1.1.16

Kvinne + offroadfinnmark = sant Hilde Skaret 2010


På forespørsel fra Conny har jeg skrevet om min opplevelse av offroadfinnmark 300, 2010. Offroadfinnmark ønsker å få flere damer på banen, eller mer korrekt sagt ut av banen og videre ut i terrenget. Kanskje vil min historie få andre damer til å skjønne at dette er gjennomførbart.
Mitt forhold til offroadfinnmark startet i 2009. Da stilte jeg og min kjære makker opp som frivillige under rittet. Etter et par døgn på Skoganvarre samfunnshus var vi frelst. Inntrykkene og historiene fra rytterne førte til en beslutning om at dette skulle vi også gjøre. Det var fascinerende å høre på Esben fra Danmark som fortalte om de dype myrene han trodde han skulle blir borte i. Nesten like fascinerende var det å ta imot Beitmyren, som så uforskammet opplagt ut. Han slentret inn smurte seg et par brødskiver, takket veldig pent for kaffen og ventet på at guttene fra Proteinfabrikken skulle bli ferdig med å få supporten de skulle ha fra supportteamet sitt.
Vi startet prosessen med å overbevise Greibrokk om at vi kunne sykle 700 km i 2010. Greibrokk var slett ikke overbevist. Verken jeg eller Jørgen hadde noen sykkel-meritter å vise til. Undertegnede startet sykkelkarrieren året før på en litt ugrei måte. Etter at førerkortet ble inndratt på grunn av altfor høy fart i grisgrendte strøk var det bare å ta frem sykkel og sykkelvogn. De første ukene kjentes syklingen ut som en reell straff. Men så snudde det og syklingen ble et must! Sommeren 2009 deltok jeg på et terrengsykkelkurs for jenter med Bjørn Michaelsen. På samme kurs deltok forøvrig de to andre kvinnelige deltakerne i offroadfinnmark 300 også. Med kurset var det gjort - sykling i terreng er gøy. Min makker Jørgen derimot trengte ikke noe kurs. Mange års erfaring med motoriserte fartøy i ulendt terreng og gode gener medførte en utmerket balanse og stor grad av fremkommelighet i terrenget.
Høsten 2009 syklet vi flere av delstrekkene til 700 km. For hver delstrekning vi la bak oss, desto mer tent ble vi på offroadfinnmark. Under vår bestrebelser på å nå opp til deltakelse i 700 2010, ble det bestemt å opprette et ritt på 300 km. Greibrokk ga oss et klart råd om å gjennomføre offroadfinnmark 300 først, så fikk vi en pekepinn på hva 700 går ut på. Litt selvinnsikt har vi, så lørdag 17. juli 2010 stilte vi på startstreken til offroadfinnmark 300 på Alta sentrum.

Start

Stålende solskinn og masse folk ga en flott ramme til starten. Jaktstarten på offroadfinnmark 700 gikk smertefritt. Så var det vår tur. Med et siste råd fra guttungene mine på 10 og 13 år om å ikke bruke forbremsen i nedoverbakkene var vi klare. Skikkelig sug i magen. Noe som lettet litt da ATVen som skulle kjøre foran oss ned til Gakori skolen streiket. Ny ATV kom på plass og så gikk startskuddet. 23 lag: 20 rene mannelag og 3 mix lag satte av gårde.

Alta - Gargia

Dette er sjarmøretappen. Lysløypa opp til Tangen bro er lettsyklet og med et par mil asfalt fikk vi varmen i beina.

Gargia - Soulovoubme

Fra Gargia fjellstue og opp til Holgajavrre er det jevn stigning. Grusveien er god å sykle på og med noen ivrige publikummere oppe i lia, går det fort frem til Holgajavrre. Nå begynner det å bli spredning i feltet. De kjappeste er ute av syne. Vi hadde bestemt oss for følgende strategi før start; 1. Følge vårt eget tempo. 2. Undertegnende skulle ikke prate for mye på sjekkpunktene. Strategi en var helt klart lettest å følge. Det ble verre med den andre strategien, for på hvert et sjekkpunkt var det mange hyggelige og hjelpsomme frivillige. På Suolovuopme spylte vi syklene og hev innpå ferske skillingsboller før vi fortsatte mot Masi.

