Møte mellom OF og OV 6/7 januar 2016

Oddleif Nybakke fra Offroad Valdres forteller :

Jeg og Ole Christan reiste fra Fagernes kl 0600 onsdag, som vanlig gikk praten livlig. I bilen til Gardermoen løste vi mest verdensproblemer, og ettersom vi skulle fly i to timer hadde vi god tid til de siste forberedelser på flyet. Vi satte opp en del punkter som vi ønsker å få svar på, men vi var veldig usikker på hva som møtte oss. Vi har liksom bare kuppet en suksesshistorie, men de har jo invitert oss til samarbeid så ille kunne det ikke være. Dette pga en e-post OC hadde sendt til dem, der vi fortalte dem om våres tanker og idéer.

Vi blir møtt av Conny (Conny er fast ansatt og jobber med alt) på flyplassen, og allered kl 1100 er vi i gang med møtevirksomheten, samtidig som Conny byr oss på en enkel lunch. Etter hver kommer daglig leder for SmartDok og vi får høre litt om livetracking utfordringene. Ferden går videre til en liten nisje sportsbutikk som heter Full Rulle ( ikke kjedetilknytning) som er en av deres hovedpartnere. Full Rulle betaler ingen ting men de stiller med gratis sykkelservice, og drifter den delen av arrangementet.

Etter et raskt møte der er det tid for arbeidsmiddag med Conny og daglig leder Jørund i Offroad Finnmark. Vi spiser grillet tørrfisk, og jeg OC er i himmelriket. Dette var  fantastisk. Vi var nok skjønt enige om at en rødvin hadde smakt til dette. Pga av at daglig leder Jørund Greibrokk er en travel mann,  så ble dette et meget effektivt møte der vi fikk spikret ett offisielt samarbeid mellom OF og OV. (Jørund Greibrokk er Assisterende Instituttleder HHT.)            

Klokken 1840 var møtet over, avtalen var at vi måtte møte kledd til fatbike tur kl 1910 i resepsjonen på hotellet. Her gikk det i ett, vi har ennå ikke hat en pause fra kl 0600….Men siden vi jobber gratis, så er det viktig å være effektive :-)

Hverken jeg eller OC hadde gledet oss voldsomt til fatbike tur i 22 minus. Begge hadde sommer-sykkelsko. Trubaduren hadde allerede begynt i baren, da vi sto klare for å ut i kulden. Vi ble møtt av en trivelig kar som heter Jon Vidar. Jon Vidar er han som legger rutene i OF, Jon Vidar er også rektor på Alta vgs og er en skikkelig friluftsmann.

Jon Vidar tok oss med til Bente (vinner av mix  of300 i 2015), der skulle vi låne en fatbike, samt at vi skulle starte turen der. Bak huset hennes gikk lysløypa, forøvrig ei skiløype som gikk gjennom hele sentrum i Alta. Jeg og OC var nok litt lunkne (eller kalde) på det tidpunktet. Hvor spennende er det å kjøre fatbike i ei lysløype? Men hvor feil kan vi ta? Med 150 fatbike sykkelister i Alta, så var ikke skiløypa noe tema. De hadde laget egne løyper ved å gå på truger med bildekk bak, og snøskuter på en del plasser. Vi kjørte med egen lykt, det var en fantastisk løype som var bygd på en genial måte. Kulda var med ett glemt, og vi var i himmelriket igjen. Jeg og OC boblet over av idéer, og fatbike kom plutselig på handlelista. For en en opptur! Dette er idéer vi skal jobbe videre med Valdres.  For dem som lurer, ja vi så nordlyset.

Blide og fornøyde kom vi tilbake til start der Bente bor. Nå gledet jeg og OC oss til barbesøket. Men neida, Jon Vidar visste at Bente hadde bursdagslag, og da måtte det være mye god mat der. Vi dundre svette inn i stua, og i det vi får åpnet våre stivfrosne øyne så stirrer omtrent 15 damer og en Gordon-setter (var forresten en hunn det også) på oss . Dette var en sprek gjeng, og de fleste av de var med i en jentegruppe som kaller seg 71 grader nord klubben. Hilde som også var der, var deltaker i 71 grader Nord 2015.

Vi fikk god varm suppe, nydelig kaffe og bursdagskake. OC hintet  om konjakk på dette tidspunkt. Dette ble et meget nyttig  og hyggelig møte, dette var damer som hadde kjørt of300 flere ganger. Vi fikk masse tips som vi kan ta med oss videre. Best av alt, de ønsker å besøke oss i Valdres.

Klokken 2338 leverer Jon Vidar oss på hotellet, nå har vi holdt på i 18 timer. Nå må vi i baren, bare en rask dusj først. Etter 10 min banker OC på, vi ender opp med ett par Mack øl hver på hotellrommet sammen med 2 poser tørrfisk snacks. Barturen får vi ta neste gang vi er Alta, for er det en ting som er sikkert dit skal vi tilbake sommer som vinter.

Neste morgen en lang hotellfrokost, møte med lokalavisen og Conny kl 0930. Møtet ble avsluttet klokken 1100, og vi reiser til flyplassen med taxi kl 1110. Flyr avgårde fra Alta klokken 1140. På flyreisen hjem bruker vi en time på evaluering av de viktigste punktene. Men de små hodene våres stappfulle av inntrykk fra det siste døgnet.

Konklusjonen er kort og grei. Dette overgikk alle forventninger. 

OF300 - "the toughest 300km mountain bike race in Europe if not the world" 2015

By Michael Bottom, England

Sitting in the airport counting mosquito bites to pass the time (already over 100 just on my arms.. which had long sleeves all the way!) it gives me a time to sum up the race;

As some of you will have seen on strava, unfortunately no we didn't finish the race. We successfully completed 265km of the route in 42 hours but at 12:00 on Saturday, while climbing one of the the last plateaus up came a Norweigen man from race control on a quad bike to basically to say "time is up"... seems harsh with only 35km to go, 10 of which is all downhill to the finish but it is a race and all races have cut offs.. and at the pace we were going, we were looking at another 4 hours.. so it is what it is.

Its worth mentioning that the organisers are very proud of the fact that the race is incredibly difficult and because there was a high percentage of finishers last year, this was the hardest course they had ever set! typical! We simply didnt start quick enough, too busy enjoying the adventure and then we just got slower and slower with fatigue and all the aches and pains that come with 2 days of continuous cycling.

