Offroad Finnmarken700 2016 af Finn Christensen

Optakten

Min makker og jeg har gennem flere år snakket om Offroad Finnmarken 700, men har hver gang skudt det til hjørne. Lidt som en urealistisk drøm. Begrænsningen har hver gang været os selv. Det er nemt at melde sig til dansk 12-timers løb solo. Det foregår i rimelig kendte rammer med tydeligt afmærkede spor. Med Finnmarken er det noget helt andet, ærefrygten for løbet har hver gang været tungen på vægtskålen. Måske har vi bare været kyllinger. Eller måske er der lidt om snakken. Offroad Finnmarken 700 går for at være et af verdens hårdeste MTB-løb, så en vis respekt for deltagelsen er naturlig. Men nu er det sket. Vi meldte os til i efteråret 2015, hvilket rundt regnet har givet os 10 måneders forberedelse. Hermed lidt om min/vores vej mod målet.

Jeg forsøger hvert år at køre mindst et løb i udlandet. Det giver en fantastisk oplevelse og så er det stærkt motiverende for træningen, ikke mindst i de mørke vintermåneder, hvor det kan være svært at finde lyset eller glæden ved at træne, hver gang. Det er ikke første gang vi træner til et ekstremløb. Og på nogen måder er det for os begge et gensyn med Norge - there is no way like Norway. I 2012 gennemførte vi Ultrabirken (Rena-Lillehammer) og gentog successen i 2013 hvor vi først kørte Ultrabirken (125 km) og dagen efter Birkebeineren (94 km).

I 2014 var jeg en del af en gruppe på seks personer som løste billet til verdens vel nok hårdeste endags MTB-løb, Salzkammergut Trophy A-ruten. Vi var fire (inkl. min Finnmarken makker) der med det yderste af neglene gennemførte. Løbet startede klokken 05.00 om morgenen og sluttede få sekunder før klokken 21.00 om aftenen. Vi havde da gennemført 211,3 km og 7.030 højdemeter. På alle måder et ekstremt løb, men på næsten alle måder også et fedt løb at køre.

Efterfølgende snakkede vi igen om, at vi på et tidspunkt inden vi blev alt for rustne skulle løse billet til ’det der helt igennem ekstreme løb i Nordnorge’. Personligt var jeg ikke helt sikker på, at min krop kunne klare at køre flere dage i træk med hård belastning. For at teste dette blev årets udenlandske løb i 2015 Beskidy Trophy Classic, 280 km fordelt på 4 dage i hedebølge og cirka 10.500 højdemeter. Det gik godt, kroppen kunne holde til det, uden at være kørt helt ned. Men nu skal det være. Den helt store test af hvad der for os (måske) er fysisk muligt.

Tanker om træning     

At træne sig op til dette løb kræver noget helt særligt. Det er ikke 'bare' et løb. Men 'Løbet'. Vi har forsøgt at lægge en plan for træningen, med gradvis opbygning af formen. En træningsform som samtidigt i et vist omfang skal afspejle de forhold løbet afvikles under. Det er naturligvis ikke helt nemt, når man bor i et lille fladt land uden grundfjeld, hvor bakkerne måles med centimeterhånd.

I det følgende vil jeg prøve at give et indblik i, hvordan vi har grebet det an indtil videre. Om det kan anbefales, at følge vores plan ved jeg ikke endnu, men hvis vi gennemfører løbet i august har vi tilsyneladende ikke været helt skævt på den.

Min træning består stort set kun af cykeltræning, da jeg tror det er vigtigt at sidde så meget på cyklen som muligt, så kroppen vænnes til de mange timer. Med andre ord, jeg har endnu ikke suppleret med styrketræning i nævneværdig grad. Regelmæssige rygøvelser er faktisk det eneste jeg foretager mig ud over cykeltræningen. Min erfaring er, at det ofte ikke er de store muskelgrupper i lårene der er problemet, men sener, ledbånd, små muskler jeg ikke troede eksisterede der for alvor gør ondt, når løbet er langt.

Regelmæssig træning

Hen over vinteren har jeg i gennemsnit trænet 3-4 gange om ugen. Uge 7 bød dog på alpint skiløb i Hemsedal. Cykeltræningen er en kombination af flere ting. Det er delt op i asfalt/spor interval/fedtforbrænding. Jeg har tre cykler der trænes forskelligt på: En hardtail, en fully og en crosscykel som jeg primært bruger som racer. Valg af cykel afhænger hver gang af den valgte træningsform. På grund af dårligt vejr i vinter har der været en del indendørscykling. Det har flere gange haft karakter af at være pligttræning. Træningsglæden ved at sidde indenfor har været rigor mortis værdig. Træningsugerne er ikke ens. Jeg er en del af en familie, hvor arbejde, fritidsinteresser osv. æder sig ind på den kostbare træningstid fra alle sider. Men i grove træk har træningen december-marts set således ud:

Tirsdag: Last man standing (asfalt / MTB)        

Der køres en fast kuperet asfaltrute på knap 50 km rundt om byen vi bor i. Til hver træningsaften er vi en mindre gruppe på typisk af 3-10 personer, hvilket næsten altid inkluderer min makker og jeg. Efter et mindre transportstykke på samlet 10 km starter den egentlige træning, rulleskifte hvor gennemsnitsfarten er et stykke over 30 km/t, hvilket inkluderer så mange bakker som muligt. Ideen med træningen er konstant, at ligge i rød pulszone i de 70-75 minutter som træningen varer. Vi kalder træningen for last man standing, da det er reglen frem for undtagelsen, at der falder folk fra undervejs. Det kan skyldes flere forhold. En defekt som punkteringer ventes der normalt ikke på men typisk er det en manglende formkurve der piller folk fra. Træningsformen er ubarmhjertig og til tider angstprovokerende, hvis man rammer en mindre god aften, men gerne vil hænge på hele vejen hjem. Til gengæld er det super syretræning.

Torsdag: Astfalt (MTB) 

Asfalt, 40-45 km. Tempoet lidt under tirsdag, men stadig højt. Det sker at folk falder fra, så individuelle fravalg af træning ikke går ud over hele gruppen som møder op denne dag.

Lørdag

Nu er frosten og sneen ude af jorden. Siden slutningen af februar og marts har vi kørt singletrack i typisk tre timer.

Mandag, onsdag, fredag og søndag

Mindst en af dagene er der lagt individuel træning ind. Typisk en længere landevejstur. Det kunne være en morgentur til København, dvs. fedtforbrænding i tre timer før arbejdsdagen begynder.

Foråret er for alvor ved at slå igennem i Danmark, hvilket gør det endnu sjovere at træne. I april/maj skal der trænes 5-6 gange ugentlig. Gradvist bliver træningspassene hårdere og længere, for langsomt at tilvænne kroppen til de kommende strabadser.

Møte mellom OF og OV 6/7 januar 2016

Oddleif Nybakke fra Offroad Valdres forteller :

Jeg og Ole Christan reiste fra Fagernes kl 0600 onsdag, som vanlig gikk praten livlig. I bilen til Gardermoen løste vi mest verdensproblemer, og ettersom vi skulle fly i to timer hadde vi god tid til de siste forberedelser på flyet. Vi satte opp en del punkter som vi ønsker å få svar på, men vi var veldig usikker på hva som møtte oss. Vi har liksom bare kuppet en suksesshistorie, men de har jo invitert oss til samarbeid så ille kunne det ikke være. Dette pga en e-post OC hadde sendt til dem, der vi fortalte dem om våres tanker og idéer.

Vi blir møtt av Conny (Conny er fast ansatt og jobber med alt) på flyplassen, og allered kl 1100 er vi i gang med møtevirksomheten, samtidig som Conny byr oss på en enkel lunch. Etter hver kommer daglig leder for SmartDok og vi får høre litt om livetracking utfordringene. Ferden går videre til en liten nisje sportsbutikk som heter Full Rulle ( ikke kjedetilknytning) som er en av deres hovedpartnere. Full Rulle betaler ingen ting men de stiller med gratis sykkelservice, og drifter den delen av arrangementet.

Etter et raskt møte der er det tid for arbeidsmiddag med Conny og daglig leder Jørund i Offroad Finnmark. Vi spiser grillet tørrfisk, og jeg OC er i himmelriket. Dette var  fantastisk. Vi var nok skjønt enige om at en rødvin hadde smakt til dette. Pga av at daglig leder Jørund Greibrokk er en travel mann,  så ble dette et meget effektivt møte der vi fikk spikret ett offisielt samarbeid mellom OF og OV. (Jørund Greibrokk er Assisterende Instituttleder HHT.)            

