Av Håvard Fagervoll Olden
Så satt
jeg der igjen på flyet nordover til Alta. Sykkelen var sirlig pakket i
sykkelkofferten og lå, forhåpentligvis, trygt i bagasjerommet på flyet.
Dette var min tredje tur til Alta for å sykle offroadfinnmark. I 2009 og
2011 syklet jeg OF700 sammen med Trygve og Per Kåre i "Team Glød".
Denne gangen skulle jeg sykle OF300 sammen med Frode med klær og GPS fra
Bull ski & kajakk. Forberedelsene hadde gått bra. Utstyret var
komplettert og vi hadde syklet og trent litt mer enn det som hadde vært
vanlig for småbarnsfedre de siste 4-5 årene. Men som de fleste vet, så
bringer små barn, ved siden av mye glede, med seg noen bassilusker.
Frode ble syk siste uka før rittet og tirsdagen før avreise måtte han
kaste inn håndkle. Og jeg som hadde gledet meg til å tilbringe et lite
døgn på Finnmarksvidda med en god kompis og i tillegg gi en "søring" med
sans for stisykling en uforglemmelig sykkelopplevelse. Det ble ikke
sånn denne gangen.
Etter litt vennskapelig rivalisering mellom meg
og mine venner i "Team Glød" gjennom våren, var det en heller ydmyk
telefon som ble tatt nordover til Per Kåre med spørsmål om muligheten
for å gli inn i "Team Glød" nok en gang. Heldigvis var det bare
positivitet å spore. Både Per Kåre og Trygve tok meg imot med åpne
armer. Arrangøren var også velvillig til å la meg gjøre en sen
lagendring. I offroadfinnmark kan du sykle med enten to eller tre
lagmedlemmer, men kravet er at minst to fullfører rittet. Det kan derfor
være en fordel å være tre hvis en får problemer og må bryte. På den
annen side kan det være en ulempe ved at det er 33 % større risiko for
at noe kan skje.
Vel oppe i Alta torsdag kveld, ble jeg kjapt satt
inn i lagets mat- og løpsstrategi. Vi var ganske samkjørt etter å ha
syklet 1400 km på vidda sammen tidligere, så det var få overraskelser.
Vi har alltid kjørt det sikre og trygge i stedet for å gamble på utstyr,
mat og fart, og det ville vi gjøre denne gangen også. Ta heller med
litt for mye klær og mat enn nødvendig. Ingen ulempe å åpne litt rolig.
Det er nok av tid å gjøre det på. Og vær forberedt på et og annet
teknisk problem. Til nå hadde vi syklet 1400 km på vidda uten
punktering, men det gjensto å se om vi ville klare 300 til.
Fredag;
tid til litt innkjøp, en liten sykkeltur, pakking av løpssekk og bag
som skulle sendes med supportbilen. Det ble også litt
offroadfinnmark-tilpasning av sykkelen. Skjermene ble satt på og et litt
mer behagelig sete er ingen ulempe. Fredag kveld var det tid for
obligatorisk løpermøte med arrangøren. Nyttig info om løypa, sjekkpunkt
og rittets regler. Også litt om forventet vær under rittet.
Finnmarksvidda kan by på alt fra snø til tropenetter på denne tiden av
året. Har ennå ikke opplevd noen av delene, men nesten alt i mellom.
Denne gangen var det meldt om 30mm nedbør i løpet av døgnet vi skulle
være ute. Sammen med 2-4 grader blir det fort kaldt. For å gi et råd til
de som skal oppover senere: Ikke slurv med hva dere har i sekken. Det
som er obligatorisk er et absolutt minimum.