With my competitive mind, it does feel like a disappointment in terms the of the race, that we failed to reach our goal. They hold this race very highly in their thoughts and are very strict about who earns the rare finishers jersey, our chance was there to have one, I have no doubt we would have finished, (even with Paul's tantrums 😜 forgive me...there was a period of time he was in too much pain to even get on the bike for a few hours, body broken he soldiered on like a true warrior) but we simply ran out of time.

In terms of an adventure however, this is up there with one of the best I've done... we got to see Norway in a unique way, I have never seen wilderness like it. We cycled for 2 days and only saw people at the checkpoints, and we cycled for up to 8 hours between checkpoints, amazing. At points it was so remote that looking for hundreds of miles in every direction was nothing but mountainous plateau and forest, no sign of manmade things whatsoever and 24hour sunlight to enjoy it all!... its probably a good time to mention the fantastic race support.. being out in such a place would be incredibly dangerous if something went wrong, but knowing that we were being tracked and there were locals with all terrain vehicles willing to drive out there to support us, gave us that relatively "safe" feeling to enjoy the place. Even when our GPS died 30km from the next checkpoint we were able to speak to control and arrange for some batteries to be brought to us in the wilderness, thats why this race is so highly recommended.

I cant do justice to what it felt like mentally and emotionally to keep progressing through this one, certainly tougher than the ultras I've done at home, one way of putting it is that after talking with lots of other competitors, im not the only one who saw animals and people that just turned out to be rocks, even from a few feet away. maybe its the 24hr sun, but you can definately relate to stories of trolls and things!

A great memory I already have is sat on a very comfy couch in Jotka checkpoint (250km) after a 9 hour section through our second "night" over a infamously endless wilderness section we reached a beautiful little farm house only accessible by boat across the lake or all terrain vehicle, cut off completely in the winter, I sat eating amazing soup with 250km in my body, struggling to keep my eyes open...chatting to the home owners, friendly as ever, even after 3 days of supporting riders...its those times that confirm why we do this kind of thing.

It has helped me to realise that you can't win them all in this game.... no matter how hard you try, some things are just out of your control.. all you can do just is remember how much fun you had while doing it.

My hat comes off to the 700km riders... You know a race is insane when they measure the finish times in days rather than hours... saying that, part of me does wonder what it would be like. Uttrykksikonet wink

Paul Coward, England of300 2015

Firstly I would like to thank everyone who has donated money to the Motor Neurone Disease Association charity. We have managed to raise just over £750 which is just short of the £1000 target we had set but we are really pleased with that. Secondly thank you to all the messages of support we received on the run up to the race I found it quite humbling to read through them all. Now onto the race, as some of you may be aware we actually failed in completing the ride in the allotted time being timed out just 35km from the finish line, frustrating because not only had we slogged our way round 265km of very tough terrain but we knew that the final 10-15km was down hill and we was having it taken away from us.

This well organised race is an excellent opportunity to ride in some of the most remote landscapes where in parts you can ride/walk for up to 9 hrs without any sign of life, no people, no roads, no buildings, no electricity pylons but due to every rider being tracked via satellite if the shit hits the fan race organisers are able to find you (although when the power lead attachment to the tracking device broke and the batteries to our GPS ran flat there was a slight worry we was going to just disappear off the map). After having some batteries donated off a passing team we was back up to speed.

Thanks have to given to all the volunteers who work the check points along the route. These checkpoints (tents at the side of the road, schools,peoples homes, even a reindeer barn) placed approximately every 55 km were a welcome releif offering food and drink and in a couple of cases a mattress where you could lie down for 40 mins. All these checkpoints were staffed by volunteers who were happy to chat and make you a hot drink or get you some food before sending you on your way.

The experience of cycling for over 30hrs (including rest/checkpoint stops) and for it not to go dark
can soon start to mess with your head. People who were just up the track were as you approached actually rocks. The 2 race marshals we both saw at the top of a hill turned out to be trees. But watching the sun set around 1am then watching it rise again around 3ish is an experience I wont forget.

Finally thanks to Michael Bottom for being the only one daft enough to do the ride with me and for nursing me through my little strop (lasted about 5 hrs) which culminated in me throwing the bike after a slo-mo crash onto rocks because I was too tired to clip out of my pedals. A great few days spent in a beautiful Country where we met some excellent people.

Strava results: 165.3 miles, cycling time 32.55.12, Climbing 32,759 ft, calories burnt 14,579.

Offroadfinnmark this year it wasn't meant to be but will be back next year to finish.

Thanks.

Simon Vandestaadt Of700 Pre-Race Artikkel 2015

2015 er mitt eventyrsår. Jeg er 50 år og har besluttet meg for til å reise og sykle. Heldigvis er kona med på ideen og ungene er voksne og selvstendige. Vi har stort sett bodd i Australia, men i år har vi muligheten til å bo en stund i Tromsø.

Jeg elsker å utforske – jo villere, jo bedre. Muligheten til å gå seg bort for så å finne veien igjen. Muligheten til å teste seg selv både fysisk og mentalt, suksess ikke garantert. Jeg får inspirasjon av menneskene jeg møter på turen; nysgjerrige tilskuere, entusiastiske medhjelpere, andre reisende og deltakere.

Derfor ble jeg glad da jeg oppdaget at et av verdens tøffeste MTB ritt, Offroad Finnmark 700 var holdt like ved døra (vel, nesten) den 28 juli!

Offroad Finnmark 700 (of700) har start og mål i Alta (kun 400km nord for Tromsø), og består av 700 km MTB ritt på kjerreveier og stier over et fantastisk arktisk landskap. Noen steder må syklistene navigere etter GPS og bære syklene over myrer, bekker og elver. Da det er sommer, er det generelt varmt og lyst 24 timer i døgnet, men været kan også endre seg dramatisk, med langvarig regn og temperaturer under 5C.

Siden of700 er en lagkonkurranse, måtte jeg finne en annen ekstrem racer som også ville sette pris på utfordringen. En som hadde den fysiske kondisjonen og nok selvironi til å le av oppturer og nedturer som hører med tre dager med non-stop sykling. Ved en tilfeldighet har en gammel sykkelkompis vært basert i Belgia de siste årene. Tom, en dyktig ekstrem racer, har også plassert i sin aldersgruppe i lokale triatlon, og hadde lyst til å se litt av Skandinavia også.

Tom har ikke toppet min rekord for de fleste geler spist i et enkelt ritt (18), men en gang matchet jeg han på MTB etappen i 2011 Lorne Adventure rittet. Det var min eneste etappe (del av et stafettlag) mens Tom hadde fullført både, svømming, padling og løping før syklinga startet. Altså er vi ganske likt matcha …

Vi er begge "old-school" og elsker å være ute – sykle landeveissykkel, terrengsykkel, løpe eller padle, uansett vær. Tom har en lavmælt tilnærming til sin trening og arrangementer. Ingen fancy datamaskiner eller power meter, bare rak i ryggen og stå på. Jeg er relativt ny til ekstremsport, men ble inspirert av villmarka mens jeg bodde i Papua Ny-Guinea og utforsket mange isolerte områder til fots og med terrengsykkel.

Etter flere e-poster fram og tilbake, ble jeg glad da Tom sa ‘Ja’ til å bli med meg på of700. Så gjenstod bare oppgaven med tusenvis av trenings økter og enda mer pressende å finne et navn til laget. Vi ble enige om "Euro-roos" ... forhåpentligvis sykler vi bedre enn kreativiteten tilsier. Euro-roos er det første og eneste australske laget som forsøker seg på dette maraton rittet.
 Sammen håper vi at vi har det som trengs for å fullføre of700, som et lag, som venner, med et smil, med tilfredsstillelsen av å overvinne noe ekstraordinært og med mange nye vennskap. Vi ser frem til å møte resten av Offroad Finnmark deltakerne og ta del i eventyret.

Fra deltakelse i andre ritt rundt om i verden:

Rune Høydahls beretning etter OF300 2014

Tredje gang jeg er i Alta og denne gangen fikk jeg også muligheten til å sjekke backcountryn også. Viste på forhånd at vi ville bli godt mottat for man skal lete lenge etter mer gjestfrihet. Heller ikke tilfeldig at jeg spurte Jon Kristian Svaland om han ville sykle med meg da han er VERDENS mest blide/positive kar + at han har vunnet 700 to ganger før. Jeg var veldig spent på formen når jeg kom opp på tirsdag da jeg hadde gått på en liten "overtreningssmell" uka før. Må innrømme at grunnlaget ikke er helt som før så ble nok noen litt for tøffe økter. Ble derfor mye tusling rundt i Alta sentrum dagens før rittet med mye mat og søvn for å lade batteriene. Viste at det ikke ville bli noen walk in the park da jeg har syklet ritt før hvor det ofte dukker opp lokale som er topp forberedt. Og Daniel og Daniel hadde gjort leksa si ingen tvil.

 
Første etappe gikk unna. Var det ikke 300 km vi skulle sykel? Farta følte jeg var mer som om vi skulle sykle 30 km. Bakken opp til vidda var tung. Daniel og Daniel satt og pratet i sammen mens vi andre var helt på stålet. Hva f.. er det jeg har begitt meg ut på tenkte jeg.  

 
Oppe på vidda løsnet det litt etter hvert og jeg fikk flyten. Første sjekkpoint på Tutteberget ble hektisk. Trackeren vår virket ikke så ble en del fomling med telefon etc før vi til slutt fikk orden på utstyret. Over til Jotka kom jeg meg ennå mer og det ble en hyggelig 5 minutter stopp der hvor jeg begynte å se litt lysere på ting.

Etter Jotka merket vi at David Ekroll som var tredje mann på laget til Danielx2 begynte å få nok av kjøret. Svaland og jeg tok en liten evaluering og ble enig at dette var vår mulighet til å få en luke. Ikke en enkel avgjørelse da David er en god kompis av meg men jeg vet at David er like mye konkurranse menneske som meg. Vi fikk kjapt en luke og ved sjekkpoint Mollisjok hadde vi opparbeidet oss en ledelse på ca 4 minutter. Jon Kristian og jeg kjørte veldig bra sammen og fikk god flyt i terrenget ned mot neste sjekkpoint på Soussjavri. Vi var også ganske sikre på at Danielx2 hadde satt igjen David på Mollisjok slik at de to kunne jakte på oss. 

 
Etter Soussjavri mot Masi hvor det var obligatorisk 2 timers stopp begynte utfordingene. GPSen min "døde" og Jon Kristian sin var litt grov. Opp mot en topp, litt halvmørkt og lett tåke (kl 0300) ved ett reindyrsgjerde bommet vi på sti valg. I stedet for å sykle gjennom en liten åpning i gjerdet tok vi en liten røff sti utenfor gjerdet. Etter noen minutters sykling forsto vi at dette var feil. Kaste sykler over gjerdet og begynte febrilsk å prøve å finne andre veier på den andre siden. Løp rundt i myra med høye tuer. Hvor skal vi?? Faen å. Så plutselig litt lengre oppe på høyden ser vi to ryttere komme i godt driv i halvmørket. Vi beinflyr oppover og finner stien. Kaster oss på syklene og etter en stund tar vi igjen Danielx2 som blir litt overrasket over at de plutselig er i front igjen. Så lett var det å miste en ledelse på 6-7 minutter når man ikke har helt koll på GPS spor. 

 
Vi triller samlet in til Masi hvor vi sjekker inn for en 2 timer stopp. Svaland og jeg er uten support men er heldig å få hjelp til å få vasket og smørt syklene våre så vi kaster inn på litt recovery drikke før vi får oss en dusj og mer mat.Deilig å få på nye klær etter 11 timer på setet. Blir en 30 minutters strekk på en madrass i et klasserom før det bare er å gjøre seg klar igjen. På sekundet 2 timer etter ankomst Masi bærer det ut igjen. 

 
Jeg er veldig spent da vi etter 5 minutters sykling skal rett i en 20 minutters bakke. Redd for verdensrekord i pausebein. Jon Kristian setter farta. Jeg ligger helt på grensa. Merker at Danielx2 legger seg bak oss. Litt fortere Jon Kristian, litt fortere hvisker jeg. Hører etter hvert at det blir mer og mer stille bak oss. "Tror vi har luke Jon Kristian men jeg er helt på stålet. Kjør jevnt." Snur oss når vi er på toppen og ser ingen bak oss. Jon Kristian virker uforskammet sprek. Kjører på med meg på hjul. 

 
Ved sjekkpoint Suolovuobmi står det masse folk. Vi benytter 5 minutters pausen til å gå inn i ei lita hytte for å få oss litt mat. Brødskive med salami ser greit ut. Tygge, svelge. Ups. Kommer i rettur. Løper ut og spyr som en gris forran alle folka. Prøver å smile før vi kaster oss på sykkelen igjen.  Får også sekundering og hører vi leder med rundt 20 minutter. Jon Kristian tar alt av føringer på denne etappen da det i hovedsak er en fin grusvei. Jeg har 0 power i bakkene men greier å sitte på hjulet hans på flater og nedover. 

 
Sjekkpoint Gargia som er siste før Alta begynner jeg å føle at nå holder det inn da det er 16 km med asfalt før vi treffer det artige teknsike partiet langs Altaelva. Prøver litt mat her også men roper på elgen igjen. Siste etappe til Alta har vi fortsatt bra trøkk men vi forstår at dette går inn så vi benytter sjansen til å slakke litt på gassen. 

 
Fantastisk deilig å se målflagget i Alta sentrum hvor det står masse folk å tar oss i mot. Må innrømme at jeg ofte blir litt rørt når jeg kommer inn etter slike kraftprøver så måtte konsentrere meg for at ikke tårene skulle trille. Fikk meg en god natt søvn på suiten Jon Kristian og jeg vant for et døgn fra fredag til lørdag. Lørdag ble det først en hyggelig 20km tur med Sander i Offroadfinnmark-familierittet før det ble en veldig hyggelig bankett. 

 
Jeg og Jon Kristian vil takke alle som bidrar til dette arrangementet. Spesielt imponert over alle frivillige som står i timesvis og venter på alle lagene ute ved sjekkpointene. Også spesiell takk til Jørund og Conny. Tusen takk for at vi fikk være en del av Offroadfinnmark 2014. 

Utstyr:
Vi bestemte oss tidlig for at vi ville vise at man ikke må ha det absolutt værste for åstille opp i Offroadfinnmark. Vi gikk for "bombesikre" Anthem 27.5 1 med alu ramme og XT utstyr. Oppgraderte syklene med American Classic Race hjul. Jon Kristian gikk for orginal FOX demper mens jeg byttet til Suntour demper for å teste den på så lange ritt.
Jeg gikk også for rett styre med Ergon holker med barends. Holkene ser kanskje ikke så bra ut men gir veldig god støtte og jeg hadde ingen problemer med hendene i det røffe terrenget. Dekkvalg er det mye snakk om på slike ritt og mange stusset når vi stilte opp med Panaracer Driver som har lite knaster men dekkene fungerte perfekt og vi hadde ingen punkteringer.

Vi hadde en fantastisk rå tur og mye av grunnen er 0 problemer med 2 sykler som gikk 600 km i røft terreng.

Måske verdens mest ekstreme MTB-løb

af Esben H. Kronborg, vinder af offroadfinnmark700 2013

Indtrykkene er næsten uoverskuelige, og jeg har lovet min fantastiske hustru og kollega, at jeg vil gøre dette relativt kort. Det bliver dog svært - Finnmarken er alt for uendelig og indtrykkene for mange.

Jeg vil forsøge at give et indtryk af min deltagelse i Off Road Finnmark 700 2013 sammen med en sejlivet og fantastisk viking, Erik Skovgaard Knudsen. Test af udstyr og mere detaljerede beskrivelser bliver måske beskrevet senere hen. Lige nu er dette sekundært i forhold til den oplevelse dette vanvittige løb har givet os.

Forestil dig Finnmarkens uendelige landskab med 400 millioner år gamle fjelde oplyst døgnet rundt af midnatssolen, der kun kortvarigt forsvinder under horisonten. På afstand ser landskabet meget goldt ud, men helt tæt på åbner der sig en verden af liv, der har travlt med at udnytte den korte sommer inden vinteren igen overtager ødemarken. Over alt spejles himlen i de utallige søer, der ofte omkranses af kæmpe vådområder dækket af lav, lysegrøn bevoksning.
Gennem dette mægtige landskab kæmper mtb-ryttere i par sig frem. Ikke bare i et par timer, men i mellem to og tre døgn - eller mere. Det ene øjeblik i høj fart over toppe via let stenede spor skabt af ATV'ernes arbejdskørsel på vidderne, det andet øjeblik hårdt kæmpende i lavningerne gennem bundløst mudder eller til fods gennem en glasklar elv.

Løbet i sin enkelhed

Offroadfinnmark 700 og for den sags skyld også den kortere version på 300 km er et meget usædvanligt koncept, der har sine rødder i hundeslædeløbet i samme område. Rytterne sendes afsted fra Nordlysbyen Alta og forude venter der een lang rundstrækning, som deltagerne har på GPS. Undervejs er der en række checkpunkter, hvoraf det på tre af disse er obligatorisk og helt sikkert tiltrængt at blive i 3 timer. Ellers er det bare om at holde så høj hastighed som muligt og begrænse tiden på de øvrige checkpunkter. Tiden stopper først, når mållinjen krydses 700 km senere i Altas gågade - i øvrigt til den varmeste velkomst fra de mange lokale tilskuere, man kan forestille sig. I dette løb er alle, der gennemfører, vindere!

Tre ting, du kan regne med

Der er mange ubekendte faktorer i dette løb: terræn, vejr, defekter, skader osv. kan lynhurtigt tilføje rytteren nye udfordringer. Nogle ting er dog helt sikre i dette løb, der egentlig er meget mere end blot et mtb-løb. For det første: Du vil blive mere træt og slidt end du sandsynligvis nogensinde før har været, og du vil blive tvunget til at grave dybere efter energi og motivation end du troede, var muligt. For det andet: Kontrasten mellem Finnmarkens øde, barske og uendelige udfordringer og lokalbefolkningens oprigtige gæstfrihed og overvældende interesse for løbet og din deltagelse vil overmande dig og lege med dine følelser for dette sted så langt mod nord, at du aldrig kommer til at slippe det igen. For det tredje: Kommer du igennem, uanset placering, så har du vundet en sportslig sejr, der giver associationer til forsvundne manddomsprøvers udfordringer og efterfølgende anseelse.