Klokken 1840 var møtet over, avtalen var at vi måtte møte kledd til fatbike tur kl 1910 i resepsjonen på hotellet. Her gikk det i ett, vi har ennå ikke hat en pause fra kl 0600….Men siden vi jobber gratis, så er det viktig å være effektive :-)

Hverken jeg eller OC hadde gledet oss voldsomt til fatbike tur i 22 minus. Begge hadde sommer-sykkelsko. Trubaduren hadde allerede begynt i baren, da vi sto klare for å ut i kulden. Vi ble møtt av en trivelig kar som heter Jon Vidar. Jon Vidar er han som legger rutene i OF, Jon Vidar er også rektor på Alta vgs og er en skikkelig friluftsmann.

Jon Vidar tok oss med til Bente (vinner av mix  of300 i 2015), der skulle vi låne en fatbike, samt at vi skulle starte turen der. Bak huset hennes gikk lysløypa, forøvrig ei skiløype som gikk gjennom hele sentrum i Alta. Jeg og OC var nok litt lunkne (eller kalde) på det tidpunktet. Hvor spennende er det å kjøre fatbike i ei lysløype? Men hvor feil kan vi ta? Med 150 fatbike sykkelister i Alta, så var ikke skiløypa noe tema. De hadde laget egne løyper ved å gå på truger med bildekk bak, og snøskuter på en del plasser. Vi kjørte med egen lykt, det var en fantastisk løype som var bygd på en genial måte. Kulda var med ett glemt, og vi var i himmelriket igjen. Jeg og OC boblet over av idéer, og fatbike kom plutselig på handlelista. For en en opptur! Dette er idéer vi skal jobbe videre med Valdres.  For dem som lurer, ja vi så nordlyset.

Blide og fornøyde kom vi tilbake til start der Bente bor. Nå gledet jeg og OC oss til barbesøket. Men neida, Jon Vidar visste at Bente hadde bursdagslag, og da måtte det være mye god mat der. Vi dundre svette inn i stua, og i det vi får åpnet våre stivfrosne øyne så stirrer omtrent 15 damer og en Gordon-setter (var forresten en hunn det også) på oss . Dette var en sprek gjeng, og de fleste av de var med i en jentegruppe som kaller seg 71 grader nord klubben. Hilde som også var der, var deltaker i 71 grader Nord 2015.

Vi fikk god varm suppe, nydelig kaffe og bursdagskake. OC hintet  om konjakk på dette tidspunkt. Dette ble et meget nyttig  og hyggelig møte, dette var damer som hadde kjørt of300 flere ganger. Vi fikk masse tips som vi kan ta med oss videre. Best av alt, de ønsker å besøke oss i Valdres.

Klokken 2338 leverer Jon Vidar oss på hotellet, nå har vi holdt på i 18 timer. Nå må vi i baren, bare en rask dusj først. Etter 10 min banker OC på, vi ender opp med ett par Mack øl hver på hotellrommet sammen med 2 poser tørrfisk snacks. Barturen får vi ta neste gang vi er Alta, for er det en ting som er sikkert dit skal vi tilbake sommer som vinter.

Neste morgen en lang hotellfrokost, møte med lokalavisen og Conny kl 0930. Møtet ble avsluttet klokken 1100, og vi reiser til flyplassen med taxi kl 1110. Flyr avgårde fra Alta klokken 1140. På flyreisen hjem bruker vi en time på evaluering av de viktigste punktene. Men de små hodene våres stappfulle av inntrykk fra det siste døgnet.

Konklusjonen er kort og grei. Dette overgikk alle forventninger. 

Euro-Roos OF700 Race Report 2015

Offroad Finnmark is the toughest single stage terrain-cycling race in the world, passing through 700 km of unspoilt wilderness on the Finnmark mountain plateau. The trail follows forest paths, back roads and reindeer migration trails.  Some sections have no paths whatsoever, making the cycling extremely demanding.  In certain areas the riders have to carry their mountain bikes across hundreds of streams and rivers of various sizes.  Riders climb approximately 10,000 vertical meters along the way.  The race would not be possible had it not been for the midnight sun.  24 hours of daylight ensures that the race can be completed over three to four days.

In July 2015, Simon Vandestadt and Tom Crebbin (Team Euro-Roos) travelled north to Alta in Norway, and attempted to become the first Australians to complete the full course.

Looking back on our goals for the OF700, I count more boxes ticked than crossed.   In spite of falling tantalizingly short of the 700km needed to finish the event, this was no fail.  Tom and I were in awe of the Finnmark wilderness we had crossed, had forged new friendships and along with thirty or so ‘exceptionally vigorous and a little crazy amateurs’ had tested our physical and mental limits in what is undoubtedly the toughest single stage MTB race on the planet.

We both had the form and experience to complete this MTB ultramarathon, subject to breakdown of either bike or body.  If we succeeded, we would be the first Australian team to do so.  In the end our bodies were the weakest link.  Unfortunately, we thought Tom would be able to ride his hardtail over the rocky quadbike tracks and marshes.  But all time spent out of the seat, coupled with a substantial amount of walking over boulders in the first 250km, strained Tom’s Achilles forcing him out at Karasjok.

The Danish Team Superior boys and their tireless family support crew kindly adopted me as their own, which meant I could continue without Tom. Together we made good progress, at least until the final pass through Suossjavri at 600km.  The previous 55km had been a tough slog taking us seven hours to cross trackless terrain in unusually warm weather and had me wishing I’d eaten a bucket of pasta in Masi, rather than the potato chips and Coke I had managed to guzzle down.  The next 55km to Jotka had taken five hours to ride in training, but even familiarity with the track and a gradually approaching finish in Alta was no match for the headwind, pain and exhaustion I was suffering after three and a half sleep deprived days of cycling.

While Team Superior had encouraged me to keep riding past Suossjavri, the seven hours it eventually took to get to Jotka, convinced me I was so depleted that if I attempted the last stage I might crash, jeopardizing Team Superior’s chance of finishing before the cut-off.  What’s more Jotka is an arctic oasis hidden deep in windswept landscape where nothing but endless marshland and a few distant mountain tops buttresses the horizon.  After 658km and 84 hrs, I was out – allowing the warmth from the log fire and a cooked breakfast to recharge me as I dozed in my sweat soaked kit on a couch.
So what were the lessons learned from the experience – that most brutal of teachers.

There is no doubt we were all hurting at Jotka.  In my case, my back, feet, knees and legs had all held up well.  Serious swelling of my lower legs only kicked in later that evening, but it didn’t stop me walking about or getting down to the Ishavskraft Banquet and prize ceremony.  My hands had taken a beating from the road vibration and were numb from the palms to the fingers.  I still feel some lost sensitivity six months later.  However, on top of the general tiredness, the overriding pain was from the saddle area.  It’s hard to explain exactly how sore that area gets, as there were definitely no saddle sores, just bruised bum bones and chafing of the undercarriage that no amount of chamois cream can sooth.  While it would be at least a week before I’d dare sit on a bike seat again, the general tiredness passed very quickly - following breakfast at Jotka, a couple of hours sleep and a few more cups of coffee I was beginning to wonder why I’d stopped.

Was there anything else I might have done to get myself over the line, or advice that other teams preparing for the OF700 might like to consider?

Lesson 1: Get your head right.  Once I could no longer complete the event with Tom and the weariness and pain became intense the goal to finish waned.  It was way too easy to find excuses and let the Team Superior boys continue without me ... I’m slowing down … they are speeding up … they are not hurting as much … I’m going to crash and they are not going to finish … this is far enough … I have nothing more to prove … I don’t need the finisher T-Shirt!  What’s your Plan B?  What new mind games can you conjure to stay focused at 600+ Km?  Take a break.  Regroup.  Tape your mantra to the handlebar, repeat it over and over and finish!

Lesson 2: You are what you eat.  The race organisers estimated the fastest time would be around 60 hrs, including compulsory breaks and feed stops.  The winning time was 74 hrs – a 25% overshoot.  The last team to complete the course finished one hour before the cut-off, after 95 hrs in basically ideal conditions.  Plan breaks to refuel and enjoy the plentiful food on offer at every checkpoint.  Continue to eat regularly and carry enough calories and variety for anything up to 10 hrs between checkpoints.

Lesson 3: Gear up.  Don’t attempt this race on a hard tail.  The rocky tracks are unlike anything you are likely to have ridden anywhere else in the world.  The entire surface is essentially remnant glacial rubble, partially overgrown with arctic scrub, crossed by rivers and bog that drain the copious snow melt all summer.  Compliant dual suspension, wide diameter tyres with moderately aggressive tread, toughened side walls, low air pressure, carbon rims, spare spokes, a plush or cut-out seat are all highly recommended.  Wide-ratio 1 x 11 gear configuration is probably simpler and easier to keep clean than a 2 x 10 configuration.  Widened handlebar grips will help dampen road vibration and provide more hand hold variation.  Even with good weather, there will be times when you will be cold.  Full cover Gortex® riding jacket and pant shell, a dry wool thermal, headgear and a mosquito head net (or two, they tend to get lost) are minimum kit requirements to carry at all times[1].  If not for the weather, to keep the voracious mosquitos off when you stop for repairs or to eat.  Abundant chamois cream to reapply at each checkpoint!

Lesson 4: Fly by wire.  We used a GARMIN GPSMAP 64s for navigation.  The screen needs to be on all the time so you don’t miss subtle changes in direction of the track (when you can find one).  Battery life is a critical factor.  We used and carried replacement lithium AA batteries and got at least 12 hours’ life out of each fresh set.  The button controls are ideal for use on rough terrain, in rain and with cold hands, and are an advantage over touch screen controls in my view.  The satellite reception is excellent and map updating fast.  GPS systems use a different logic to bike computers, so if you are not familiar with them make sure you get plenty of practice loading maps, navigating and reading the map at different scales before you start.  You will also need a decent Wifi connection to download the GARMIN maps, extra cable ties and gaffer tape to secure the mount to the head stem.

Lesson 5: A little help from friends.  We could not have begun this odyssey without the support of our partners and enormous encouragement from friends and family around the world.  From the warmest hospitality in Alta, Conny and the OF Team’s regular updates, the Full Rule boys for fixing some last minute mechanical glitches, Team Superior and their support crew for taking me along and Tom’s willing and unreserved commitment to an expedition unlike any other, for a laugh and a genuinely epic experience in the rawest arctic wilderness.

The OF700 is much more an adventure race on a bike than a traditional mountain bike race – something we were ready for.  We may have been a bit crazy to begin with, or to fear we might see polar bears along the way, but we were privileged to take on this challenge and to be embraced by the arctic people and their formidable homeland.  If you are into extreme adventure, why not give it a try?  You can’t fail.


[1] Note: refer to current Race Regulations for all mandatory equipment requirements.

OF300 - "the toughest 300km mountain bike race in Europe if not the world" 2015

By Michael Bottom, England

Sitting in the airport counting mosquito bites to pass the time (already over 100 just on my arms.. which had long sleeves all the way!) it gives me a time to sum up the race;

As some of you will have seen on strava, unfortunately no we didn't finish the race. We successfully completed 265km of the route in 42 hours but at 12:00 on Saturday, while climbing one of the the last plateaus up came a Norweigen man from race control on a quad bike to basically to say "time is up"... seems harsh with only 35km to go, 10 of which is all downhill to the finish but it is a race and all races have cut offs.. and at the pace we were going, we were looking at another 4 hours.. so it is what it is.

Its worth mentioning that the organisers are very proud of the fact that the race is incredibly difficult and because there was a high percentage of finishers last year, this was the hardest course they had ever set! typical! We simply didnt start quick enough, too busy enjoying the adventure and then we just got slower and slower with fatigue and all the aches and pains that come with 2 days of continuous cycling.

With my competitive mind, it does feel like a disappointment in terms the of the race, that we failed to reach our goal. They hold this race very highly in their thoughts and are very strict about who earns the rare finishers jersey, our chance was there to have one, I have no doubt we would have finished, (even with Paul's tantrums 😜 forgive me...there was a period of time he was in too much pain to even get on the bike for a few hours, body broken he soldiered on like a true warrior) but we simply ran out of time.

In terms of an adventure however, this is up there with one of the best I've done... we got to see Norway in a unique way, I have never seen wilderness like it. We cycled for 2 days and only saw people at the checkpoints, and we cycled for up to 8 hours between checkpoints, amazing. At points it was so remote that looking for hundreds of miles in every direction was nothing but mountainous plateau and forest, no sign of manmade things whatsoever and 24hour sunlight to enjoy it all!... its probably a good time to mention the fantastic race support.. being out in such a place would be incredibly dangerous if something went wrong, but knowing that we were being tracked and there were locals with all terrain vehicles willing to drive out there to support us, gave us that relatively "safe" feeling to enjoy the place. Even when our GPS died 30km from the next checkpoint we were able to speak to control and arrange for some batteries to be brought to us in the wilderness, thats why this race is so highly recommended.

I cant do justice to what it felt like mentally and emotionally to keep progressing through this one, certainly tougher than the ultras I've done at home, one way of putting it is that after talking with lots of other competitors, im not the only one who saw animals and people that just turned out to be rocks, even from a few feet away. maybe its the 24hr sun, but you can definately relate to stories of trolls and things!

A great memory I already have is sat on a very comfy couch in Jotka checkpoint (250km) after a 9 hour section through our second "night" over a infamously endless wilderness section we reached a beautiful little farm house only accessible by boat across the lake or all terrain vehicle, cut off completely in the winter, I sat eating amazing soup with 250km in my body, struggling to keep my eyes open...chatting to the home owners, friendly as ever, even after 3 days of supporting riders...its those times that confirm why we do this kind of thing.

It has helped me to realise that you can't win them all in this game.... no matter how hard you try, some things are just out of your control.. all you can do just is remember how much fun you had while doing it.

My hat comes off to the 700km riders... You know a race is insane when they measure the finish times in days rather than hours... saying that, part of me does wonder what it would be like. Uttrykksikonet wink

Paul Coward, England of300 2015

Firstly I would like to thank everyone who has donated money to the Motor Neurone Disease Association charity. We have managed to raise just over £750 which is just short of the £1000 target we had set but we are really pleased with that. Secondly thank you to all the messages of support we received on the run up to the race I found it quite humbling to read through them all. Now onto the race, as some of you may be aware we actually failed in completing the ride in the allotted time being timed out just 35km from the finish line, frustrating because not only had we slogged our way round 265km of very tough terrain but we knew that the final 10-15km was down hill and we was having it taken away from us.

This well organised race is an excellent opportunity to ride in some of the most remote landscapes where in parts you can ride/walk for up to 9 hrs without any sign of life, no people, no roads, no buildings, no electricity pylons but due to every rider being tracked via satellite if the shit hits the fan race organisers are able to find you (although when the power lead attachment to the tracking device broke and the batteries to our GPS ran flat there was a slight worry we was going to just disappear off the map). After having some batteries donated off a passing team we was back up to speed.

Thanks have to given to all the volunteers who work the check points along the route. These checkpoints (tents at the side of the road, schools,peoples homes, even a reindeer barn) placed approximately every 55 km were a welcome releif offering food and drink and in a couple of cases a mattress where you could lie down for 40 mins. All these checkpoints were staffed by volunteers who were happy to chat and make you a hot drink or get you some food before sending you on your way.

The experience of cycling for over 30hrs (including rest/checkpoint stops) and for it not to go dark
can soon start to mess with your head. People who were just up the track were as you approached actually rocks. The 2 race marshals we both saw at the top of a hill turned out to be trees. But watching the sun set around 1am then watching it rise again around 3ish is an experience I wont forget.

Finally thanks to Michael Bottom for being the only one daft enough to do the ride with me and for nursing me through my little strop (lasted about 5 hrs) which culminated in me throwing the bike after a slo-mo crash onto rocks because I was too tired to clip out of my pedals. A great few days spent in a beautiful Country where we met some excellent people.

Strava results: 165.3 miles, cycling time 32.55.12, Climbing 32,759 ft, calories burnt 14,579.

Offroadfinnmark this year it wasn't meant to be but will be back next year to finish.

Thanks.

Simon Vandestaadt Of700 Pre-Race Artikkel 2015

2015 er mitt eventyrsår. Jeg er 50 år og har besluttet meg for til å reise og sykle. Heldigvis er kona med på ideen og ungene er voksne og selvstendige. Vi har stort sett bodd i Australia, men i år har vi muligheten til å bo en stund i Tromsø.

Jeg elsker å utforske – jo villere, jo bedre. Muligheten til å gå seg bort for så å finne veien igjen. Muligheten til å teste seg selv både fysisk og mentalt, suksess ikke garantert. Jeg får inspirasjon av menneskene jeg møter på turen; nysgjerrige tilskuere, entusiastiske medhjelpere, andre reisende og deltakere.

Derfor ble jeg glad da jeg oppdaget at et av verdens tøffeste MTB ritt, Offroad Finnmark 700 var holdt like ved døra (vel, nesten) den 28 juli!

Offroad Finnmark 700 (of700) har start og mål i Alta (kun 400km nord for Tromsø), og består av 700 km MTB ritt på kjerreveier og stier over et fantastisk arktisk landskap. Noen steder må syklistene navigere etter GPS og bære syklene over myrer, bekker og elver. Da det er sommer, er det generelt varmt og lyst 24 timer i døgnet, men været kan også endre seg dramatisk, med langvarig regn og temperaturer under 5C.

Siden of700 er en lagkonkurranse, måtte jeg finne en annen ekstrem racer som også ville sette pris på utfordringen. En som hadde den fysiske kondisjonen og nok selvironi til å le av oppturer og nedturer som hører med tre dager med non-stop sykling. Ved en tilfeldighet har en gammel sykkelkompis vært basert i Belgia de siste årene. Tom, en dyktig ekstrem racer, har også plassert i sin aldersgruppe i lokale triatlon, og hadde lyst til å se litt av Skandinavia også.

Tom har ikke toppet min rekord for de fleste geler spist i et enkelt ritt (18), men en gang matchet jeg han på MTB etappen i 2011 Lorne Adventure rittet. Det var min eneste etappe (del av et stafettlag) mens Tom hadde fullført både, svømming, padling og løping før syklinga startet. Altså er vi ganske likt matcha …

Vi er begge "old-school" og elsker å være ute – sykle landeveissykkel, terrengsykkel, løpe eller padle, uansett vær. Tom har en lavmælt tilnærming til sin trening og arrangementer. Ingen fancy datamaskiner eller power meter, bare rak i ryggen og stå på. Jeg er relativt ny til ekstremsport, men ble inspirert av villmarka mens jeg bodde i Papua Ny-Guinea og utforsket mange isolerte områder til fots og med terrengsykkel.

Etter flere e-poster fram og tilbake, ble jeg glad da Tom sa ‘Ja’ til å bli med meg på of700. Så gjenstod bare oppgaven med tusenvis av trenings økter og enda mer pressende å finne et navn til laget. Vi ble enige om "Euro-roos" ... forhåpentligvis sykler vi bedre enn kreativiteten tilsier. Euro-roos er det første og eneste australske laget som forsøker seg på dette maraton rittet.
 Sammen håper vi at vi har det som trengs for å fullføre of700, som et lag, som venner, med et smil, med tilfredsstillelsen av å overvinne noe ekstraordinært og med mange nye vennskap. Vi ser frem til å møte resten av Offroad Finnmark deltakerne og ta del i eventyret.

Fra deltakelse i andre ritt rundt om i verden:

Rune Høydahls beretning etter OF300 2014

Tredje gang jeg er i Alta og denne gangen fikk jeg også muligheten til å sjekke backcountryn også. Viste på forhånd at vi ville bli godt mottat for man skal lete lenge etter mer gjestfrihet. Heller ikke tilfeldig at jeg spurte Jon Kristian Svaland om han ville sykle med meg da han er VERDENS mest blide/positive kar + at han har vunnet 700 to ganger før. Jeg var veldig spent på formen når jeg kom opp på tirsdag da jeg hadde gått på en liten "overtreningssmell" uka før. Må innrømme at grunnlaget ikke er helt som før så ble nok noen litt for tøffe økter. Ble derfor mye tusling rundt i Alta sentrum dagens før rittet med mye mat og søvn for å lade batteriene. Viste at det ikke ville bli noen walk in the park da jeg har syklet ritt før hvor det ofte dukker opp lokale som er topp forberedt. Og Daniel og Daniel hadde gjort leksa si ingen tvil.

 
Første etappe gikk unna. Var det ikke 300 km vi skulle sykel? Farta følte jeg var mer som om vi skulle sykle 30 km. Bakken opp til vidda var tung. Daniel og Daniel satt og pratet i sammen mens vi andre var helt på stålet. Hva f.. er det jeg har begitt meg ut på tenkte jeg.  

 
Oppe på vidda løsnet det litt etter hvert og jeg fikk flyten. Første sjekkpoint på Tutteberget ble hektisk. Trackeren vår virket ikke så ble en del fomling med telefon etc før vi til slutt fikk orden på utstyret. Over til Jotka kom jeg meg ennå mer og det ble en hyggelig 5 minutter stopp der hvor jeg begynte å se litt lysere på ting.

Etter Jotka merket vi at David Ekroll som var tredje mann på laget til Danielx2 begynte å få nok av kjøret. Svaland og jeg tok en liten evaluering og ble enig at dette var vår mulighet til å få en luke. Ikke en enkel avgjørelse da David er en god kompis av meg men jeg vet at David er like mye konkurranse menneske som meg. Vi fikk kjapt en luke og ved sjekkpoint Mollisjok hadde vi opparbeidet oss en ledelse på ca 4 minutter. Jon Kristian og jeg kjørte veldig bra sammen og fikk god flyt i terrenget ned mot neste sjekkpoint på Soussjavri. Vi var også ganske sikre på at Danielx2 hadde satt igjen David på Mollisjok slik at de to kunne jakte på oss. 

 
Etter Soussjavri mot Masi hvor det var obligatorisk 2 timers stopp begynte utfordingene. GPSen min "døde" og Jon Kristian sin var litt grov. Opp mot en topp, litt halvmørkt og lett tåke (kl 0300) ved ett reindyrsgjerde bommet vi på sti valg. I stedet for å sykle gjennom en liten åpning i gjerdet tok vi en liten røff sti utenfor gjerdet. Etter noen minutters sykling forsto vi at dette var feil. Kaste sykler over gjerdet og begynte febrilsk å prøve å finne andre veier på den andre siden. Løp rundt i myra med høye tuer. Hvor skal vi?? Faen å. Så plutselig litt lengre oppe på høyden ser vi to ryttere komme i godt driv i halvmørket. Vi beinflyr oppover og finner stien. Kaster oss på syklene og etter en stund tar vi igjen Danielx2 som blir litt overrasket over at de plutselig er i front igjen. Så lett var det å miste en ledelse på 6-7 minutter når man ikke har helt koll på GPS spor. 

 
Vi triller samlet in til Masi hvor vi sjekker inn for en 2 timer stopp. Svaland og jeg er uten support men er heldig å få hjelp til å få vasket og smørt syklene våre så vi kaster inn på litt recovery drikke før vi får oss en dusj og mer mat.Deilig å få på nye klær etter 11 timer på setet. Blir en 30 minutters strekk på en madrass i et klasserom før det bare er å gjøre seg klar igjen. På sekundet 2 timer etter ankomst Masi bærer det ut igjen. 

 
Jeg er veldig spent da vi etter 5 minutters sykling skal rett i en 20 minutters bakke. Redd for verdensrekord i pausebein. Jon Kristian setter farta. Jeg ligger helt på grensa. Merker at Danielx2 legger seg bak oss. Litt fortere Jon Kristian, litt fortere hvisker jeg. Hører etter hvert at det blir mer og mer stille bak oss. "Tror vi har luke Jon Kristian men jeg er helt på stålet. Kjør jevnt." Snur oss når vi er på toppen og ser ingen bak oss. Jon Kristian virker uforskammet sprek. Kjører på med meg på hjul. 

 
Ved sjekkpoint Suolovuobmi står det masse folk. Vi benytter 5 minutters pausen til å gå inn i ei lita hytte for å få oss litt mat. Brødskive med salami ser greit ut. Tygge, svelge. Ups. Kommer i rettur. Løper ut og spyr som en gris forran alle folka. Prøver å smile før vi kaster oss på sykkelen igjen.  Får også sekundering og hører vi leder med rundt 20 minutter. Jon Kristian tar alt av føringer på denne etappen da det i hovedsak er en fin grusvei. Jeg har 0 power i bakkene men greier å sitte på hjulet hans på flater og nedover. 

 
Sjekkpoint Gargia som er siste før Alta begynner jeg å føle at nå holder det inn da det er 16 km med asfalt før vi treffer det artige teknsike partiet langs Altaelva. Prøver litt mat her også men roper på elgen igjen. Siste etappe til Alta har vi fortsatt bra trøkk men vi forstår at dette går inn så vi benytter sjansen til å slakke litt på gassen. 

 
Fantastisk deilig å se målflagget i Alta sentrum hvor det står masse folk å tar oss i mot. Må innrømme at jeg ofte blir litt rørt når jeg kommer inn etter slike kraftprøver så måtte konsentrere meg for at ikke tårene skulle trille. Fikk meg en god natt søvn på suiten Jon Kristian og jeg vant for et døgn fra fredag til lørdag. Lørdag ble det først en hyggelig 20km tur med Sander i Offroadfinnmark-familierittet før det ble en veldig hyggelig bankett. 

 
Jeg og Jon Kristian vil takke alle som bidrar til dette arrangementet. Spesielt imponert over alle frivillige som står i timesvis og venter på alle lagene ute ved sjekkpointene. Også spesiell takk til Jørund og Conny. Tusen takk for at vi fikk være en del av Offroadfinnmark 2014. 

Utstyr:
Vi bestemte oss tidlig for at vi ville vise at man ikke må ha det absolutt værste for åstille opp i Offroadfinnmark. Vi gikk for "bombesikre" Anthem 27.5 1 med alu ramme og XT utstyr. Oppgraderte syklene med American Classic Race hjul. Jon Kristian gikk for orginal FOX demper mens jeg byttet til Suntour demper for å teste den på så lange ritt.
Jeg gikk også for rett styre med Ergon holker med barends. Holkene ser kanskje ikke så bra ut men gir veldig god støtte og jeg hadde ingen problemer med hendene i det røffe terrenget. Dekkvalg er det mye snakk om på slike ritt og mange stusset når vi stilte opp med Panaracer Driver som har lite knaster men dekkene fungerte perfekt og vi hadde ingen punkteringer.

Vi hadde en fantastisk rå tur og mye av grunnen er 0 problemer med 2 sykler som gikk 600 km i røft terreng.

Dittes of300 2013

I vinter vandt heldige jeg en start i Offroad Finnmark 300 2013 i lodtrækningspræmie ved Slushcup. Heldigvis er min bedre halvdel, Henrik, også mountainbike-entusiast, så selv om han udgør den mere fornuftbetonede del af duoen, var han ikke svær at overtale til turen til Nordnorge. Offroad Finnmark er ikke bare et mountainbikeløb. Det er en totaloplevelse, der kræver mange forberedelser, og derfor bliver følgende også en længere føljeton.

Ankomst til Finnmarken

 

Hvis man skal være godt forberedt på al slags uheld og vejr, skal man have virkelig meget udstyr med til Finnmarken. Det tog det meste af en dag for os at pakke, foruden adskillige indledende øvelser på at få cyklerne ned i cykelkufferterne.
Ankomsten til Alta blev kendetegnende for resten af oplevelsen. Vi landede i Alta i høj sol og 23 grader kl. 21.30 og blev hentet i lufthavnen af frivillige fra Offroad Finnmark. Meget flot service, som bestemt ikke var forventet. De næste dage skulle det vise sig, at den overstrømmende gæstfrihed og hjælpsomhed er det, der kendetegner Offroad Finnmark og gør det til en særligt god oplevelse.
Vi brugte en dag på at se lidt på Alta og cykle de første stykker af ruten, stadig i høj sol. Dagen før raceday flyttede vi fra hotel ud på Gakori-skolen, hvor man kunne bo billigt i forbindelse med løbet. Her blev vi kongeligt modtaget af Maria, som passede de 16 ryttere, der overnattede på skolen, med stor omsorg. Maria var på skolen i døgndrift og var både madmor, infocenter og chauffør. Der var fine forhold på skolen, og det var hyggeligt at få lejlighed til at møde nogle af frivillige og de øvrige deltagere både før og efter løbet.

36 timer i Finnmarken

Der findes to udgaver af Offroad Finnmark: 300 km og 700 km for de hardcore. Kun 10 hold deltog i 700 (hvor danske Racing 29'ers vandt og danske Team Craft fra Aalborg blev nr. to) imod 47 hold i vores 300-distance, hvoraf to var kvindehold og 13 var mixhold. Løbet køres efter et GPS-spor, som på forhånd er lagt ind i GPS'en. Mange hold havde kun en GPS pr hold og flere havde også problemer med at følge sporet. Vi havde hver vores Garmin 605 og 705 og det fungerede perfekt. Henriks Garmin fik et kort black out på et tidspunkt, og så var det meget betryggende, at man havde to.
I foråret havde vi talt om ambitionerne for løbet. Jeg mente, at det var realistisk at gå efter en podieplacering. Henrik, der er gammel spejder og udstyrsansvarlig i husstanden, havde læst alle informationer på Offroadfinnmark.no samt de beretninger fra tidligere deltagere. Han fastholdt, at det nok blev en større udfordring, end jeg forventede. I slutningen af juni ændrede forudsætningerne for løbet sig markant, da jeg fandt ud af, at jeg var gravid. Efter overvejelser besluttede vi at forsøge os, selv om jeg ville være i 10. uge på løbstidspunktet. Målsætningen blev ændret til, at vi skulle få en oplevelse ud af det - gennemføre, hvis jeg følte mig godt tilpas, stå af, hvis det føltes forkert - og i øvrigt holde så mange pauser undervejs, som tidsgrænsen tillod.

De første 100 km

Løbet startede torsdag aften, hvilket var meget publikumsvenligt, men gjorde det ekstra hårdt, da man meget tidligt på turen kommer i søvnunderskud. Desværre havde vejrudsigten ændret sig, og det var nu overskyet med udsigt til lidt regn. Første etape var en rundstrækning på 50 km omkring Alta, hvor man kom tilbage til start, før man begav sig ud i Finnmarken på anden etape. Vi kom fint fra start og var tilbage i Alta som hold nr. 31. I Alta holdt vi en lang pause, vaskede cykler og spiste en stor madpakke. Belært af de forgående uger vidste jeg, at jeg var nødt til at få noget at spise ofte for at undgå at blive dårlig med kvalme, så en stor del af vores oppakning bestod af madpakker, energibarer, geler, og kviklunch.
Generelt for hele løbet tog vi lange pauser ved checkpunkterne, fik rigelig mad og vaskede og smurte cyklerne hver gang. I modsætning til mange andre, havde vi absolut ingen mekaniske problemer. Udstyret spillede hele vejen, ingen punkteringer og gearene skiftede fint trods det mudrede terræn. Vejret var kedeligt gråt det meste af turen, men heldigvis varmt med laveste temperatur omkring 11 grader.
Efter første etape gik turen opad mod Finnmarksplateauet og det 'rigtige' terræn, hvor vi endnu ikke vidste, hvad der ventede os. Anden etape forløb fint, og stort set alt kunne køres. Vi lå og skiftede lidt til at overhale og blive overhalet, alt efter hvad terrænet krævede af kondi og teknik. Et par kg og en liter ekstra blod gør sjovt nok ikke en hurtigere opad, men på de tekniske stykker jublede vi over vores cykler og affjedring. Offroad Finnmark anbefaler fuldafjedrede cykler, og vi havde til lejligheden derfor opgraderet udstyret med trail-orienterede fullys, hvilket vi bestemt ikke har fortrudt siden. Ca. halv to om natten nåede vi Jotka Fjellstue, hvor vi havde planlagt en længere pause og et hvil.

Prøvelserne begynder

Der var mange ryttere ved Jotka. I beskrivelsen havde vi læst, at her var madrasser, og ganske rigtigt var der også 8 senge, men de frivillige havde tilsyneladende ikke tænkt, at nogen ville hvile her, så vi blev holdt vågne af de øvrige deltagere, der gik ind og ud, samt af velmenende frivillige, der var bange for, at vi ikke ville kunne nå at gennemføre løbet. Vi fik hvilet lidt og tog lettere groggy af sted fra Jotka ved firetiden som næstsidste hold. Det næste par timer var rigtig hårde for mig, søvndepravation spiller ikke super godt sammen med tredje måned af en graviditet. Jeg førte derfor det meste af tiden, så jeg kunne sætte tempoet, og Henrik sørgede venligt, men bestemt for, at jeg fik kørt rigeligt med kviklunch og energibarer ind, hvilket hjalp meget. Vi hentede et par hold undervejs, selv om etapen var ret opslidende på grund af rigtig mange 'myrpasseringer' - lange, lange stykker med mosegrund, hvor man måtte trække/bære cyklen i muddervand. Hver gang man kunne glæde sig over at få fart i cyklen på en nedkørsel, kunne man regne med at få glæden slukket, når nedkørslen endte i et mosehul. Etapen tog os næsten 8 timer, og det var en stor glæde at møde en sandvej på det sidste stykke til checkpunktet. Efter mad og cykelvask gik det hurtigt nedad på den måske fedeste etape. Jeg husker den primært for den længste nedkørsel, jeg nogensinde har kørt, på en stenet sandvej i et fedt terræn, der sluttede med 6 km asfalt, hvor Henrik fik lov at tage modvinden frem til næste checkpunkt. Ved Soussjavri-checkpunktet fik vi en fantastisk forplejning med varm fiskesuppe med torsk og laks, som gav modet tilbage - nu var vi jo halvvejs.

Nu bliver du søvnig - du bliver rigtig søvnig...

Næste etape til Masi startede rigtig godt de første par timer, men så begyndte terrænet at blive mere og mere udfordrende med elvkrydsninger, lange stykker med myr og mudder og passager uden nogen form for spor at følge. Ud på eftermiddagen begyndte udmattelsen at sætte ind, og jeg begyndte at overveje, om vi skulle stå af ved næste checkpunkt, som forekom uendelig langt væk. Jeg måtte en enkelt gang lægge mig i Finnmarkslavet og sove i tre minutter, mens Henrik tog noget af min oppakning over i sin taske. Så fik jeg en gel i munden og besked på, at vi skulle videre, og overraskende nok hjalp det faktisk at sove tre minutter. Endelig nåede vi til nedkørslen til Masi, hvor vi oplevede, at den barnlige glæde ved at gi' cyklen gas over 500 højdemeter ikke bliver mindre, selv om man er udmattet af søvnmangel.