Så var lørdagen der og
vi var klare til start. Heldigvis var ikke starten før kl 13, så det
var mulig å sove litt utpå. Greit med litt søvn i sekken før ett døgn på
vidda. Vi følte oss bra forberedt og klare til start. Nå var det bare å
få det ut under rittet. Vi hadde ikke noe uttalt resultatmål, men hadde
som tidsmål å komme inn på rundt 22 timer. Vi visste at flere av lagene
ville kjøre ut hardt og hadde bestemt oss for ikke å henge oss med der,
men kjøre vårt eget løp. Første del av etappen fra Alta til Suolovuombi
går for det meste på asfalt og grus opp til Beskades. Vi ønsket ikke å
brenne kruttet opp bakkene til Beskades, men etter hvert skjønte vi at
noe ikke var som det skulle. Trygve og jeg følte at vi syklet veldig
behersket, men Per Kåre klaget over at det gikk tungt. Helt i starten
lurte han på om bremsene lå innpå! Vi holdt et brukbart tempo, men ting
var ikke som det skulle. På Beskades gikk vi inn på det første virkelige
stipartiet i rittet. Fin sykling med en forsmak på det OF300 har å by
på med blant annet elvekryssinger, en del gjørme og stein i løypa. Dette
er fint syklbare partier, men lenger ut i løpet etter hvert som timene
går og kreftene ebber ut, blir slike partier mindre overkommelige og
farten går ned.
Inne på sjekkpunkt i Suolovuombi måtte vi ta en
litt lengre pause enn planlagt etter noen mindre problemer med sykkelen
til Per Kåre, men kom oss av gårde etter noen små minutter. En del av
planen vår var å bruke så lite tid som mulig inne på sjekkpunktene. Det
en mister av tid der er vanskelig å ta igjen.
Fra Suolovuombi til
Masi går traseen på grusvei med litt asfalt inn mot Masi. Vi håpet at
Per Kåre skulle komme seg på dette korte stykket, men på vei inn til
sjekkpunkt var tilstanden fortsatt den samme. Per Kåre ytret at han
kanskje skulle gi seg, men vi overtalte han til å fortsette. Vi ønsket å
fullføre som et lag, så fikk heller målet om 22 timer falle.
Været
var ikke så ille som det var meldt og vi hadde vært skånet for regn.
Temperaturen var ikke noe å skryte av, så vi ble litt kalde inne på
sjekkpunktet i Masi. Det varmet dog å møte vårt alltid suverene
supportteam; Aina, samboeren til Trygve, og hennes sønn Herman, sammen
med Magni, Per Kåres eldste datter, gjorde alt de kunne for å hjelpe.
Fra
Masi til Suossjavri går man virkelig i gang med vidda. Det hele starter
med en monsterbakke fra Masi og opp på vidda før sti og myr tar over.
På dette partiet må en stadig av og på sykkelen da en krysser en del
myr- og gjørmepartier. Litt oppe i bakken måtte vi gjøre en stans da Per
Kåre fortsatt frøs og følte seg uvel. Det var ikke bare en dårlig dag,
men noe annet som ikke var som det skulle. Vi kom oss av gårde, men
måtte senke tempoet for å komme oss til Suossjavri og prøve å begrense
skaden. Det ble klart at Per Kåre ønsket å gi seg der. Flere lag tok oss
igjen, men vi lot dem bare kjøre - i visshet om at det var langt igjen.
Vel
framme i Suossjavri måtte dessverre Per Kåre kaste inn håndkle, men
Trygve og jeg var motivert for å kjøre på videre. Vi tok en litt lengre
stopp i Suossjavri for å ta på litt tørre sko og hansker. Det er godt å
møte natta på vidda med en viss komfort! Det er et langt strekk fram til
sjekkpunktet "Jotka ved vei" som er neste gang man møter supporten
igjen, så litt ekstra mat i magen og i sekken kommer også godt med. Men
først er det et sjekkpunkt på Nedre Mollisjok. Det er ingen bilvei opp
dit, men en kan få mat fra arrangøren. Noe som for øvrig fungerer veldig
bra på alle sjekkpunkt, så det er ikke nødvendig med egen support for å
sykle offroadfinnmark. Opp til Nedre Mollisjok fra Suossjavri er noe av
den fineste syklinga på turen. Fin sykkelbar sti hele veien inn i
natta. Det er noe av dette som drar meg til Finnmarksvidda for tredje
gang!
Etter at det hadde gått ganske rolig fram til Suossjavri var
både Trygve og jeg pigge og klare for å gi på. Det gikk nok litt fort
opp til Nedre Mollisjok, men vi klarte å finne et jevnt fint tempo på
vei til "Jotka ved vei", på fine stier. I det vi krysset Stabbursdalen
fikk vi ferten av et av lagene foran oss. Det var et av lagene vi syklet
sammen med fram til Masi, men som syklet fra oss med en halv time fram
til Suossjavri. Vi fikk blod på tann da de sa at det er flere lag ikke
langt foran. Vi holdt et merkbart høyere tempo enn laget vi passerte og
inn mot sjekkpunktet "Jotka ved vei" så vi flere lag foran oss. Vi
passerte ett av dem rett før sjekkpunktet da de syklet feil. Vi passerte
et annet inne på sjekkpunktet.
Det viste seg at flere lag hadde
måttet bryte pga nedkjøling over mot sjekkpunktet "Jotka ved vei". Det
var nede i 2 grader på vidda den natta, men ikke så store nedbørsmengder
som det var meldt. Vi hadde hele tiden greid å sykle med overskudd og
spist bra. Noe jeg tror ga oss en fordel ved at vi ikke ble nedkjølt. Vi
hadde virkelig fått ferten av målgang nå selv om det gjensto en
"Ultrabirk". Vi syklet ut fra "Jotka ved vei" som lag nr 6, med to lag
innenfor rekkevidde foran oss. Vi fortsatte å sykle jevnt og så snart
det ene laget foran oss i bakkene over mot sjekkpunktet Jotka fjellstue,
men minuttene går fort i oppoverbakkene og vi lå lenge mellom 5 og 10
minutter bak selv om vi så dem. Vi syklet rett gjennom sjekkpunktet
Jotka fjellstue, noe som i og for seg er en skam med tanke på dens
fantastiske beliggenhet. En bit etter Jotka tok vi igjen et av lagene.
Topp 5! Ikke lenge etter tok vi igjen det andre laget nede på
anleggsveien som går ned til Altadammen. Dessverre skulle ikke vi ned
dit, men motsatt vei. Ikke lenge etterpå ruller vi av asfalten og inn på
ny fin sti. Vi syklet langs Alta Canyon som er et fantastisk skue. Det
gikk radig unna selv om vi begynte å merke noen timer på sykkelsetet.
Etter noe kupert sykling på vei, som avsluttes med en mosterbakke opp
til Detsika skiferbrudd, stupte vi ned mot Sorrisniva på en gjengrodd
kjerrevei. Her får skivebremsene prøvd seg og det var slitsomt å bremse
og stå i ramma på vei ned.
Nede ved Sorrisniva traff vi
supporten vår og Per Kåre igjen. Kort stopp, litt banan og en "Red
Bull", før vi tok fatt på den siste biten inn mot Alta langs Altaelva.
Her finner en noe av den fineste "singletrack" syklingen jeg har syklet.
Egentlig bør en ta et par dager ekstra i Alta for å nyte dette uthvilt.
Med god margin til lagene bak oss ble turen til mål for en liten
sjarmøretappe å regne. Det er deilig å nærme seg mål etter et lite døgn
på sykkelen. Hvis noen spør meg om hva som er best ved Offroad Finmark
vil jeg juge hvis jeg sier at det å gå i mål ikke er en av tingene.
Følelsen av å kunne sette seg ned uten å stresse videre ut på neste
etappe er en uovertruffen følelse som bare må oppleves. Og så er det jo
mange andre ting som fin sykling, følelsen av å være på steder til tider
som folk flest ikke er, møtet med alle de frivillige og tilskuerne på
veien, eksotisk natur og til sist følelsen av å fullføre og beherske noe
du absolutt ikke er sikker på at du vil klare.
Vi klarte nesten
målet vårt og kom i mål på 22 timer og 36 minutter. Vi klarte ikke målet
vårt om å komme samlet til mål, men ting skjer på denne typen
konkurranser. Denne gangen gikk det dessverre utover Per Kåre. Debatten
om to eller tre på laget vil nok rulle videre, men vi har hatt gode
erfaringer med det. Det ga oss muligheten til å fullføre, og så kan en
jo bli litt lei av å snakke med samme person i et helt døgn eller tre,
dersom en tenker på OF700.
Til alle dere tvilerne der ute, OF300
er noe for de fleste av oss. Enten du har ambisjoner om eventyr og
konkurranse, eller for opplevelsen sin skyld og tar deg god tid. Hvis en
tar seg litt bedre tid får en også muligheten til å bli bedre kjent med
alle de herlige frivillige som er på sjekkpunktene. Det var noe av det
jeg savnet mest med OF300 i forhold til OF700. En føler seg nesten litt
uhøflig når en bare stresser igjennom sjekkpunktet når en vet det enorme
arbeidet som er lagt ned av arrangør og de frivillige for at vi skal få
det best mulig.
Så den uunngåelige sammenlikningen mellom OF300
og OF700. Foruten 400 km, så blir dette to helt forskjellige
konkurranser. Jeg har nevnt at OF300 er et eventyr. OF700 er et enda
lengre eventyr hvor en får en fantastisk føling av Norges kanskje mest
eksotiske natur og samisk kultur. Der hvor en stresser igjennom
sjekkpunkt på OF300, kan og bør en ta seg litt bedre tid på OF700. En
får virkelig føle gjestfriheten fra de frivillige og lokalbefolkningen
langs løypa. En får nok en større følelse av å være med i et sykkelritt
på OF300 og større deler av løypa er syklebar. Kanskje mest pga at en
ikke er så sliten og trøtt under OF300 som under OF700. Og der kommer
noe essensielt ved forskjellene. 20-30 timer klarer folk flest å være
våken uten for store problemer. Når konkurransen strekker seg opp mot og
over 3 døgn blir ting litt annerledes. Derfor er det lagt opp til tre
obligatoriske stopp à 3 timer på OF700. De bør brukes godt, for det er
et absolutt minimum av hva en trenger av søvn for å klare å prestere noe
fysisk. Vi har vel mer enn en gang gått og syklet som i søvne over
vidda. Jeg tror vel noen hadde stussa litt om dem kom forbi når vi
ligger der, tre syklister, og sover i ei grøft midt på lyse dagen.
Har
du lyst på en uforglemmelig opplevelse og følelsen av å gjøre noe du
tror du egentlig ikke klarer, så meld deg på OF700. Men vær 100 %
motivert. Dette er en konkurranse som krever at du har med deg hodet vel
så mye som beina. Det kan være ganske tungt å motivere seg for å sykle
videre etter ett døgn når en vet at en ikke er i nærheten av halvveis
ennå!
Ønsker du å gjennomføre en konkurranse som det ikke
finnes maken til i Norge i et miljø det ikke finnes maken til i Norge,
men kanskje ikke har lyst til å utsette deg for de belastningene det
tross alt er å sykle 700 km på sti, så meld deg på OF300. Uansett så
tror jeg ikke du vil angre på noen av delene.
Det tar ikke mer enn
2 timer med fly til Alta fra Gardermoen, og bestiller du i god tid er
det ikke mer enn 500 kr dyrere enn buss t/r Birken. Hvis en velger å
sykle OF300 så trenger en ikke mer enn en langhelg, selv om jeg kan
anbefale å bruke et par dager ekstra for å se og oppleve litt mer av det
området kan by på. OF700 krever naturlig nok noen flere dager og litt
mer forberedelser, så en må regne en uke.
Tror nok jeg kommer til å ta meg tida til en langhelg også neste år. Sees vi?
No comments:
Post a Comment