2 x Offroad Finnmark 700

Offroad Finnmark 700 er en holdkonkurrence for hold a to eller tre personer. I 2009 prøvekørte jeg uden for konkurrencen dette vanvittige løb som solorytter. Jeg søgte efter en ekstrem udfordring og løbsledelsen ville gerne have testet en eventuel fremtidig soloklasse. Oplevelsen var helt utrolig og har ikke siden sluppet mig, men vi blev enige om, at det fremover vil være uansvarligt at have en soloklasse i dette løb. Konsekvenserne er simpelthen for alvorlige. Derfor er og bliver jeg i følge daglig leder Jørund Greibrokk den eneste solorytter i dette løb. Min deltagelse fangede dog Erik Skovgaard Knudsens interesse, og det har med jævne mellemrum været drøftet, om ikke vi skulle danne team i dette løb. I starten af 2013 er Erik en tur i Slettestrand og han spørger næsten lidt henkastet, om ikke det skal være i år. Denne slags beslutninger burde kræve nøje overvejelser, men efter noget der minder en om et impulsindkøb i supermarkedet er det bestemt, at i år skal det være, og vi skal ikke bare deltage, vi skal vinde - eller vi vil i hvert fald gøre, hvad vi kan for at trække en sejr hjem. Eriks imponerende kampmoral og seriøsitet virkede som en katalysator for den fornemmelse af, at jeg tilbage i 2009 ikke rigtig havde gjort det færdigt. Jeg deltog jo uden for konkurrence og kørte dengang mere imod mig selv, hvilket på det tidspunkt var det helt rigtige at gøre. Efterfølgende har jeg dog ofte tænkt på, hvordan jeg den gang kunne have klaret mig i konkurrencen, hvis jeg havde kørt sammen med en makker og med konkurrenceelementet tættere på kroppen.

Den perfekte makker

 

I mine øje er Erik en af de mest komplette og stærke amatør mtb-ryttere. Få personer rummer både styrke, psyke, erfaring og køretekniske færdigheder på dette niveau. Jeg anser mig selv som en mtb-rytter med gode tekniske færdigheder og mine over 20 år på mountainbike har givet mig en god slidstyrke og erfaring. Jeg er desuden en slider, der helt sikkert vil blive ved om jeg så bogstaveligt skal kravle i mål. Men en ting er, at man har viljen. I konkurrencer skal styrken også være der og gennem hele forberedelsen har mit fokus ligget på at forberede mig dels så godt som muligt på at køre så økonomisk som muligt i det terræn, jeg fra 2009 kender ret godt, dels på at blive hurtigere på de stræk, hvor jeg ved, at Erik er væsentligt stærkere. Med andre ord, så skulle Finnmarken ikke få lov til at knække mig og Erik skulle ikke blive tvunget til at vente mere på mig, end hvad der er uundgåeligt i al holdsport, hvor der kæmpes mod uret. Træningen i over et halvt år har på grund af udfordringen været helt og aldeles fokuseret på udfordringen i nord. Jeg har kørt andre løb, da det er en god måde at teste niveauet på, men jeg har ikke prioriteret disse løb. Således kan jeg sagtens have rundet 25-30 timer i uger med danske liga-løb. Min fordel og udfordring ligger i, at jeg kan medregne en del af min arbejdskørsel som MTB-instruktør som træning. Da en væsentlig del af min arbejdstid foregår på cyklen kan timerne let løbe op, hvilket er en fordel i forhold til at vænne sig til de mange timer i sadlen, men også en stor udfordring for den mere kvalitative træning. Det handler dog altid om at få det bedst mulige ud af de rammer, man har, uden at det går ud over de virkelig vigtige ting i tilværelsen; underforstået min fantastiske hustru og vores to drenge på et og tre år.

Verdens længste døgn

Før starten satsede Erik og jeg på kort efter start at sidde med på en sektion med en del singletrack. Vi ville ikke sænkes af andres eventuelle kørefejl, men omvendt ville vi heller ikke brænde for meget krudt af så tidligt i løbet. Lidt følgeskab af andre, fx Christian Gammelgård og Per Thomsen fra Cycling Nord / Aalborg mtb-udlejning ville desuden være fint på nogle af grusvejsstrækkene væk fra Alta efter startloopet på lidt over to timer. En plan holder dog sjældent meget længere end til startskuddet og da vi kort efter starten sultne på de mange kilometre lagde os i front på single track'en, opstod der et hul bag os. Måske vi allerede her havde glemt vores lidt defensive plan. Herfra kørte vi alene indtil vi 2 dage5 timer og 35 minutter senere kunne køre i mål. Da vi startede regnede vi med, ligesom arrangørerne, at vi skulle bruge tæt på tre dage på strækningen, men det endte med at gå lidt hurtigere. Vi fik meldinger undervejs, som indikerede, at vi skabte et meget stort hul til konkurrenterne og halvvejs i løbet talte vi om, at vi godt kunne sætte tempoet lidt ned, uden at risikere vores placering. Det holdt dog aldrig længere end et par minutter, for Offroad Finnmark handler ikke kun om konkurrencen, det handler i lige så høj grad om den indre konkurrence, hvor det for den enkelte handler om at klare det så godt som muligt og nå hele vejen til mål.

Ellers talte vi ikke meget sammen. Det begrænsede sig stort set til nogle få anerkende kommentarer med nogle timers mellemrum. Vi havde på forhånd aftalt, at vi ville gennemføre uanset hvad og at målet var at indtage det øverste trin på podiet. Denne målsætning blev aldrig overvejet undervejs, hvilket nok er en af årsagerne til det fornuftige og stabile tempo, vi har formået at holde. En anden årsag er vores utrolige lighed i det ekstreme terræn, hvor der hele tiden skal arbejdes fokuseret på at vinde fart og flow uden at det koster for meget energi. På de relativt begrænsede strækninger på vej, ca 5% af strækningen, viste Erik imponerende styrke og jeg var glad for de timer, jeg i træningen har brugt på hometraineren og Annika Langvads gamle enkeltstartcykel, som Principia stilte til min rådighed. Det gjorde mig i stand til at holde hjul, lukke småhuller og på et enkelt delstræk på "den uendelige grusvej" på vej til Kautokeino at tage nogle fornuftige føringer. Det skal ikke lyde som om, at de små 700 km var en let tur for os. Vi kæmpede med kramper, ekstrem træthed, hvor man må slå sig selv i ansigtet for at holde sig vågen og både ledsmerter og gener forvoldt af de mange timer i sadlen. Fordøjelsen slår ind i mellem nogle knuder, der gør indtaget af føde til en kamp. Mentalt har man selvfølgelig også både op og nedture. Men ingen af disse ting kom som en overraskelse for os og da der ikke er tale om overraskelser, har vi kunnet forberede os på det i vores træning. Utroligt mange gange under træningen har jeg mindet mig selv om, hvor ondt det kommer til at gøre, hvor slidt jeg bliver og hvor håbløst de uendelige kilometre kan synes, når man til fods finder vej igennem en uvejsom passage.