Kroppen svarer igen

Ved Masi-checkpunktet var der en to-timers obligatorisk pause, hvor vi fik bad og varm mad og en trekvarters-skraber. Efter knap tre timers pause var vi på vej ud på de sidste 100 km med indstillingen '100 km, det klarer vi sgu, den sidste etape er jo med asfalt tilbage til byen'. Desværre havde mine knæ ikke haft specielt godt af pausen (ja, nok nærmere af de 200 forudgående km i Finnmarken) og gjorde nu meget ondt. Da etapen efter få km bød på 500 hm stigning var vi ret udfordrede, da mine knæ gjorde så ondt, at jeg næsten ikke kunne træde eller gå. Det er helt normalt, at rytterne får ondt og tager en masse smertestillende, koffein mv. undervejs. Det afholdt jeg mig fra, da jeg fra start havde besluttet, at jeg gerne ville kunne mærke, hvordan jeg havde det undervejs. Oven i elendigheden begyndte det også at regne, men så fik vi da glæde af det regntøj, vi havde slæbt med os i 200 km. Løsningen blev en cykelslange bundet i Henriks taske, som jeg kunne holde i og kun træde så meget, som knæene tillod. Sådan trak Henrik mig de næste 20 km, hvor det lykkedes os at overhale et andet hold, der trak op ad, hvilket udløste klapsalver til Henrik.

Den lange rejse tilbage

Ved næste checkpunkt, Suolovuombi, blev vi mødt af opmuntrende frivillige, der mente, at nu var det bare en 5-6 timer til Alta. Det holdt ikke stik. Terrænet blev igen en prøvelse, først med mange mudderhuller og krappe stigninger, som mine knæ ikke kunne klare, og derefter 'bare' meget myr. Vi måtte af og på cyklerne 100 gange, og bevægede os i gennemsnit med ca. 4 km i timen. Det var nu Henriks tur til at miste modet, og irritationen over terrænet steg. Vi vidste, at vi havde ca. 700 højdemeter, vi skulle smide, så det måtte begynde at gå nedad på et tidspunkt. Efter hvad der føltes som evigheder, kunne vi pludselig i disen skimte en skikkelse og høre en radio. Og midt ude i Finnmarken ved Beskades stod der pludselig fire norske tilskuere kl. 2 om natten og heppede. Kort efter mødte vi en velsignet grusvej og de første rensdyr, vi så på turen. Og så gik det ellers nedad til næstsidste checkpunkt. Turen tilbage til Alta blev hårdere end forventet, selv om vi kendte ruten. Vi var brugt og færdige, havde ondt i røven efter over et døgn i sadlen, og begyndte at skulle tisse konstant. Vi var helt enige om at glædes over, at det kun var 300 og ikke 700 km, vi skulle gennemføre.  Den allersidste bakke måtte Henrik trække begge cykler op, og det gik usandsynligt langsomt.
Jeg fældede en lille tåre da vi - næsten som de sidste - kørte over målstregen kl. 5.52 lørdag morgen. Mest fordi det trods alt var gået så godt. Vi sluttede nr. 11 i mixklassen 13 timer efter vinderne, og nr. 35 samlet. Vi var suverænt det hold, der holdt længst pauser, 7 timer og 9 minutter i alt.
Det var skønt at komme tilbage til Gakori-skolen og blive modtaget af Maria med spejlæg og bacon og et varmt bad. Jeg gik ud som et lys før jeg var kommet ordentligt i soveposen. Om aftenen var der afslutningsfest - en rigtig hyggelig anledning til at dele sine oplevelser med andre ryttere.

Måske verdens mest ekstreme MTB-løb

af Esben H. Kronborg, vinder af offroadfinnmark700 2013

Indtrykkene er næsten uoverskuelige, og jeg har lovet min fantastiske hustru og kollega, at jeg vil gøre dette relativt kort. Det bliver dog svært - Finnmarken er alt for uendelig og indtrykkene for mange.

Jeg vil forsøge at give et indtryk af min deltagelse i Off Road Finnmark 700 2013 sammen med en sejlivet og fantastisk viking, Erik Skovgaard Knudsen. Test af udstyr og mere detaljerede beskrivelser bliver måske beskrevet senere hen. Lige nu er dette sekundært i forhold til den oplevelse dette vanvittige løb har givet os.

Forestil dig Finnmarkens uendelige landskab med 400 millioner år gamle fjelde oplyst døgnet rundt af midnatssolen, der kun kortvarigt forsvinder under horisonten. På afstand ser landskabet meget goldt ud, men helt tæt på åbner der sig en verden af liv, der har travlt med at udnytte den korte sommer inden vinteren igen overtager ødemarken. Over alt spejles himlen i de utallige søer, der ofte omkranses af kæmpe vådområder dækket af lav, lysegrøn bevoksning.
Gennem dette mægtige landskab kæmper mtb-ryttere i par sig frem. Ikke bare i et par timer, men i mellem to og tre døgn - eller mere. Det ene øjeblik i høj fart over toppe via let stenede spor skabt af ATV'ernes arbejdskørsel på vidderne, det andet øjeblik hårdt kæmpende i lavningerne gennem bundløst mudder eller til fods gennem en glasklar elv.

Løbet i sin enkelhed

Offroadfinnmark 700 og for den sags skyld også den kortere version på 300 km er et meget usædvanligt koncept, der har sine rødder i hundeslædeløbet i samme område. Rytterne sendes afsted fra Nordlysbyen Alta og forude venter der een lang rundstrækning, som deltagerne har på GPS. Undervejs er der en række checkpunkter, hvoraf det på tre af disse er obligatorisk og helt sikkert tiltrængt at blive i 3 timer. Ellers er det bare om at holde så høj hastighed som muligt og begrænse tiden på de øvrige checkpunkter. Tiden stopper først, når mållinjen krydses 700 km senere i Altas gågade - i øvrigt til den varmeste velkomst fra de mange lokale tilskuere, man kan forestille sig. I dette løb er alle, der gennemfører, vindere!

Tre ting, du kan regne med

Der er mange ubekendte faktorer i dette løb: terræn, vejr, defekter, skader osv. kan lynhurtigt tilføje rytteren nye udfordringer. Nogle ting er dog helt sikre i dette løb, der egentlig er meget mere end blot et mtb-løb. For det første: Du vil blive mere træt og slidt end du sandsynligvis nogensinde før har været, og du vil blive tvunget til at grave dybere efter energi og motivation end du troede, var muligt. For det andet: Kontrasten mellem Finnmarkens øde, barske og uendelige udfordringer og lokalbefolkningens oprigtige gæstfrihed og overvældende interesse for løbet og din deltagelse vil overmande dig og lege med dine følelser for dette sted så langt mod nord, at du aldrig kommer til at slippe det igen. For det tredje: Kommer du igennem, uanset placering, så har du vundet en sportslig sejr, der giver associationer til forsvundne manddomsprøvers udfordringer og efterfølgende anseelse.

2 x Offroad Finnmark 700

Offroad Finnmark 700 er en holdkonkurrence for hold a to eller tre personer. I 2009 prøvekørte jeg uden for konkurrencen dette vanvittige løb som solorytter. Jeg søgte efter en ekstrem udfordring og løbsledelsen ville gerne have testet en eventuel fremtidig soloklasse. Oplevelsen var helt utrolig og har ikke siden sluppet mig, men vi blev enige om, at det fremover vil være uansvarligt at have en soloklasse i dette løb. Konsekvenserne er simpelthen for alvorlige. Derfor er og bliver jeg i følge daglig leder Jørund Greibrokk den eneste solorytter i dette løb. Min deltagelse fangede dog Erik Skovgaard Knudsens interesse, og det har med jævne mellemrum været drøftet, om ikke vi skulle danne team i dette løb. I starten af 2013 er Erik en tur i Slettestrand og han spørger næsten lidt henkastet, om ikke det skal være i år. Denne slags beslutninger burde kræve nøje overvejelser, men efter noget der minder en om et impulsindkøb i supermarkedet er det bestemt, at i år skal det være, og vi skal ikke bare deltage, vi skal vinde - eller vi vil i hvert fald gøre, hvad vi kan for at trække en sejr hjem. Eriks imponerende kampmoral og seriøsitet virkede som en katalysator for den fornemmelse af, at jeg tilbage i 2009 ikke rigtig havde gjort det færdigt. Jeg deltog jo uden for konkurrence og kørte dengang mere imod mig selv, hvilket på det tidspunkt var det helt rigtige at gøre. Efterfølgende har jeg dog ofte tænkt på, hvordan jeg den gang kunne have klaret mig i konkurrencen, hvis jeg havde kørt sammen med en makker og med konkurrenceelementet tættere på kroppen.

Den perfekte makker

 

I mine øje er Erik en af de mest komplette og stærke amatør mtb-ryttere. Få personer rummer både styrke, psyke, erfaring og køretekniske færdigheder på dette niveau. Jeg anser mig selv som en mtb-rytter med gode tekniske færdigheder og mine over 20 år på mountainbike har givet mig en god slidstyrke og erfaring. Jeg er desuden en slider, der helt sikkert vil blive ved om jeg så bogstaveligt skal kravle i mål. Men en ting er, at man har viljen. I konkurrencer skal styrken også være der og gennem hele forberedelsen har mit fokus ligget på at forberede mig dels så godt som muligt på at køre så økonomisk som muligt i det terræn, jeg fra 2009 kender ret godt, dels på at blive hurtigere på de stræk, hvor jeg ved, at Erik er væsentligt stærkere. Med andre ord, så skulle Finnmarken ikke få lov til at knække mig og Erik skulle ikke blive tvunget til at vente mere på mig, end hvad der er uundgåeligt i al holdsport, hvor der kæmpes mod uret. Træningen i over et halvt år har på grund af udfordringen været helt og aldeles fokuseret på udfordringen i nord. Jeg har kørt andre løb, da det er en god måde at teste niveauet på, men jeg har ikke prioriteret disse løb. Således kan jeg sagtens have rundet 25-30 timer i uger med danske liga-løb. Min fordel og udfordring ligger i, at jeg kan medregne en del af min arbejdskørsel som MTB-instruktør som træning. Da en væsentlig del af min arbejdstid foregår på cyklen kan timerne let løbe op, hvilket er en fordel i forhold til at vænne sig til de mange timer i sadlen, men også en stor udfordring for den mere kvalitative træning. Det handler dog altid om at få det bedst mulige ud af de rammer, man har, uden at det går ud over de virkelig vigtige ting i tilværelsen; underforstået min fantastiske hustru og vores to drenge på et og tre år.

Verdens længste døgn

Før starten satsede Erik og jeg på kort efter start at sidde med på en sektion med en del singletrack. Vi ville ikke sænkes af andres eventuelle kørefejl, men omvendt ville vi heller ikke brænde for meget krudt af så tidligt i løbet. Lidt følgeskab af andre, fx Christian Gammelgård og Per Thomsen fra Cycling Nord / Aalborg mtb-udlejning ville desuden være fint på nogle af grusvejsstrækkene væk fra Alta efter startloopet på lidt over to timer. En plan holder dog sjældent meget længere end til startskuddet og da vi kort efter starten sultne på de mange kilometre lagde os i front på single track'en, opstod der et hul bag os. Måske vi allerede her havde glemt vores lidt defensive plan. Herfra kørte vi alene indtil vi 2 dage5 timer og 35 minutter senere kunne køre i mål. Da vi startede regnede vi med, ligesom arrangørerne, at vi skulle bruge tæt på tre dage på strækningen, men det endte med at gå lidt hurtigere. Vi fik meldinger undervejs, som indikerede, at vi skabte et meget stort hul til konkurrenterne og halvvejs i løbet talte vi om, at vi godt kunne sætte tempoet lidt ned, uden at risikere vores placering. Det holdt dog aldrig længere end et par minutter, for Offroad Finnmark handler ikke kun om konkurrencen, det handler i lige så høj grad om den indre konkurrence, hvor det for den enkelte handler om at klare det så godt som muligt og nå hele vejen til mål.

Ellers talte vi ikke meget sammen. Det begrænsede sig stort set til nogle få anerkende kommentarer med nogle timers mellemrum. Vi havde på forhånd aftalt, at vi ville gennemføre uanset hvad og at målet var at indtage det øverste trin på podiet. Denne målsætning blev aldrig overvejet undervejs, hvilket nok er en af årsagerne til det fornuftige og stabile tempo, vi har formået at holde. En anden årsag er vores utrolige lighed i det ekstreme terræn, hvor der hele tiden skal arbejdes fokuseret på at vinde fart og flow uden at det koster for meget energi. På de relativt begrænsede strækninger på vej, ca 5% af strækningen, viste Erik imponerende styrke og jeg var glad for de timer, jeg i træningen har brugt på hometraineren og Annika Langvads gamle enkeltstartcykel, som Principia stilte til min rådighed. Det gjorde mig i stand til at holde hjul, lukke småhuller og på et enkelt delstræk på "den uendelige grusvej" på vej til Kautokeino at tage nogle fornuftige føringer. Det skal ikke lyde som om, at de små 700 km var en let tur for os. Vi kæmpede med kramper, ekstrem træthed, hvor man må slå sig selv i ansigtet for at holde sig vågen og både ledsmerter og gener forvoldt af de mange timer i sadlen. Fordøjelsen slår ind i mellem nogle knuder, der gør indtaget af føde til en kamp. Mentalt har man selvfølgelig også både op og nedture. Men ingen af disse ting kom som en overraskelse for os og da der ikke er tale om overraskelser, har vi kunnet forberede os på det i vores træning. Utroligt mange gange under træningen har jeg mindet mig selv om, hvor ondt det kommer til at gøre, hvor slidt jeg bliver og hvor håbløst de uendelige kilometre kan synes, når man til fods finder vej igennem en uvejsom passage.

Jeg vil påstå, at uanset hvor godt forberedt man er, vil alle deltagere i dette løb opleve at blive presset ud over kendte grænser. Løbets form kombineret med rammerne er ubarmhjertige og til tider uoverskuelige. En ting er selv at komme i mål og opleve kontrasten mellem ødemarken og den varmeste velkomst fra en hel lokalbefolkning og senere hen folk, der har fulgt med på stor afstand. Det er klart, at dette er noget helt specielt. Men det er også noget helt specielt at være med til at tage imod andre deltagere, da det hos de fleste er ret tydeligt, at man på de slidsomme kilometre, flere gange bliver presset ud over kanten og opslidende må kæmpe sig vej tilbage igen. Man er fanget på en streg på GPS-en og der er kun en vej ud derfra, men den kan synes uendelig lang, når tiden står stille under verdens længste døgn.

Da Norge ble dansk (igjen) 2013

... eller Mye mer enn bare et ritt

Christopher Glimberg Rønnes reportasje fra årets Offroadfinnmark700, hvor dansk urkraft satte ny løpsrekord - og hvor journalisten selv måtte bryte etter 30 timer på setet.

"Jeg har drømt om dette i fem år. Det er fantastisk å stå her nå". Øynene er rødsprengte av trøtthet og anstrengelse, og Erik Skovgaard Knudsens karakteristiske lyse villmannsskjegg stritter mudderflekket til alle sider. Han og makkeren Esben Kronborg har nettopp kjørt over målstreken som suverene vinnere av dette års Offroadfinnmark 700. De har hatt en gjennomsnittsfart på godt over 17 kilometer i timen, og dermed knust all konkurranse. Den livsviktige væsken er blitt samlet opp sittende på sykkelen i en av de utallige elvene som skal krysses på ruten i samenes øde landskap på grensen mellom Norge og Finland. Nå holder de to danskene rundt hverandre - og en sjekk på 35.000 norske kroner.

Tempokongens gale idé
Det er vanskelig å trene til rittet og umulig å forestille seg hva det innebærer. Det blir kalt, "Det vakreste og det verste". En etappe på 700 kilometer på mountainbike for lag på to eller tre deltakere - gjennom mudder, elver, sletter med dramatiske nedkjørsler og bratte stigninger. Fra den 30. juli til den 2. august. Med sykkelen på skuldra over iskalde elver, en myggsverm evig summende om ørene, og midnattssolen som visker ut døgnet sin normale rytme.
Det begynte som Jørund Greibrokk sin ville idé tilbake i 2008. Den tidligere nordnorske mester i tempo kjørte rundt i området omkring byen Alta for at finne nye mtb spor, da idéen om at skape et ritt for de få og tøffe langsomt tok form. Fem år senere er Offroadfinnmark 700 den avgjørende styrkeprøven for mange utholdenhetsryttere og mtb-eventyrere verden over. Side om side konkurrerer verdenselite-atleter med viljesterke mosjonister. I år stiller i alt 10 lag til start på den lange 700 kilometer distansen. Feltet teller blant annet to verdensmestere, de russiske mestere, tre danske lag og to mix lag.

Rolig start
Rittet settes i gang tirsdag klokken 18. Atypisk flott sommervær har lurt de korte buksene frem. Mange tilskuere har møtt frem for å sende rytterne avgårde. I feltet hersker det en avslappet stemning. Her er ingen arroganse eller påtatt overlegenhet, men en hjelpsomhet som holder hele rittet igjennom. På ryggen har hver rytter en ryggsekk i 20 liters størrelse med obligatorisk utstyr som verktøy, varme klær, mobiltelefon, aluminiumsfolie og reservedeler. Det kan bli verdifullt på de ensomme strekningene mellom stasjonene i det ustabile Finnmarksværet.. Jeg er spent! Min makker Jens Aagaard sjekker GPS sporet på Garmin- enheten. Jeg gir min kone, Cecilia en klem. Hun skal fra en ATV ta bilder sammen med rittets øvrige medieteam. Dette eventyret er en felles drøm. Hun kysser meg på pannen og smiler.
De første timene er terrenget uskyldig, og vi tilbakelegger raskt de første kilometerne. Som avtalt starter vi rolig ut, så kroppen gradvis kan venne seg til belastningen.
Foran oss har Team Slettestrand Racing29ers lagt seg i spissen. Det lokale norske laget, Rema1000, og ennå et dansk lag, Team Craft, følger etter. At det er Team Slettestrand Racing29ers, som har tatt teten er ingen tilfeldighet. Esben Kronborg og Erik Skovgaard Knudsen har sammen den sterkeste merittlisten i feltet. Skovgaards verdensmesterskap i Mtb-orientering og Kronborgs mange rittseiere vitner om en kraftfull dansk kombinasjon.

Alene - og seg selv som aldri før
Snart kommer vi inn på "Finnmarksterreng" mod Tutteberget. Det er dette vi har ventet på. Lengtes etter og likevel fryktet. Vekk er tilskuere og hus. Den fuktige myrlignende bunn gir tekniske utfordringer og suger kraft fra lårene. Jens sjekker sporet på GPS'en på stemmet, mens vi navigerer gjennom det kuperte viddeterrenget. Klokken nærmer seg midnatt. Beina arbeider rytmisk i stillheten. Vi møter ingen andre på de store, åpne viddene. Kun reinflokkene og midnattssolen er vitner til vårt eventyr her. Vi venner oss til Finnmarksviddas anatomi, som ikke kan sammenlignes med våre normale, danske treningsruter. Vi lærer oss å ta de små bekkene i full fart i stedet for å gå av sykkelen og prøve å hoppe fra sten til sten. Sola kretser over hodene våre uten å overgi seg. Selv om klimaet har været tørt i lang tid, er terrenget tungt og vått, og vi må trille sykkelen over lange strekninger.
Det tar tid å venne seg til ryggsekken. Spesielt på de strekninger med mye stein merkes vekten på skuldrene. Min fulldempede Specialized Epic tar heldigvis de verste støtene. Vi når første sjekkpunkt med mat på fjellstua i Jotka. Det røde trehuset blir vårt første riktige møte med det korps av 140 frivillige, som hvert år reiser pelene i Sirkus Offroadfinnmark. Som på alle sjekkpunkter gir de frivillige sin varme og hjelpsomhet oss ny giv. Efter en fett- sukker- og kullhydratrik ta'-selv-buffet fortsetter vi som nummer syv i feltet - tre minutter etter Alta-laget med Bjørn Rasmussen og Kjetil Suhr.
Neste etappe er 67 kilometer. I Skoganvarre venter vårt første av i alt tre obligatoriske tre-timers stopp. Jeg merker litt smerter i kneet. Vi fortsetter i litt høyere tempo og passerer Rasmussen og Suhr.

Tom & Jerry-jakten             
I tet øker danskene Kronborg og Knudsen. De to har kun kjørt i 11 timer, men er allerede nesten tre timer foran de nærmeste konkurrentene. De to er favoritter og ligner allerede godt på et vinnerlag. Kampen om andreplassen er annerledes intens. Det lokale håp, Rema 1000, med Robert Øvervold og Tore Olsen kjemper mod det danske laget, Team Craft med Christian Gammelgaard Olesen og Per Thomsen. Christian og Per er to sterke og erfarne herrer, som vet hva det vil si å kjøre fort over lang tid. Øvervold fra Rema 1000 ligner ikke umiddelbart de andre topprytterne i feltet. Den tunge nordmannen deltok i rittet sitt 300-udgave i 2010 og kom sist i mål av alle lag. Siden har fremgangen været eksplosiv for Robert. I 2011 prøvde han krefter med 700 distansen og kom inn på en sjetteplass. I 2012 fik han en femteplass. Og i år ser det ut til at Robert sammen med makkeren Tore Olsen skal på pallen.
Et sant Tom & Jerry-drama utvikler seg mellom Rema 100 og Team Craft. I starten med Team Craft som den jaktende katten. De to har valgt to ulike strategier i kampen om en pallplassering. Rema 1000-laget er ekstremt organisert med et privat servicekorps som ordner alt for dem. De to Rema folkene har kjørt hele traséen igjennom under trening og på forhånd bestemt hvilke bakker som skal sykles, og hvor syklene skal trilles. De har ulike sko med til hver etappe, og ved de store sjekkpunktene "mater" en hjelper rytterne mens de bader. Ikke ett sekund går til spille.  Christian og Per fra Team Craft er efter noen timers tilvenning til terrenget raskest i sporet. Særlig på stigningene er de sterkere end deres motstandere.  De to danskere snakker konstant med hverandre. Om området, utsikten og neste hinder. De to har trent i samme klubb gjennom flere år, men har først innledet deres makkerskap i forbindelse med dette Offroadfinnmark. Slik går det kilometer etter kilometer. Igjennom mere enn halvparten av rittet bytter de to lagene på å være nummer to. Den velsmurte Rema 1000- organisasjonen arbeider knivskarpt i pausene og skaper verdifulle minutter for de to ryttere, som senere tas inn igjen av de raske Craft-guttene. På den korte strekningen fra Mollisjok til Suossjavri, flyr Craft-guttene lavt. De kjører raskest av alle lag og i den siste bakken før stoppet i Suossjavri, kjører danskene forbi deres norske konkurrenter for siste gang. Rema-lagets kamp med de tøffe danskene har kostet. Det den private support gir kan ikke lenger kompensere for danskenes Craft'er.

Drømmen smuldrer
Jeg har kjørt i 22 timer. Siden 12. time har jeg hatt tiltakende smerter i kneet. Vi er på tur til Valjok. Vi har mer enn over halvdelen av distansen igjen. Kneet er rødt og hovnet. Akkurat nå klarer jeg fint å holde sykkelen i gang på flate partier.  Den smertestillende tabletten skulle virke ennå en halv times tid. Så går det fire timer før jeg kan ta neste type smertestillende og deretter en tredje type. Virkningen av tabletten avtar samtidig med at det flate terrenget sluttet. Jeg triller sykkelen opp bakkene, og kneet holder på å låse seg helt. Jeg kan ikke sykle og det er vanskelig nok bare å trille opp bakkene. Det gir ingen mening å fortsette. Jeg sender en tekstmelding til Cecilia. Den drømmen som har vært vår felles ledestjerne det siste året, svinner. Jeg når sjekkpunktet i Valjok rett ved den finske grensen. Min makker kan heldigvis fortsette i lag med det russiske laget. Jeg kjører i bil med mekanikeren Roy de 70 kilometer til neste sjekkpunkt. Her venter Cecilia. I bilens komfortable stillhet suser vi gjennom naturen. Det banker i mitt hovne kne, men jeg savner likevel å være der ute. Den storslåtte, stolte naturen inviterer til å bli opplevd på en terrenggående sykkel - ikke fra et varmt bilsete.   

Målet
23.35 bryter Team Slettestrand Racing29ers gjennom lydmuren i Alta down town. Kort før den oppblåste målportal midt i byen stopper de to kammeratene opp. Innen tilskuere og kameraer får tak i dem, skal de si takk til hverandre. De har med en tid på 53 timer og 35 minutter satt en suveren rittrekord, som vil stå mange år. Erik og Esbens ydmyke vesen og brutale ben har skapt respekt og anerkjennelse i Alta. De neste 30 timer drysser lykkelige rytterne i mål med blanke øyne og hevede arme. De har gjennomført en tour de force i ukjente fysiske og mentale dimensjoner og kommer i mål med en opplevelse for livet. Vi kommer gjerne tilbake. Cecilia for å fotografere og oppleve det enormt velorganiserte team OF - jeg for å sette punktum i et ritt, et ritt som er så mye mere enn bare et ritt...


 Noen sitater
"Selv når jeg ser mål-portalen, ser jeg mig tilbake for å se om de kommer".
Christian Gammelgaard Olesen (Team Craft) om kampen med Rema 1000 om andreplassen.

"Det er kun her oppe, dere er gale nok til å arrangere et slik fantastisk ritt".
Vinner Erik Skovgaard Knudsen, da han passerer målstreken som suveren vinner sammen med Esben Kronborg.

"Denne utgaven er på mange måter det beste Offroadfinnmark, vi har hatt".
Rittleder Jørund Greibrokk om Offroadfinnmark 2013.

"Det er på en slik dag man gjør seg noen tanker om at det kanskje ikke var et sjakktrekk at vi frigjorde oss fra Danmark i 1814".
Rittleder Jørund Greibrokk filosoferer etter dansk dominans i årets OF700.
____

Med en gjennomsnittsalder på 40 år er Offroadfinnmark700 ingen tenåringsfest. Eldst i feltet var ekteparet Tor Erling og Gerd Karin Johansen på henholdsvis 54 og 51 år. De to yngste i feltet var Christian Gammelgaard Olesen fra Craft og russeren Vladimir Levchenko fra Garmin. Begge var 30 år.


Offroadfinnmark er et ekstremt utholdenhetsritt  for lag med  to eller tre deltakere på mountainbike. Med start og mål i Alta sykles det  i det ensomme og barske villmarksterrenget  på to distanser - Offroadfinnmark300 og Offroadfinnmark700. Rittet, som stiller store krav til rytternes fysiske og mentale overskudd, samler hvert år flere av verdens beste utholdenhetsryttere.