sin trening og arrangementer. Ingen fancy datamaskiner eller power meter, bare rak i ryggen og stå på. Jeg er relativt ny til ekstremsport, men ble inspirert av villmarka mens jeg bodde i Papua Ny-Guinea og utforsket mange isolerte områder til fots og med terrengsykkel.

Etter flere e-poster fram og tilbake, ble jeg glad da Tom sa ‘Ja’ til å bli med meg på of700. Så gjenstod bare oppgaven med tusenvis av trenings økter og enda mer pressende å finne et navn til laget. Vi ble enige om "Euro-roos" ... forhåpentligvis sykler vi bedre enn kreativiteten tilsier. Euro-roos er det første og eneste australske laget som forsøker seg på dette maraton rittet.
 Sammen håper vi at vi har det som trengs for å fullføre of700, som et lag, som venner, med et smil, med tilfredsstillelsen av å overvinne noe ekstraordinært og med mange nye vennskap. Vi ser frem til å møte resten av Offroad Finnmark deltakerne og ta del i eventyret.

Fra deltakelse i andre ritt rundt om i verden:

Offroadfinnmark 300km 2011 - av Daniel Strand

Min historie om målsetting, forberedelser og gjennomføring av of300 2011

Det er vinter (mars måned) og skisesong avslutning i Tromsø med norgesmesterskap i 50 km friteknikk. Jeg treffer Kjetil Johansen, tidligere vinner av OF 300km og rekordholder på Trondheim - Oslo landevei, i smøreteltet etter målgang. Vi prater om sesongen som har vært og om den som kommer. Offroadfinnmark blir snart et tema. Hvorfor ikke gjøre et forsøk på 300 km. Rittet gjennomføres som en lagkonkurranse hvor hvert lag må bestå av 2 eller 3 ryttere (www.offroadfinnmark.no ). Kjetil vant dette rittet på lag med Daniel B Leirbakken i 2010. Vi blir snart enige om at vi vil gjøre et forsøk. Målsettingen er å gjennomføre rittet på kortest mulig tid og helst raskere enn noen har gjort det før.

Kjetil og Daniel Leirbakken vinner of300 2010

Hva må til for å klare dette?
Rittet foregår på Finnmarksvidda, i det som omtales som indrefileten av offroadsykling i landsdelen. 300 km er i seg selv en meget overkommelig distanse, men når snittfarten er mellom 10 - 15 km/t blir den totale konkurransetiden nesten ett døgn.
Hvordan forbereder man seg til en slik type konkurranse?

1. Kjørestyrke i forhold til å kunne holde høyest mulig snittfart over lang tid er i høyeste grad viktig.
2. Ernæring, hvordan holde næringsbalansen under så mange timer aktivitet?
3. Utstyr. I dette rittet er det fulldempet sykkel som gjelder.
4. Skaffe seg erfaring med løypa og hvilke forhold som møter en underveis.

Forberedelser: Trening, ernæring, sponsor og handler
April og til dels mai måned gikk med til variert trening på ski, løp og etter hvert mere spesifikk sykkeltrening i terrenget hvor løypa ligger. Både jeg og Kjetil er bosatt i Finnmark; Jeg i Alta og Kjetil i Vadsø. Vår første treningssamling i Alta fant sted 8.-9. juni deretter 18.-19. juni og 11.-12. juli. På disse treningsøktene syklet vi lange turer i terrenget hvor løypa til OF går. Faktisk gjennomførte vi hele OF 300 to ganger før rittstart 23. juli. Syklene vi valgte var Trek Gary fisher superfly 100 elite. Dette er en tanks av en offroadsykkel, 29 tommers hjul, den sluker terrenget rett og slett. I tillegg var den lokale Sport1 butikken i Alta svært behjelpelige med å levere utstyr langt utover butikkens ordinære åpningstid.
Når det gjelder ernæring falt vi på å bruke måltidserstattere fra Herbalife i kombinasjon med brødskiver og feit laks fra Altafjorden. "Rocket fuel" er en blanding av Herbalifes måltidserstatter, sportsdrikk og urtete. Dette er virkelig flybensin for kroppen når den holder på å slokne. I treningsperioden før rittet var vi meget fokuserte på dette med ernæring. Høy grad av fettforbrenning er nøkkelordet når konkurransetiden er så lang. Her har nok mange ryttere mye å lære. Det hadde i hvert fall jeg.
DnB NOR ble etter hvert hovedsponsoren vår. De bidro med en solid sum penger + at de dekket utgiftene for påmelding til rittet. Dette gjorde også sitt til at vi kunne gjøre såpass grundige forberedelser. I tillegg til dette "ansatte" vi en handler til å serve oss underveis i rittet. Dette for å optimalisere sjekkpunktstoppene og unngå unødvendig bruk av tid. Ole Sigleif Johansen, kjent fra hundekjørermiljøet var vår utvalgte mann. Han kjenner terrenget og konkurranseformen godt.

Den siste innspurten
Siste gjennomføring i traseen til rittet fant sted 11.-12. Juli. Vi syklet hele runden fra Alta, via Gargia, Suolovuobmi, Maze, Suossjavri, Nedre Mollisjok, Jotka, Sorrisniva og tilbake til Alta. Med en overnatting underveis hadde vi en sykkeltid på i overkant av 20 timer. Alt fungerte perfekt. Utstyr, kropp og ernæring var på plass. Og dette er en rimelig god følelse kun 11 dager før rittstart. Vinnertiden fra året før var på 22 timer og 39min. Altså hadde vi den klart innen rekkevidde.
Tilbake i Alta etter gjennomført runde ble vi enige om planen frem mot rittstart. Kjetil hadde en klar plan på at han skulle sykle NM i rundbane i Horten helgen før offroadfinnmark. Jeg selv følte kun for å hvile noen dager med familien på hytta.

Knust kneskål endrer planene
Lørdag 16. Juli. Jeg slår på tråden til Kjetil for å høre resultat fra dagens NM ritt. Jeg er spent på å høre hvordan formen var etter 300 km-turen vår to dager i forveien. Kjetil tar telefonen og jeg hører straks at ikke alt er supert. "Eg har dårlige nyheter Daniel, eg har knust kneskålen, vet ikke hva eg skal si, beklager Daniel"! Det var en meget kort samtale. Det er bare ikke sant! Men joda, det var det. Maks uflaks for oss, men ikke minst for Kjetil. Etter samtalen fyker det en del tanker gjennom hodet. Når man har hatt et ensidig fokus mot en konkurranse i nesten 4 måneder blir ting litt rart når plutselig alt blir snudd på hodet. Det som i lang tid har vært innøvd til nærmest å skulle foregå på autopilot skulle ikke lenger bli noe realitet. Jeg bestemmer meg for at jeg uansett vil gjennomføre rittet alene. Jeg vil bevise, aller mest for meg selv, at forberedelsene vi har gjort er gode nok til å kjempe i toppen på dette rittet og aller helst vinne.

Ny makker kommer fort på plass - Håvard er med på laget
Etter å ha vært i kontakt med rittledelsen blir vi enige om at offroadfinnmark skaffer meg en ny makker. Å sykle alene er et ok alternativ, men da utenfor ordinær konkurranse.
Jørund Greibrokk gjør unna noen telefoner og med det er ny sykkelmakker på plass: Håvard Hansen, mest kjent fra lange løp på ski, som er en overkroppsidrett. Altså litt motsetning til det vi skal i kast med på offroadfinnmark. Men tanken er spennende, og jeg omstiller hodet raskt på at vi blir et godt team. Er man habil på lange løp i langrenn, så er kapasiteten på plass.
Håvard ankommer Alta torsdag før rittstart. Han får et lynkurs i hva som er min plan. Sykkel, klær og mat står klart og venter på å bli tatt i bruk. Håvard er litt skeptisk på å sykle på helt ny sykkel, men jeg får overtalt han etter en liten runde i deler av traseen torsdag kveld.
Fredag 22. Juli. En dag som kanskje ikke først og fremst vil bli husket som dagen før starten på offroadfinnmark 2011. Etter ryttermøtet på formiddagen slår nyhetene fra Oslo ned over oss. Sykling blir plutselig ikke viktig. Denne dagen blir lang. Pakking av følgebil, sekker og påfyll av drivstoff i kroppen. Det er så utrolig deilig å endelig få realisert det som har vært fokus i lang tid. Nå er det bare selve sykkelturen som gjelder.


Endelig i gang - med en uheldig start
Lørdag 23. Juli. Utøya tragedien legger en stor demper på arrangementet og tilværelsen generelt. Arrangøren velger likevel å arrangere rittet som planlagt, tror det var en smart avgjørelse. Idrett er noe av det som fører oss mennesker sammen. La oss fortsette med det.
Kl. 14.00 går startskuddet. Vi følger E6 fra Alta sentrum mot Bossekop, en strekning på ca. 4 km. Derfra går ferden ut i terrenget. Vi følger en av byens mange skiløyper det første strekket. Etter bare ca. 3 minutters sykling i terrenget holder vår ferd på å ende. I det store feltet med ca. 100 ryttere er det en som mister hodet, gjør noen hasardiøse forbikjøringer, og der blir jeg meid over ende. Håvard blir dratt med i krasjen. Alt skjer veldig raskt, og uten å tenke meg om er jeg på beina igjen." Gikk det bra Håvard"!!? er min første kommentar. Joda, men sykkelen er ikke bra. Jeg sykler bort til han, kjedet ser ut som et åttetall. Vi fikser det og kommer oss på syklene igjen. Utrolig at det gikk så bra som det gjorde. Så for meg brukne bein både her og der, men litt flaks skal man vist ha.

I hælene på Daniel og Stig i Team XL Bygg
Etter uhellet blir ting satt litt i perspektiv. Her gjelder det å holde fokus. Vi mistet kanskje 4-5 minutter på krasjen. Det i seg selv er ingenting i denne konkurranse. Dumme som man er prøver vi å ta igjen det tapte på kortest mulig tid. Vi sykler forbi omtrent alle lagene (føltes i alle fall slik) i løpet av kun kort tid. I det vi ankommer Gargia fjellstue, det første sjekkpunktet, er vi samlet med hovedfeltet. Kun et lag har stukket av fra resten; Team XL Bygg. Dette er et lokalt team med to av fylkets beste terrengsyklister, Daniel B Leirbakken (vinner av OF 300km 2010) og Stig Misund (syklisten med lengst bein i Alta). Disse opparbeider seg etter hvert et forsprang på 3 minutter til neste sjekkpunkt, Suolovobmi fjellstue. Håvard og jeg ankommer på andreplass, ca. 2 min foran nærmeste utfordrer. Løpet har satt seg. Og jeg føler en indre ro på at vi har kontroll på rittet. Terrenget som ligger foran oss har gått gjennom hodet mitt mange ganger denne sommeren. Jeg vet utrolig godt hva som kommer og hvordan vi skal gjennomføre det. Håvard har kjørestyrke og ligger mye i front det neste strekket. Ca. 28 km på til dels god grusvei. Vi sykler ikke fort, men vi holder en jevn fart som jeg mener er fornuftig. Håvard vil gjerne dra på litt fortere, men jeg klarer å bremse han noe. Vi ankommer Masi. «Dere er 7minutter bak lederne!!» OK, det var mye tenker jeg, men la gå. De kan ikke være så mye bedre enn oss. Satser på at de tar i litt for mye. Sjekkpunktstoppet går raskt. Vi har litt teknisk trøbbel etter uhellet i starten. Håvard mangler flaskeholder og jeg har en girskifter som krangler. Men utstyret fungerer ok nok til å fortsette uten lengre stopp.
Vi drar ut fra Masi med en klar plan på at det er nå rittet virkelig starter. Neste sjekkpunkt ligger 35 km foran oss. Det er skikkelig offroadsykling 95 % av distansen. Vi gleder oss, i alle fall jeg. Dette strekket kjenner jeg godt. En del stigning i starten, så er vi oppe på vidda igjen. Tørt og fint i traseen i år. Vi flyter av gåre på våre 29" sykler. Jevn og god fart. Ikke for stort kraftforbruk er fokus, samtidig som vi jobber med å holde så høy fart som mulig. Høres kanskje rart ut, men dette er faktisk mye av hemmeligheten med det å lykkes i denne konkurransen. Det er når man passerer 7-8 timer, kroppen og hodet er forsynt med sykling, det er fortsatt langt igjen. Sykle jevnt, konkurrentene er også like sliten. Ikke stopp unødvendig. All stopp er tapt tid. Sykle heller sakte, og hold det gående fremover.

Sorrisniva. Foto: Hermod Finjord

Inn til obligatorisk stopp i Nedre Mollisjok
Vårt første flate dekk kommer på dette strekket. Jeg punkterer bakdekket. Ok, vi handler raskt. Dette har vi øvd på seinest i går. Ca. 3 minutter bruker vi på slangeskiftet. Ikke så verst. Men allikevel tap av tid. Vi vet at konkurrentene der foran holder stø kurs og god fart. Vi tar ikke innpå, kan ikke se dem foran oss. Men hvor mye avstanden er kan vi ikke vite. Vi ankommer neste sjekkpunkt. Dere er ca. 13 minutter bak. Team XL bygg har tatt hvile på Suossjavri fjellstue. 2 timer obligatorisk stopp. Vi passerer dem i terrenget. Vårt team, DnB NOR har besluttet å hvile på neste sjekkpunkt, Nedre Mollisjok fjellstue. 13 minutter bak, det er mye. Er de virkelig så mye bedre enn oss? Ikke mulig. De må ha startet for hardt. Vi er ca. halvveis i rittet og vi ligger 13 minutter bak. Det høres mye ut, men ting skjer fort på vidda og 13 minutter er ikke mye hvis du flenger ett dekk eller knekker en sykkelramme.
Vi kruser på videre. Det er seint på kvelden. Klokken passerer 23.00 før vi ankommer Nedre Mollisjok. Strekket inn fra Suossjavri er lett syklbart. God grusvei, noe steinete. 28 km på 1time og 22 min. Følelsen av å skulle kunne hvile i to hele timer er ganske god. Kroppen min skranter litt. Jeg har en liten blødning i låret (lårhøne) etter velten i starten. Så låret er ganske stivt i det vi sjekker inn på fjellstuen.
På sjekkpunktene skal vi jobbe effektivt. Her er det mest mulig hvile som gjelder. Handler Ole Sigleif jobber på spreng for at jeg og Håvard skal ha det best mulig. Sykkelvask, teknisk sjekk, mat, pakk av sekk og motivasjon står på jobblisten hans. I tillegg har vi massør på stedet. Vet ikke om man kan si at det var godt med massasje, men for restitusjonen er det lurt. Det blir tid til en liten dupp på sengen etter dusj, mat, massasje og mere mat. Jeg ligger i sengen og tenker på resten av løypa. Akkurat her var jeg for 11 dager siden. Da på trening med Kjetil. Terrenget ut fra sjekkpunktet er preget av mye sand og ganske tungt terreng, lav fart. Det blir tøft, men samtidig ser jeg frem til det. Jeg vet hva jeg går til. Og de som skal sykle fortere enn oss må sykle fort. Jeg sovner i 2 minutter mens jeg tenker på dette. Bråvåkner i det Håvard slenger seg i øver køya. 194 cm og 94 kg mann legger seg nedpå. Han har imponert meg så langt. Han sykler godt og samtidig virker han ikke synlig berørt av det vi har vært igjennom.
Det er 30 minutter til vi kan starte ut. Viktig å ikke sløse bort unødvendig tid så vi må starte på sekundet. Neste lag ankommer sjekkpunkt. Team Milslukeren, de er ca. 1,5 time bak oss.
Ganske nøyaktig 13 minutter før vi får lov å starte ut fra sjekkpunkt suser team XL bygg forbi, sjekk inn-sjekk ut roper de!! Ok, klokken har for lengst passert midnatt. Vi skal ut i sommernatten å jakte teten i offroadfinnmark. 13 minutter bak fortsatt. Team XL bygg imponerer, taper vi for dem er de bedre enn oss.

Endelig i tet
Vi er i gang, vi skal passere Finnmarksvidda på østsiden av den store Iesjavri-innsjøen. Neste sjekkpunkt er Jotka ved vei, ca. 4 timer foran oss. Sanddynene ut fra sjekkpunkt har jeg kalt "Sahara". Her gjelder det å få sykkelen til å gå rett frem. Vi sykler uten å si så mye til hverandre nå. Begge er fokuserte på å sykle effektivt. Ikke sløse med krefter, «sykle fort sakte» heter det. Etter 1,5 times sykling skjer det som jeg hadde ventet på en stund. Vi får øyekontakt med tetlaget." Se der Håvard"! Håvard tror jeg peker på en rein som beiter ved siden av sporet. Nei da, Team XL Bygg i silhuett på vidda. En deilig følelse. Vi er kun 4 minutter bak. I løpet av 20 minutter har vi kontakt. Vi passerer uten at de viser tegn til å ville henge på. Vi sykler uten å snu oss en stund. Til slutt må jeg snu meg. Vi leder med i alle fall 10 minutter. For første gang på turen skinner sola. Klokken er 03.00 på natta. Når man er sliten blir følelsene ekstra sterke. Men en liten klump i halsen sier jeg til Håvard. "Denne følelsen kan ikke kjøpes for penger"! Å lede rittet, vi har overtaket. Vi har mye krefter igjen. Å så godt. Sånn kan idretten være. Det går opp og ned, men som oftest gir den opplevelser og minner som varer livet ut. Akkurat som denne natta på Finnmarksvidda i lag med en søring.
I det vi ankommer nest siste sjekkpunkt får vi vite at vi leder med 13 minutter på neste lag. Vi fortsetter mot Jotka fjellstue, nå går det fort. Sjekk inn-sjekk ut!! Vi vil ha så stort forsprang at vi virkelig kan nyte innfarten mot Alta. Underveis i rittet brukte jeg mobiltelefon for å motta sekundering i forhold til konkurrentene. Kjetil var på tråden ganske hyppig i dette tidsrommet. Vi opparbeidet oss en ledelse på ca. 50 minutter mot neste sjekkpunkt. Vi velger fortsatt å sykle jevnt og effektivt, men vi tar ingen sjanser. Går heller av sykkelen enn å risikere å ødelegge noe.

I mål - som vinnere
Sorrisniva er navnet på siste sjekkpunkt. Vi leder med nesten 1 time på neste lag, og det begynner virkelig å gå opp for oss at det blir seier. Ca. 1,5 time sykling igjen. Det er seigt, og vi bryter ikke lydmuren inn mot Alta sentrum. I det vi nærmer oss mål, ser jeg på klokken. Tar vi en siste spurt så kommer vi under 19 timer sykkeltid. Tiden ble 20 timer og 59 minutter, av dette 2 timer og 8minutter på sjekkpunkt. Følelsen av å passere mål etter så mange timer i terrenget er rett og slett rå. Den må oppleves!!
Premier og oppmerksomhet fra media kommer som en bonus i tillegg til opplevelsen av å virkelig lykkes. Slike følelser må man slite litt for å kunne oppleve. Offroadfinnmark er absolutt et slikt slit.
I etterkant av rittet går mine tanker til de som ikke hadde det like trivelig som meg denne helgen. Idrett er uviktig i den store sammenhengen. Men idretten er også en viktig støttespiller når verden ellers virker ufattelig urettferdig.
Nå åpner snart påmeldingen for neste års ritt. Jeg kan ikke love noe deltakelse igjen allerede i 2012. Kan gjerne sutte på seierskaramellen en hel sommer, så god er den!
Takk til støttespillere i familien, Håvard Hansen, Kjetil Johansen, DnB NOR, Sport1 Alta og Ole Sigleif Johansen for en uforglemmelig tur på vidda sommeren 2011.