Jeg vil påstå, at uanset hvor godt forberedt man er, vil alle deltagere i dette løb opleve at blive presset ud over kendte grænser. Løbets form kombineret med rammerne er ubarmhjertige og til tider uoverskuelige. En ting er selv at komme i mål og opleve kontrasten mellem ødemarken og den varmeste velkomst fra en hel lokalbefolkning og senere hen folk, der har fulgt med på stor afstand. Det er klart, at dette er noget helt specielt. Men det er også noget helt specielt at være med til at tage imod andre deltagere, da det hos de fleste er ret tydeligt, at man på de slidsomme kilometre, flere gange bliver presset ud over kanten og opslidende må kæmpe sig vej tilbage igen. Man er fanget på en streg på GPS-en og der er kun en vej ud derfra, men den kan synes uendelig lang, når tiden står stille under verdens længste døgn.

Offroadfinnmark 300km 2011 - av Daniel Strand

Min historie om målsetting, forberedelser og gjennomføring av of300 2011

Det er vinter (mars måned) og skisesong avslutning i Tromsø med norgesmesterskap i 50 km friteknikk. Jeg treffer Kjetil Johansen, tidligere vinner av OF 300km og rekordholder på Trondheim - Oslo landevei, i smøreteltet etter målgang. Vi prater om sesongen som har vært og om den som kommer. Offroadfinnmark blir snart et tema. Hvorfor ikke gjøre et forsøk på 300 km. Rittet gjennomføres som en lagkonkurranse hvor hvert lag må bestå av 2 eller 3 ryttere (www.offroadfinnmark.no ). Kjetil vant dette rittet på lag med Daniel B Leirbakken i 2010. Vi blir snart enige om at vi vil gjøre et forsøk. Målsettingen er å gjennomføre rittet på kortest mulig tid og helst raskere enn noen har gjort det før.

Kjetil og Daniel Leirbakken vinner of300 2010

Hva må til for å klare dette?
Rittet foregår på Finnmarksvidda, i det som omtales som indrefileten av offroadsykling i landsdelen. 300 km er i seg selv en meget overkommelig distanse, men når snittfarten er mellom 10 - 15 km/t blir den totale konkurransetiden nesten ett døgn.
Hvordan forbereder man seg til en slik type konkurranse?

1. Kjørestyrke i forhold til å kunne holde høyest mulig snittfart over lang tid er i høyeste grad viktig.
2. Ernæring, hvordan holde næringsbalansen under så mange timer aktivitet?
3. Utstyr. I dette rittet er det fulldempet sykkel som gjelder.
4. Skaffe seg erfaring med løypa og hvilke forhold som møter en underveis.

Forberedelser: Trening, ernæring, sponsor og handler
April og til dels mai måned gikk med til variert trening på ski, løp og etter hvert mere spesifikk sykkeltrening i terrenget hvor løypa ligger. Både jeg og Kjetil er bosatt i Finnmark; Jeg i Alta og Kjetil i Vadsø. Vår første treningssamling i Alta fant sted 8.-9. juni deretter 18.-19. juni og 11.-12. juli. På disse treningsøktene syklet vi lange turer i terrenget hvor løypa til OF går. Faktisk gjennomførte vi hele OF 300 to ganger før rittstart 23. juli. Syklene vi valgte var Trek Gary fisher superfly 100 elite. Dette er en tanks av en offroadsykkel, 29 tommers hjul, den sluker terrenget rett og slett. I tillegg var den lokale Sport1 butikken i Alta svært behjelpelige med å levere utstyr langt utover butikkens ordinære åpningstid.
Når det gjelder ernæring falt vi på å bruke måltidserstattere fra Herbalife i kombinasjon med brødskiver og feit laks fra Altafjorden. "Rocket fuel" er en blanding av Herbalifes måltidserstatter, sportsdrikk og urtete. Dette er virkelig flybensin for kroppen når den holder på å slokne. I treningsperioden før rittet var vi meget fokuserte på dette med ernæring. Høy grad av fettforbrenning er nøkkelordet når konkurransetiden er så lang. Her har nok mange ryttere mye å lære. Det hadde i hvert fall jeg.
DnB NOR ble etter hvert hovedsponsoren vår. De bidro med en solid sum penger + at de dekket utgiftene for påmelding til rittet. Dette gjorde også sitt til at vi kunne gjøre såpass grundige forberedelser. I tillegg til dette "ansatte" vi en handler til å serve oss underveis i rittet. Dette for å optimalisere sjekkpunktstoppene og unngå unødvendig bruk av tid. Ole Sigleif Johansen, kjent fra hundekjørermiljøet var vår utvalgte mann. Han kjenner terrenget og konkurranseformen godt.

Den siste innspurten
Siste gjennomføring i traseen til rittet fant sted 11.-12. Juli. Vi syklet hele runden fra Alta, via Gargia, Suolovuobmi, Maze, Suossjavri, Nedre Mollisjok, Jotka, Sorrisniva og tilbake til Alta. Med en overnatting underveis hadde vi en sykkeltid på i overkant av 20 timer. Alt fungerte perfekt. Utstyr, kropp og ernæring var på plass. Og dette er en rimelig god følelse kun 11 dager før rittstart. Vinnertiden fra året før var på 22 timer og 39min. Altså hadde vi den klart innen rekkevidde.
Tilbake i Alta etter gjennomført runde ble vi enige om planen frem mot rittstart. Kjetil hadde en klar plan på at han skulle sykle NM i rundbane i Horten helgen før offroadfinnmark. Jeg selv følte kun for å hvile noen dager med familien på hytta.

Knust kneskål endrer planene
Lørdag 16. Juli. Jeg slår på tråden til Kjetil for å høre resultat fra dagens NM ritt. Jeg er spent på å høre hvordan formen var etter 300 km-turen vår to dager i forveien. Kjetil tar telefonen og jeg hører straks at ikke alt er supert. "Eg har dårlige nyheter Daniel, eg har knust kneskålen, vet ikke hva eg skal si, beklager Daniel"! Det var en meget kort samtale. Det er bare ikke sant! Men joda, det var det. Maks uflaks for oss, men ikke minst for Kjetil. Etter samtalen fyker det en del tanker gjennom hodet. Når man har hatt et ensidig fokus mot en konkurranse i nesten 4 måneder blir ting litt rart når plutselig alt blir snudd på hodet. Det som i lang tid har vært innøvd til nærmest å skulle foregå på autopilot skulle ikke lenger bli noe realitet. Jeg bestemmer meg for at jeg uansett vil gjennomføre rittet alene. Jeg vil bevise, aller mest for meg selv, at forberedelsene vi har gjort er gode nok til å kjempe i toppen på dette rittet og aller helst vinne.

Ny makker kommer fort på plass - Håvard er med på laget
Etter å ha vært i kontakt med rittledelsen blir vi enige om at offroadfinnmark skaffer meg en ny makker. Å sykle alene er et ok alternativ, men da utenfor ordinær konkurranse.
Jørund Greibrokk gjør unna noen telefoner og med det er ny sykkelmakker på plass: Håvard Hansen, mest kjent fra lange løp på ski, som er en overkroppsidrett. Altså litt motsetning til det vi skal i kast med på offroadfinnmark. Men tanken er spennende, og jeg omstiller hodet raskt på at vi blir et godt team. Er man habil på lange løp i langrenn, så er kapasiteten på plass.
Håvard ankommer Alta torsdag før rittstart. Han får et lynkurs i hva som er min plan. Sykkel, klær og mat står klart og venter på å bli tatt i bruk. Håvard er litt skeptisk på å sykle på helt ny sykkel, men jeg får overtalt han etter en liten runde i deler av traseen torsdag kveld.
Fredag 22. Juli. En dag som kanskje ikke først og fremst vil bli husket som dagen før starten på offroadfinnmark 2011. Etter ryttermøtet på formiddagen slår nyhetene fra Oslo ned over oss. Sykling blir plutselig ikke viktig. Denne dagen blir lang. Pakking av følgebil, sekker og påfyll av drivstoff i kroppen. Det er så utrolig deilig å endelig få realisert det som har vært fokus i lang tid. Nå er det bare selve sykkelturen som gjelder.


Endelig i gang - med en uheldig start
Lørdag 23. Juli. Utøya tragedien legger en stor demper på arrangementet og tilværelsen generelt. Arrangøren velger likevel å arrangere rittet som planlagt, tror det var en smart avgjørelse. Idrett er noe av det som fører oss mennesker sammen. La oss fortsette med det.
Kl. 14.00 går startskuddet. Vi følger E6 fra Alta sentrum mot Bossekop, en strekning på ca. 4 km. Derfra går ferden ut i terrenget. Vi følger en av byens mange skiløyper det første strekket. Etter bare ca. 3 minutters sykling i terrenget holder vår ferd på å ende. I det store feltet med ca. 100 ryttere er det en som mister hodet, gjør noen hasardiøse forbikjøringer, og der blir jeg meid over ende. Håvard blir dratt med i krasjen. Alt skjer veldig raskt, og uten å tenke meg om er jeg på beina igjen." Gikk det bra Håvard"!!? er min første kommentar. Joda, men sykkelen er ikke bra. Jeg sykler bort til han, kjedet ser ut som et åttetall. Vi fikser det og kommer oss på syklene igjen. Utrolig at det gikk så bra som det gjorde. Så for meg brukne bein både her og der, men litt flaks skal man vist ha.

I hælene på Daniel og Stig i Team XL Bygg
Etter uhellet blir ting satt litt i perspektiv. Her gjelder det å holde fokus. Vi mistet kanskje 4-5 minutter på krasjen. Det i seg selv er ingenting i denne konkurranse. Dumme som man er prøver vi å ta igjen det tapte på kortest mulig tid. Vi sykler forbi omtrent alle lagene (føltes i alle fall slik) i løpet av kun kort tid. I det vi ankommer Gargia fjellstue, det første sjekkpunktet, er vi samlet med hovedfeltet. Kun et lag har stukket av fra resten; Team XL Bygg. Dette er et lokalt team med to av fylkets beste terrengsyklister, Daniel B Leirbakken (vinner av OF 300km 2010) og Stig Misund (syklisten med lengst bein i Alta). Disse opparbeider seg etter hvert et forsprang på 3 minutter til neste sjekkpunkt, Suolovobmi fjellstue. Håvard og jeg ankommer på andreplass, ca. 2 min foran nærmeste utfordrer. Løpet har satt seg. Og jeg føler en indre ro på at vi har kontroll på rittet. Terrenget som ligger foran oss har gått gjennom hodet mitt mange ganger denne sommeren. Jeg vet utrolig godt hva som kommer og hvordan vi skal gjennomføre det. Håvard har kjørestyrke og ligger mye i front det neste strekket. Ca. 28 km på til dels god grusvei. Vi sykler ikke fort, men vi holder en jevn fart som jeg mener er fornuftig. Håvard vil gjerne dra på litt fortere, men jeg klarer å bremse han noe. Vi ankommer Masi. «Dere er 7minutter bak lederne!!» OK, det var mye tenker jeg, men la gå. De kan ikke være så mye bedre enn oss. Satser på at de tar i litt for mye. Sjekkpunktstoppet går raskt. Vi har litt teknisk trøbbel etter uhellet i starten. Håvard mangler flaskeholder og jeg har en girskifter som krangler. Men utstyret fungerer ok nok til å fortsette uten lengre stopp.
Vi drar ut fra Masi med en klar plan på at det er nå rittet virkelig starter. Neste sjekkpunkt ligger 35 km foran oss. Det er skikkelig offroadsykling 95 % av distansen. Vi gleder oss, i alle fall jeg. Dette strekket kjenner jeg godt. En del stigning i starten, så er vi oppe på vidda igjen. Tørt og fint i traseen i år. Vi flyter av gåre på våre 29" sykler. Jevn og god fart. Ikke for stort kraftforbruk er fokus, samtidig som vi jobber med å holde så høy fart som mulig. Høres kanskje rart ut, men dette er faktisk mye av hemmeligheten med det å lykkes i denne konkurransen. Det er når man passerer 7-8 timer, kroppen og hodet er forsynt med sykling, det er fortsatt langt igjen. Sykle jevnt, konkurrentene er også like sliten. Ikke stopp unødvendig. All stopp er tapt tid. Sykle heller sakte, og hold det gående fremover.

Sorrisniva. Foto: Hermod Finjord

Inn til obligatorisk stopp i Nedre Mollisjok
Vårt første flate dekk kommer på dette strekket. Jeg punkterer bakdekket. Ok, vi handler raskt. Dette har vi øvd på seinest i går. Ca. 3 minutter bruker vi på slangeskiftet. Ikke så verst. Men allikevel tap av tid. Vi vet at konkurrentene der foran holder stø kurs og god fart. Vi tar ikke innpå, kan ikke se dem foran oss. Men hvor mye avstanden er kan vi ikke vite. Vi ankommer neste sjekkpunkt. Dere er ca. 13 minutter bak. Team XL bygg har tatt hvile på Suossjavri fjellstue. 2 timer obligatorisk stopp. Vi passerer dem i terrenget. Vårt team, DnB NOR har besluttet å hvile på neste sjekkpunkt, Nedre Mollisjok fjellstue. 13 minutter bak, det er mye. Er de virkelig så mye bedre enn oss? Ikke mulig. De må ha startet for hardt. Vi er ca. halvveis i rittet og vi ligger 13 minutter bak. Det høres mye ut, men ting skjer fort på vidda og 13 minutter er ikke mye hvis du flenger ett dekk eller knekker en sykkelramme.
Vi kruser på videre. Det er seint på kvelden. Klokken passerer 23.00 før vi ankommer Nedre Mollisjok. Strekket inn fra Suossjavri er lett syklbart. God grusvei, noe steinete. 28 km på 1time og 22 min. Følelsen av å skulle kunne hvile i to hele timer er ganske god. Kroppen min skranter litt. Jeg har en liten blødning i låret (lårhøne) etter velten i starten. Så låret er ganske stivt i det vi sjekker inn på fjellstuen.
På sjekkpunktene skal vi jobbe effektivt. Her er det mest mulig hvile som gjelder. Handler Ole Sigleif jobber på spreng for at jeg og Håvard skal ha det best mulig. Sykkelvask, teknisk sjekk, mat, pakk av sekk og motivasjon står på jobblisten hans. I tillegg har vi massør på stedet. Vet ikke om man kan si at det var godt med massasje, men for restitusjonen er det lurt. Det blir tid til en liten dupp på sengen etter dusj, mat, massasje og mere mat. Jeg ligger i sengen og tenker på resten av løypa. Akkurat her var jeg for 11 dager siden. Da på trening med Kjetil. Terrenget ut fra sjekkpunktet er preget av mye sand og ganske tungt terreng, lav fart. Det blir tøft, men samtidig ser jeg frem til det. Jeg vet hva jeg går til. Og de som skal sykle fortere enn oss må sykle fort. Jeg sovner i 2 minutter mens jeg tenker på dette. Bråvåkner i det Håvard slenger seg i øver køya. 194 cm og 94 kg mann legger seg nedpå. Han har imponert meg så langt. Han sykler godt og samtidig virker han ikke synlig berørt av det vi har vært igjennom.
Det er 30 minutter til vi kan starte ut. Viktig å ikke sløse bort unødvendig tid så vi må starte på sekundet. Neste lag ankommer sjekkpunkt. Team Milslukeren, de er ca. 1,5 time bak oss.
Ganske nøyaktig 13 minutter før vi får lov å starte ut fra sjekkpunkt suser team XL bygg forbi, sjekk inn-sjekk ut roper de!! Ok, klokken har for lengst passert midnatt. Vi skal ut i sommernatten å jakte teten i offroadfinnmark. 13 minutter bak fortsatt. Team XL bygg imponerer, taper vi for dem er de bedre enn oss.

Endelig i tet
Vi er i gang, vi skal passere Finnmarksvidda på østsiden av den store Iesjavri-innsjøen. Neste sjekkpunkt er Jotka ved vei, ca. 4 timer foran oss. Sanddynene ut fra sjekkpunkt har jeg kalt "Sahara". Her gjelder det å få sykkelen til å gå rett frem. Vi sykler uten å si så mye til hverandre nå. Begge er fokuserte på å sykle effektivt. Ikke sløse med krefter, «sykle fort sakte» heter det. Etter 1,5 times sykling skjer det som jeg hadde ventet på en stund. Vi får øyekontakt med tetlaget." Se der Håvard"! Håvard tror jeg peker på en rein som beiter ved siden av sporet. Nei da, Team XL Bygg i silhuett på vidda. En deilig følelse. Vi er kun 4 minutter bak. I løpet av 20 minutter har vi kontakt. Vi passerer uten at de viser tegn til å ville henge på. Vi sykler uten å snu oss en stund. Til slutt må jeg snu meg. Vi leder med i alle fall 10 minutter. For første gang på turen skinner sola. Klokken er 03.00 på natta. Når man er sliten blir følelsene ekstra sterke. Men en liten klump i halsen sier jeg til Håvard. "Denne følelsen kan ikke kjøpes for penger"! Å lede rittet, vi har overtaket. Vi har mye krefter igjen. Å så godt. Sånn kan idretten være. Det går opp og ned, men som oftest gir den opplevelser og minner som varer livet ut. Akkurat som denne natta på Finnmarksvidda i lag med en søring.
I det vi ankommer nest siste sjekkpunkt får vi vite at vi leder med 13 minutter på neste lag. Vi fortsetter mot Jotka fjellstue, nå går det fort. Sjekk inn-sjekk ut!! Vi vil ha så stort forsprang at vi virkelig kan nyte innfarten mot Alta. Underveis i rittet brukte jeg mobiltelefon for å motta sekundering i forhold til konkurrentene. Kjetil var på tråden ganske hyppig i dette tidsrommet. Vi opparbeidet oss en ledelse på ca. 50 minutter mot neste sjekkpunkt. Vi velger fortsatt å sykle jevnt og effektivt, men vi tar ingen sjanser. Går heller av sykkelen enn å risikere å ødelegge noe.

I mål - som vinnere
Sorrisniva er navnet på siste sjekkpunkt. Vi leder med nesten 1 time på neste lag, og det begynner virkelig å gå opp for oss at det blir seier. Ca. 1,5 time sykling igjen. Det er seigt, og vi bryter ikke lydmuren inn mot Alta sentrum. I det vi nærmer oss mål, ser jeg på klokken. Tar vi en siste spurt så kommer vi under 19 timer sykkeltid. Tiden ble 20 timer og 59 minutter, av dette 2 timer og 8minutter på sjekkpunkt. Følelsen av å passere mål etter så mange timer i terrenget er rett og slett rå. Den må oppleves!!
Premier og oppmerksomhet fra media kommer som en bonus i tillegg til opplevelsen av å virkelig lykkes. Slike følelser må man slite litt for å kunne oppleve. Offroadfinnmark er absolutt et slikt slit.
I etterkant av rittet går mine tanker til de som ikke hadde det like trivelig som meg denne helgen. Idrett er uviktig i den store sammenhengen. Men idretten er også en viktig støttespiller når verden ellers virker ufattelig urettferdig.
Nå åpner snart påmeldingen for neste års ritt. Jeg kan ikke love noe deltakelse igjen allerede i 2012. Kan gjerne sutte på seierskaramellen en hel sommer, så god er den!
Takk til støttespillere i familien, Håvard Hansen, Kjetil Johansen, DnB NOR, Sport1 Alta og Ole Sigleif Johansen for en uforglemmelig tur på vidda sommeren 2011.