Suolovuopme - Masi

Den gamle grusveien til Masi byr på gode forhold for fart. Vi ser noen rygger foran oss som vi tar innpå og etter hvert "suser" forbi. Bak oss kommer en hel gjeng. Dette er moro! Konkurranseinstinktet er vekket og nå er det bare på gi på. På vei ned mot Masi treffer jeg godt på en spiss stein, punktering er et faktum. Jeg må springe de siste hundre meterne inn mot grendehuset i Masi. Der er overraskelsen stor over at vi dukker opp: Trackeren vår viser at vi fremdeles er på Suolovuompe.

Vi får bistand fra den tekniske bilen. De pumper opp dekket. Guffen i dekket gjør at hullet tetter seg. Vi får tilbud om bistand til å sette inn slange, dette takker vi nei til. I ettertid er det et helt uforståelig valg og det kostet oss nærmere 40 minutter i tapt tid. Grendehuset i Masi ble styrt av sykkeldamene i Nordlysbyen sykkelklubb: Lena, Merete, Linn og Hege som disket opp med varm mat og cola. Er det noe jeg virkelig ikke liker så er det cola, men under løpet så var cola det beste jeg fikk. Jeg drakk det store mengder til alle måltider og det smakte himmelsk.
I Masi byttet jeg over til Nordslysbyen sin sykkelshorts, utrolig god padding. Under sykkelshortsen tok jeg på en sømløs ullbokser. Ull er gull. Holder på varmen og forhindrer gnagsår både her og der.

Masi - Suosjavre

I følge Greibrokk er det egentlig nå offroaden virkelig begynner - og det er jeg enig i. Dette er en artig delstrekning, for det inneholder alt. Først må man sykle en del høydemeter opp, stien består av partier som bare er terreng og ikke sti, det er kryssing av myrer og elver. Det er steinete ATV stier og noen småheftige høydemeter som går nedover. Midt oppe i alt dette passerer vi Raggis, et gårdstun midt oppe på vidda med alskens rariteter. Helt klart et eksotisk innslag mellom knott, mygg og multebærmyr.
Etter at vi har klatret opp høydemetrene fra Masi, kommer konsekvensene av valget vi gjorde på sjekkpunktet. Bakdekket mitt er på nytt flatt. Det er bare én ting å gjøre; Legge inn slange. Dette gjør Jørgen effektivt og kjapt, men minuttene tikker av gårde. De første lagene som startet etter oss fra Masi passerer oss. Når vi skal pumpe luft i dekket knekker ventilen. Fy søren, hele prosessen må gjentas. Klokken går om mulig enda fortere og resten av feltet har nå passert oss. Det er bare en ting å gjøre og det er å ta opp jakten. Vi ligger lenge og bytter på å dra med et av de andre miks lagene. Det er artig, tempoet stiger. Det blir et par luftige rundkast på flere av oss, terrenget er litt lumskt noen steder. Ingen blir skadet så det er bare å trø på. Innimellom kommer det noen heftige lokale regnbyger. Det er ikke kaldt, men bygene tirrer opp knott og mygg. Inn mot Raggis er det i perioder helt svart av knott. Etter å ha svelget masse knott, skjønte jeg at det var best og la være å snakke og lukket munnen helt. Det er ikke aktuelt med noen tissepauser. Å blottlegge rumpa i denne knottsvermen vil være direkte uklokt. På vei ned fra Raggis har vi tatt igjen det andre mix laget, nå er tempoet høyt og konkurranseinstinktet bryter frem. Nedoverbakkene er helt klart favoritten.


Vel inne på Suosjavre blir vi godt mottatt. Det første som møter oss er en høy, mørk og kjekk mann som tilbyr seg å vaske syklene våre. Fantastisk! Maten smaker nydelig og colaen er om mulig enda bedre. Masse hyggelige mennesker å snakke med. Sjekkpunktansvarlig Janne var supertrivelig. Det ble badstua og en iskald dusj. Den to timers obligatoriske stoppen var faktisk over før vi rakk å blunke. Litt plunder før vi kom oss ut, men det ga oss noen rygger å jakte på så motivasjonen var raskt på plass. Kl var 02.00 ved avgang Suosjavre og været var nydelig, med midnattssol og ennå for kaldt for knotten.

Suosjavre - Mollisjok - Jotkavei

Til nedre Mollisjok gikk det rimelig kjapt. Der ble vi mottatt av hyggelige damer ute på tunet. Kaffe og kjeks smakte godt før ferden fortsatte videre. Vi visste nå at vi var i gang med det lengste delstrekket. Langs østsiden av Iesjavri var det lett å holde et godt tempo på flotte fjellveier/stier. Dette strekket er vel virkelig indrefileten av offroadfinnmark 300. Når vi nærmet oss Bojobæski kom steinene tilbake. Her fikk vi også ferten av flere lag foran oss. Oppe i fjellsiden så vi en lang rekke med fargerike trøyer. På toppen av Bojobæski var avstanden til de fargerike trøyene krympet betraktelig. Herfra og ned til Jotkavei går det stort sett nedover. Kneet mitt som hadde verket siden Raggis fikk nå endelig hvilt seg. Vi senket setene og lot syklene trille det de var god for. Guttungene ville ha applaudert hvis de hadde sett mammas fart ned fra Bojobæski, forbremsen ble overhodet ikke rørt! Vi åt oss inn på gutta sørfra. Fra Jotkakvei startet vi ut som lag ti. Det kjentes rett og slette herlig ut.

Jotkavei - Jotka

Men det var ikke lenge den følelsen varte. Verkingen i kneet ble mer og mer merkbar. Det hjalp ikke lenger å bite tennene sammen og late som smerten ikke var der. Klatrepartiet opp fra Jotkavei ble langt, fordi høyre kne var lite villig til å bøye seg. Derimot var nedkomsten til Jotka fjellstue adskillig mer gøy. Vi freste inn på tunet med gutta som syklet med 29 tommer. De hadde forresten vært jojo laget vårt hele veien - vi lå annenhver gang foran og annenhver gang bak. På Jotka fjellstue fikk jeg låne litt betennelsesdempende krem hos mix laget Røkenes, våre argeste konkurrenter og samtidig nærmeste allierte i det ellers svært så manndominerte miljøet vi befant oss. Rundt bordet på Jotka var stemningen god. Flere av lagene sørfra var tydelig på at dette var det tøffeste de hadde vært med på. De spøkte med at sporten begynte å bli uren på grunn av damene som begynte å ete seg innpå. Ikke nok med at det var med damer, men vi syklet også veldig fort. De lurte på om vi (jeg og Bente) hadde vært proffer. Vi måtte benekte det. Men reklamerte derimot med Bjørn Michalsen sine flotte offroad kurs for jenter i alle aldre.

Jotka - Sorrisniva

Vi startet ut fra Jotka i øsende regnvær. Humøret var for så vidt godt, men kneet var mer eller mindre blitt helt stivt. Den første milen etter Jotka fjellstue syklet vi i sterk motvind før vi snudde nordover og satte kursen mot Bollo hyttefelt. Heldigvis var det en flott kjerrevei hele strekket frem til Bollo. Min kjære makker måtte dytte og dra meg over lange strekninger. Oppe på snaufjellet ble vi tatt igjen av Team Sport 1 Alta laget. Det ga meg et ekstra adrenalin kick, men det varte dessverre ikke så lenge. Kneet ble mindre og mindre medgjørlig. Jeg ble mer og mer desperat etter nedoverbakker og bremsene ble omtrent ikke rørt når nedoverbakkene kom. Til tider var den en hasardiøs ferd frem til Bollo hyttefelt. Jørgen fikk kjørt seg på tur mot Detsika, dra og dytt ble det nye slagordet. Fra toppen av Detsika og ned til Sorrisniva er det litt kronglete, men det går nedover og det passet både meg og Jørgen veldig bra.

Sorrisniva - Alta

På sjekkpunkt Sorrisniva står jammen den høye, mørke og kjekke mannen og tilbyr oss sykkelvask igjen. Fantastisk. Vi takker pent nei. Får påfyll av vann og informasjon om at av våre argeste konkurrenter mix laget Spenst har passert for over 1 time siden. Slaget er tapt. Kneet gjør ingen nytte for seg. Nå begynner jeg å bekymre meg for om noe er ødelagt på alvor. Det er aldri noe alternativ å ikke fullføre. Jeg sier til Jørgen at vi snart er i mål. Det skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner. En strekning som vi vanligvis bruker drøye 90 minutter på bruker vi nå nærmere 4 timer på. Nede på elvebreddens strand ringte jeg Greibrokk, da hadde jeg vondt. "Trill sykkelen i mål, så får dere gjennomført. Daniel Boberg gjorde det samme i fjor på 700" var svaret jeg fikk. Da var det bare å forsette trille. Der Jørgen kunne, dro og dyttet han meg. Vi savnet virkelig et tau de siste 7 - 8 milene.
Klokken var nesten midnatt, så vi var sikker på at vi kom til å luske ubemerket over målstreken og rett i køya. Men den gang ei. I krysset ned til høyskolen stod en del av mottakelseskomiteen. Gjett om det var koselig og jeg ble så glad. Jeg bremset ned og pratet i vei. Da smalt det fra min bedre halvdel: "Hold munn, slipp bremsen og la sykkelen trille!" Han begynte faktisk å bli lei av å trekke på meg! Det var stor stas å komme i mål, og bli tatt imot med applaus og jubel. Vel over målstreken ble det ingen champagne, men derimot en eske ibux fra Greibrokk.
Før vi køyet tok vi en tur innom sekretariatet og meldte i fra at til neste år skal vi være med på 700! Det ønsket ble bare enda klarere etter et besøk hos rytterlegen, Skille. Han fastslo at jeg hadde inflammasjon i kneet (vann, og dermed umulig å bøye). Heldigvis var det ikke noe annet! En eske med ibux og 1 måned i ro førte til et friskt kne. Birken ble gjennomført uten problemer, men det er en annen historie.
Det hører med til historien at verken jeg eller Jørgen hadde noe som helst problemer med syklene våre. Begge syklet fulldempet av merket Specialized.

Avslutningsvis.....

Min melding ut er følgende: offroadfinnmark er helt klart også for damer! I så lange ritt som dette så handler det selvfølgelig om fysisk styrke og teknikk. Men vel så viktig er styrken og utholdenheten du har i hodet. Jeg tror ikke at kvinner er like fysisk sterke som menn, men jeg tror at kvinner kan være vel så seige og utholdende som menn. Når det gjelder evnen til å tåle smerte hevder enkelte at kvinner har en høyere smerteterskel enn menn og viser blant annet til fødsler. Det skal ikke jeg påstå, men jeg tror at vi kvinner er like god på å tåle smerte som menn. Kanskje vi er for gode til å tåle smerte....Jeg har i hvert fall lært at neste gang det begynner å verke her eller der, da sier jeg i fra og får hjelp. Jeg skal ikke bite tennene sammen og tenke at det går over. Men det viktigste rådet mitt til alle som vurderer å delta er å huske at laget er aldri sterkere enn det svakeste ledd! Og selvfølgelig så er det ingen som er kjekkere enn makkeren din, selv ikke høye, mørke sykkelvaskere.


                                        De 3 deltakende jentene i offroadfinnmark 300 2010

No comments: