2.1.16

Vidder og mygg. Jon Kristian Svaland, vinner av offroadfinnmark700 2010 og 2011


Etter fjorårets strabaser er det meg en gåte at jeg melder meg på igjen til 700 km langt sykkelritt på Finnmarksvidda. Min akillesbetennelse varte til juletider og følelsen i tre fingre på høyre hand var ikke tilbake før utpå nyåret. Men det er rart hvordan dette eventyret lokker meg tilbake. For et eventyr det er det virkelig.      

I rittet i 2010 lærte jeg masse forskjellige detaljer som jeg kunne bruke på årets tur, spesielt på utstyr og pleie av kropp underveis. Dette er mitt trumfkort tenkte jeg, det er noe som jeg bare må benytte meg av, og meldte meg på med en ny makker, Geir Ludvik Aasen Ouren - en gammel traver i skiløypa. Han har hauger med meritter og er en kjernekar.
De viktige forberedelsene
Syklene er de første som må oppgraderes til ett så langt ritt. Geir Ludvik velger sin Diamant, jeg velger min Niner med 29" hjulstørrelse. Vi bytter litt småting som bremseklosser, kjeder og gaffel. Skaffer ny bekledning og da særlig bukser, kjøper rompekrem, slanger og dekk. Testing og planlegging før ritt er veldig viktig og det gjør meg veldig trygg på at vi er godt forberedt når vi er langt inne på vidda. Både utstyret og ernæringa som jeg har valgt må være det beste for oss. Noe av det viktigste er rompekrem. Siden vi velger stiv ramme blir det mye mere slag opp i rompa og slitasjen på huden er veldig stor. De siste 25 timene i fjor kunne jeg ikke sitte for jeg var blitt så sår bak. Når man står blir spenningen på akillessene ekstra stor over lang tid og derfor ble det betennelse i 2010. Så i år skulle det smøres og dermed slapp jeg akilles problematikken.

Tøff prolog til Haldde-toppen

Vi pakker utstyr og barer fra PF, og farter av sted til midnattsolens rike. Den vennlige arrangørstaben tar oss imot og loser oss på plass. Konkurransen starter fredag med prolog med individuell start opp til Haldde-toppen, dette er tindbestigning på sykkel nesten 1000 m.o.h. Dette gjør forferdelig vondt! Det er en bakke som bare blir brattere og brattere. Etter prologen må det kviles, for på lørdag er det det for alvor at det tar til med jaktstart. Geir setter rekord på prologen og jeg er noen sekunder bak. Dette gjør at vi starter ut først i løypa på lørdag. Mat og kvile er det vi tenker på nå.

I regn og tåke mot Biedjovagge
En dempet startseremoni pga terror i Oslo sender oss av garde på den lengste turen Geir Ludvik har vært på noensinne. Første delstrekk til sjekkpunkt Sørstraumen tar 5 timer og vi har bestemt oss for å holde en jevn men rolig fart over fjellet. Vi skal spise hver time. Dette er spesielt viktig på det neste delstrekket til Biedjovagge og videre mot Kautokeino. Det går utrolig fort og smidig på det første delstrekket og jeg begynner allerede nå å håpe på målgang kl. 04 på tirsdag. Det er litt tidlig å tenke mål alt nå forsikrer Geir Ludvik. På første sjekkpunkt pakker Geir niste, bars og nøtteblandinger mens jeg går over syklene og blander drikke.


Vi hiver i oss litt mat og farer av sted på delstrekk to. Å svarte; Regnet og tåka kommer sigende. Men så tidlig i løpet er dette lett å hanskes med, vi bare koser oss av sted. I den tette tåka er det ikke lett å se 2. sjekkpunkt Biedjovagge. Men der åpenbarer det seg for oss med jubel og hva er det vi ser? En Same med joik på kassettspilleren. Den beste mottakelse med kaffe og varme. Nå må dere fortelle hvordan det er med de andre lagene, hvordan går det? spør vi. Våre konkurrenter hadde tapt litt over vidda, og i tillegg noen minutter på sjekkpunktstoppen. Å, deilig tenker vi, det er hva vi trengte å høre.
Teknisk hjelp på sjekkpunkt Kautokeino og Masi
Bare ett delstrekk igjen til vi er i Kautokeino med 3 timers obligatorisk stopp, en deilig dusj og soveposen. Raska på Jon roper Geir, og vi koser oss gjennom den første natten. Riktig nok i regn og uten sol. På de rolige partiene på delstrekket prater vi om løst og fast, og prøver å holde moralen oppe. Vi leder på fjorårets rekord legger jeg til, og Geir smiler. Du er sterk sier jeg, det er du og sier Geir mens vi går opp en bratt bakke. Vi fortsetter med mat og drikke så ofte vi kan. Mat hver time ble for lenge å vente, og vi justerer til 40 min. De siste kilometerne inn til Kautokeino skjer det: Klitsen til Geir løsner. Inne på sjekkpunkt ser vi at den er ok, men pedalarmen har knekt i festet i kranken. Dette er utstyr vi ikke har med, men teknisk bil (fra offroadfinnmark) ser på saken og ordner noen småting som gir og bremser mens vi spiser og sover. Det er deilig å sitte i dusjen og vite at arrangøren har en mekaniker med kyndige hender som mekker. Minimum pause er 3 timer og etter 1,3 timer i senga er det på tide å spise igjen og gjøre seg klare. Kranken rakk de ikke å skifte, så vi får sykle med det vi har til vi kommer sjekkpunktet på Masi. I Masi er der det bare er damer som steller for oss sier jeg til Geir. Så bra, vi iler sier Geir. Da må vi le begge to. Damene på Masi tar imot oss og teknisk bil kaster seg over kranken til Geir. Det var problematisk å få den løs men litt arbeid med noe utradisjonelt verktøy som baufil og hammer så sitter en blank og fin krank på.

Varm velkomst i Valjok


Regnet kommer jevnt og trutt men temperaturen er fin. For nå er vi på vei til fjellstuene Suossjavri, Nedre Mollisjok og Ravnastua. Og etter 3 timers stopp i Karasjok venter Valjok med et av Finnmarks få hus som fikk stå igjen under krigen. I døra står de med åpne armer, varm mat og vafler. Jeg har fortalt om plassen til Geir på turen og han er spendt på hva som møter han. Damene forteller villig om hva som skjedde her under krigen. Jeg hadde jo ikke tid til hele historien i fjor. Litt mere kommer nå, og sikkert mere til neste år.

På autopilot til sjekkpunkt Skoganvarre
Nå Geir, nå skal du få prøvd deg. Det er her de to av de verste etappene kommer. De er bare i skogen og det er mye vann og store steiner. Flere plasser må man bære sykkelen over hodet for å komme frem. Det er godt jeg ikke vet hva som venter, sier Geir. Jeg kunne ønske det samme. Vi beveger oss, uten å si så mye, det krever for mye krefter å tenke. Det er som kroppen går på automatikk. Vi bare er.....jeg vet ikke hva? Tiden går, avstanden går, ..... Opp så ned, gjennom kratt så vasse i myr. Omsider kommer vi frem til den siste av tre obligatoriske 3 timers stopp i Skoganvarre. Regnet har vært med lenge men meldingene er bedre. Dusj og mat skal smake, seng og. Geir vil sove i 2 timer, jeg mener vi ikke har tid og vi blir enige om 1,5 timer. Syklene er vedlikeholdt mens vi sov og alt er klart.

Langt og vakkert delstrekk
Ett av de lengste delstrekkene står for tur, det er svært utfordrende: 10 timer til vi ser folk igjen om alt går bra. Vi må starte rolig og ha is i magen. Dette er langt, veldig langt. De enorme fjellene står standhaftige i landskapet og er fine målepunkter for to slitne gutter som kjemper seg fremover, meter for meter. Hvordan var det her i fjor, spør Geir. Bratt, sier jeg. Men midt inne på vidda møter vi en familie som skal vandre motsatt vei av oss. De forventer å bruke en uke. Vi gjør det på 10 timer! Dette er virkelig øde villmark. Farten må opp, vi har en målgang å rekke. Et par høydedrag og vi kommer til en liten nødstasjon offroadfinnmark har rigget midt inne i denne øde villmarken. En kaffe og litt varme ved bålet så bærer det av sted igjen. Vi sykler gjennom Stabbursdalen som er noe av vakreste landskapet på hele rittet. Herfra og inn er det et nydelig terreng, verdt hele turen og mere til.

Hvordan har dere det?

Nå kan vi se sjekkpunkt Jotka ved vei og neste høre jubelbrusen fra de 12-15 stk som tar oss imot. Det er fint, vi kan sitte litt igjen. Vi tar en kort rast før vi tramper inn til sjekkpunkt Jotka fjellstue. Rekorden er 48 min, vi klarer det tenker jeg. 50 min og vi er der. Geir syntes det var helt utrolig fort. Bare to min bak rekorden. Bacon og egg, det smaker mens midnattssola får mere og mere tak på himmelen. Er det den siste natta det skal bli finest vær? Dere får medvind og, sier en av de frivillige mens hun serverer ferdiglagde niste til oss. Hvordan har dere det? spør de. Geir er litt søvnig og begynner å kjenne det. Jeg har begynt å verke i hele kroppen. Nå lukter dere skikkelig stall sier den frivillige. Bare en kort tur på om lag 7 timer igjen. Dette klare vi, begge er enige.

Kamp om plassene bak oss
Farten er ikke den samme nå, men vi leder med ca 7-8 timer. Det er en hard kamp om 2. plassen bak oss. Tre lag er innenfor ca. 1 time. Den knivingen mot andre lag på dette tidspunktet i racet er vi utrolig glade for å slippe. På dette tidspunktet har vi om det er lov å si det ganske god kontroll på våre konkurrenter. Det siger fremover.
En annen sol
Geir klarer ikke helt å sortere tankene og lurer på om midnattssola som skinner nå er en annen sol enn den som er på dagen??? Tror vi tar en pause, sier jeg.

Endelig i mål


Sola varmer opp to slitne kropper og gir energi til å holde helt inn til Alta. Ved siste sjekkpunkt er vi bare 1,3 timer fra mål, klokken er om lag 7 på morgenen. Nå ser vi biler og veier, hytter og fiskere i Altaelva. Transport-etappe kalles dette. Publikum og presse følger langs løypa, det er fint. Vi kommer i mål til ny rekord, 67 timer og 14 minutter. Sjampis og klemmer fra de som har vært med oss på turen og som står og tar oss imot. Det er et veldig følelsesladet øyeblikk. Man blir litt tom innvendig, for hva nå? Vi er glade for å være i mål. Geir gråter når han blir spurt om hvordan det har vært. Jeg har lyst å gråte, men klarer det ikke.

Videre mot neste mål
To gode venner har vært på sin livs tur, vi har prøvd hvor mye kroppene har klart. For det ble max av hva den kunne klare. Nå venter søvn og mat. Det blir ikke så mye trening fremover heller. Men omsider sier kroppen ifra at den er klar og har lyst på en tur. Neste mål for oss er Birkebeineren for Geir og Ultrabirken for meg. Geir er fornøyd med farten i Birken, jeg ble nummer 4 på Ultra'en, dessverre ble jeg plaget med 3 punkteringer og noe venting på slange og dette i betraktning syntes det gikk fort. Formen er altså tilbake og livet er verd å leve.

No comments: